06.08: Kristin Storrusten selger elgsuvenirer 07.08: Kristin Storrusten har dårlig samvittighet for å ikke oppdatere bloggen sin. 08.08: Kristin Storrusten is uten inspirasjon. 09.08: Kristin Storrusten fester i Tønsberg og drar frem nachspielukulelen så sent på kvelden at hun ikke klarer å stemme den 10.08: Kristin Storrusten forelsker seg i to nye jentebekjentskap og planlegger Trondheimstur 10.08: Kristin Storrusten s konto er tom 11.08: Kristin Storrusten is for opptatt med turister til å ta vare på leserne sine 11.08: Kristin Storrusten henger for mye på Facebook
Okei, jeg vet ikke helt hvor typografinerd du må være for å nyte dette, men jeg har tilfeldigvis snublet over verdens vakreste skrift. Bickham Script Pro definerer ikke bare hver enkelt bokstav, men også hvordan forskjellige kombinasjoner ser ut. Det finnes rett og slett forskjellige d-er, avhengig av om den står etter en l, n eller en e. Brukte noen timer på å taste her en kveld, og her er listen over de ordene vi mente var de vakreste:
Livet på Turistinformasjonen er en fest. I dag ble jeg tatt bilde av sammen med en sørkoreansk borgermester, og jeg hjalp to amerikanske damer da de spurte om å få de blankeste femtiøringene jeg hadde.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om i dag. Jeg hadde nemlig tenkt til å vie et helt blogginnlegg til Sigurd. På lørdag opplevde jeg nemlig for første gang å feire halvtårsdag sammen. Et halvt år er kanskje lite og pinglete sammenlignet med alle dere andre som har både to, fem og tjuefem år på samvittigheten, men vi feiret det likevel storslagent i seilskute på Oslofjorden med reker og hvitvin, mens vi «stirra hverandre dypt inn i aua». Kall det gjerne pessimistisk, jeg var relativt sikker på at jeg aldri skulle finne noen jeg kunne bli mer og mer forelsket i for hver dag som går. Han holder rundt meg når jeg fryser, hører på meg når jeg syter, trøster meg eller gråter litt selv når jeg gråter (jeg kan si det uten å skade det mandige ryktet hans, ikke sant?) og klyper meg på usømmelige steder når vi er ute sammen slik at jeg må si «Sigurd! Hold opp med det der!» og da fniser han.
Æsj, nå kryper den dårlige samvittigheten inn på meg for å skrive søtladent kliss på bloggen, men det er altfor mange sutreblogger der ute – dette er mitt bidrag til verdensfreden!
Jeg trodde ikke det var så stor forskjell på å være bestevenner og kjærester, og blir overrasket hver dag jeg blir knyttet enda litt nærmere ham og får enda større abstinenser når jeg ikke har sett ham en hel dag. Jeg elsker at vi aldri blir enige i diskusjoner, fordi alle argumentene vi vil servere til slutt spruter ut av ørene våre, og vi innser at vi ikke har tid og kysser hverandre og fortsetter med noe annet. Han liker nettopp de tingene ved meg som jeg selv er litt skeptisk til – naiviteten, det krøllete håret og min stora rumpa. Dessuten blir han selv barskere og barskere ved hjelp av treningsmanualer hver dag, han henger med på alle arrangementer og familien hans er også bare tommelopp.
I don’t see what anyone can see in anyone else but you.
Jeg lover å komme med en lang og utdypende post om folkeslag i Norge, men enn så lenge må jeg få gå løs på amerikanerne. Jeg ELSKER amerikanske turister i Norge. De er dumme som brød, men utrolig kule. Dessuten kommer de i svermer hver gang et cruiseskip har lagt til kai, og siden de tar én skandinavisk hovedstad om dagen, er det ikke rart de er litt forvirret.
I dag kom det to hvithårede damer og skulle til Vigelandsparken. Det skal selvfølgelig alle turister, men disse visste allerede veien: We’re taking bus 12! Where does it leave from? Så brukte vi fem minutter på å snakke om trikken og alle dens magiske muligheter, og hvordan den overhodet ikke er en buss. Det forhindret selvfølgelig ikke damene i å omtale den som bus 12 hele samtalen, men det gjorde da ingenting. Deretter gikk det opp for damene: We’re gonna need… Oslonian money? Jeg forklarte dem at vi bruker norske kroner, og etter å ha regnet litt på dollarkurser fikk vi vekslet så mye at de hadde til trikkebillett og iskrem. Dette måtte jeg gi dem i småmynt, for at de skulle kunne dele rettferdig, noe som tok et halvthundreår, men i grunnen var ganske koselig. Amerikanere er som sagt ålreite dyr.
Etter en lengre samtale, mye rolig forsikring fra min side om at det er enkelt å ta trikken og at sjåføren veksler og snakker engelsk, pakket de sammen tingene sine og gjorde seg klare for eventyr. Men gå helt gjorde de ikke før etter denne replikkvekslingen:
– So, did you learn English in school? – Yes. – Oh, amazing, it’s so good! – Eh, thank you (sa jeg og tenkte på at engelskuttalen min er nok ikke Norges beste) – You must’ve had a very good teacher! – Oh, eh.. (sa jeg og tenkte på Ester, Håvar, Øyvind og Øystein som alle har forsøkt) – Thank you SO much! You’ve been SO nice! We love this country! – Norway. – Yes!
Et par uker i Turistinformasjonuniform er alt jeg trenger før jeg begynner å gruble over balansegangen mellom service og skamløs flørting. Jeg mener – du skal jo smile til disse turistene, du skal «se hver enkelt» og være interessert – stort mer skal det ikke til før jeg bikker over til å smile mitt mest sjarmerende smil, fortelle eldre tyske menn at jeg gjerne skulle ha blitt med dem til vikingskipene om jeg hadde hatt fri, og gi komplimenter for både utseendet og norskuttale. Aj.
Til gjengjeld har ingen av turistene så langt valgt å forfølge meg, tross alt leverer jeg ut mitt fulle navn på hver eneste kvittering og kunne ventet etpar henvendelser som følge av mitt hemningsløse turistfrieri. Men kanskje har jeg rett og slett ikke gått langt nok, kanskje er det ingenting å love en bergenser i 40-årene å treffe ham på Lyn-kampen etterpå?
Jeg har lenge mistenkt det, og mitt hjertes utkårede slæsj klinekompis (helgardering på kallenavnene her) bekreftet det i helgen: Jeg er blitt kjedelig.
Før anså jeg meg selv for å være ganske artig, ja faktisk en riktig moroklump. Nå mistenker jeg at det alt sammen var fordi jeg var på evig jakt etter kjæreste, for makan til kjerringemne jeg har blitt de siste fem månedene… Ajajaj.
Derfor lurte tidligere nevnte m.h.u slæsj kk. om jeg ikke skulle legge ned bloggen. Jepp, jeg er ikke festlig nok lenger. For å unngå slike insinuasjoner i fremtiden:
Det var en gang to tomater som gikk over en vei. Så ble den ene overkjørt. Da ropte den andre: «Kom igjen, ketsjup!» Og så var det de to gulrøttene som satt i et tre og strikket syltetøy. Da kom det en ku flygende forbi, men det gjorde ingenting, for de hadde en onkel i Amerika. Vet du hva som er lite og rødt og farer bortover vannet? – Et tyttebær med påhengsmotor!
Og det er bare begynnelsen på alle donaldvitsene jeg kan…
Eh. Kanskje jeg skulle blitt moteblogger i stedet. Shoppinglysten som kommer av å jobbe 37,5 timer i uken og derfor ha en følelse av å være rik og viktig, har gitt utslag i innkjøp av både det ene og det andre. Særlig er jeg fornøyd med min nye telefon, som jeg kjøpte KUN på utseendet og som er alt for avansert for meg.
Eller kanskje kan jeg fortelle at jeg nettopp solgte min første elg utkledd som viking. Den er en skandale innen alle estetiske retninger. Nesten like stygg som trollet utkledd som same.
En av konsekvensene med å flytte hjem (og dermed miste viktige voksenpoeng), er at jeg ikke lenger har ansvaret for min egen strømregning. Og da får man bekreftelse på hvorfor man valgte Ustekveikja til å levere strømmen i utgangspunktet:
No er me ikkje straumleverandøren din te — på målerpunktidnr —, på kundenummer — lengre. Den siste avrekniga frå uss er sendt ut, og me håpa du har fått ho i postkassa di.
Me håpa du har vært nøgd kunde hjå uss! Så vil me at du ska veta at du er velkommen attende te uss seinare, anten um du ha fått ein ny bustad eller um du ha skifta te ein straumleverandør du ikkje blei heilt nøgd med lell.
Ustekveikja Energi e ein straumleverandør, som levera elektrisk straum te heile lande, både hus, hyttu og te bedrifti. Me era jamt øve konkurransedyktege på alle avtalu. Mange kunda hjå uss, e òg veldeg nøgd med servisen me gjer, i tillegg te at me ikkje tek uss forskotsbetalt. Me era ærlige og fylje godt me i kraftutviklinga, slik at me òg kan gje gode råd og rett veiledning te de!
Så om du vil attende te Geilos tradisjonelle og orginale straumleverandør, så høyre me gjedne frå de att!
Du kan gjedne gjera ei ny avtale med uss på verdas vindauga på skjermbrett; www.ustekveikja.no eller ta ein telefon te uss for å få tesendt ei avtale.
Siden «den idéen» hadde gitt utfall i en plakat på veggen som lystig forkynte «Happy birthday, Crown Prince Haakon!» med et bilde av nevnte kronprins med gul pappkrone på limt på hodet og etpar norske flagg, var det vel liten tvil om at synderen var meg.
– GENIALT! Dette må vi begynne med hver eneste kongelige bursdag!
Ach, det er deilig å være rojalist og oslopatriot i Turistinformasjonen! Det å kunne Mette-Marits fødselsdag blir sett på som et pluss, og klipp-og-lim-entusiasmen er storartet tiltak. Det er faktisk helt ålreit å bli glad av slike artikler.
(Å, mener du det er litt påfallende at jeg bare lenker til Dagbladet.no-artikler for tiden? Psssjt, det ville du også gjort, hvis du satt og leste nettaviser hele dagen.)
