Uncategorized

noen barn er regnbuefargede

Jeg har tilbragt altfor lang tid i anonymhelvetet når det kommer til klær. Som «født og oppblåst» i Bærum blir man i overkant opptatt av hva man til enhver tid har på seg, og siden jeg aldri har vært en moteguru og ikke har noen plan om å bli det, har jeg brukt mye tid på å gå i ett med veggen. Det sier sitt om utviklingen at da jeg første dag på videregående skulle bestemme klær, gikk jeg for en grå bomullsgenser fra H&M og en standard olabukse.
Etter disse tapetårene (med ett ærlig unntak) er det skjønt for meg å oppdage at man kan ha et ålreit liv med venner, kjæreste, studier og se ut som en gærning. Det skulle ikke mer til enn to år på frike-Blindern for å lære meg dette.

Derfor gav jeg de gamle damene på bussen i går et deilig lite sjokk med mine knehøye brannrøde gummistøvler, det turkise skjørtet fra åttitallet og mitt sjokkrosa sjal rundt halsen. Ikke rart de forsker på hva farger gjør med humøret vårt. Og i dag tok jeg rosafargen i hende – med minikjole i grått (ikke veldig praktisk når man skal hente varer på øverste hylle, bare så det er sagt) og alt annet utstyr i grått eller rosa – jeg er et syn. Jeg mangler bare rosa strømper. Det ble litt for drøyt å bruke mine røde, uansett hvor optimistisk jeg var med fargekobling i dag tidlig.

jeg fikk hånden i et ol-gull

I går dro vi til Gardermoen for å hente Lillerusten som har på vift på andre siden av jorden. Og skulle du sett – hun landet nesten samtidig som håndballjentene som kom hjem fra OL, og vi stod i første rekke og jublet og klappet. Selv regner jeg meg som middels interessert (jeg så til og med finalen), og klarte å kjenne igjen flesteparten, i motsetning til kjæresten som midt i alt virvaret spurte hvem Marit Breivik var.

Og, siden jeg ikke eier skam i livet, og synes autografsamling er litt lamt, spurte jeg Tonje Larsen om jeg kunne få holde et ekte OL-gull. Hun smilte og sa ja, og dermed stod jeg tre sekunder og klamret meg til håpet om at det ikke er for sent for meg heller (kanskje det finnes et Paralympics for utrente «3000-meteren på 22 minutter» slabbedasker som meg selv?)

litt svenskehets

Med 37,5 timer på jobb og 10 timer på forelesning i uken ønsker jeg ikke å høre noen klager på at det er blitt magert med artige anekdoter om privatlivet mitt den senere tiden.

Derimot ønsker jeg å rette søkelyset mot noe som sikkert blir årets høydepunkt, nemlig Julegalla 2008. Det blir en riktig folkefest, med blant annet Bettan, Norske Talenter-Erlend, die Wenche, Kurt, Sway og Idol-Maria. Med andre ord en samling av alle kjære, norske artister som vi alle sammen pumpes ørene fulle av, om vi er så heldige å ha radioen innstilt på P2.
Men midt blant gløgg og Raske menn finner vi også E-type. E-type?!? Hva har han (eller de? Er det et band eller en mann?) siden 1998 som gjør ham verdig til å stå på samme scene som Kåre Conradi? Han er jo ikke norsk en gang!

Jeg mistenker at Julegalla har kopiert det norskeste av det norske, Nytt på Nytt, og planlegger å kjøre en «Hvem skal ut?». Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det vil være bedre å ta en utstemming (som kan skape dårlig stemning, slik vi kjenner den fra all reality) enn å la E-type, mitt ungdomsskolemareritt, få opptre for tusenvis av uskyldige nordmenn. Jeg har litt vondt inni meg nå.

tett ved sida mi

Denne nyheten gjør meg gladere enn jeg trodde var mulig av en avis full av krig, flystyrt og konkursbiskoper:Du vet de knappene man trykker på for å komme over veien når det er trikker og biler som tutær og bråkær? De er produsert av Prisma Teknikk, som erstattet de gamle monstrumene med en ekte trykkeknapp.
Det ingen av oss vet, er at dette er et godt gammeldags luretriks. Vi kan faktisk trykke på hele området nå – alt er sensitivt. Grunnen for at sirkelen og fingeren er der, er kun for å peke på Gud! Ajajaj, til tross for at jeg er skeptisk til ytterliggående kristne, innrømmer jeg at jeg falt for disse herlige menneskene som nå misjonerer skjult i 17 land. En litt bedre hverdag til meg – og vissheten om at jeg kommer til å tenke på karismatikere hver gang jeg prøver å krysse veien med livet i behold.

(Via Vårt Land)

Ubrukelig i Oslo

To dager som student også av fag om kjønn, feminisme og likestilling, og jeg har allerede avslørt to ting:

1. De største fnisejentene rett ut av ungdomsskolen jeg noensinne har vært borte i på Universitetet fant jeg på et feministfag! Deilig ironisk.

2. Kompendiebunken til dette faget er den tyngste og dyreste jeg har vært borte i. Jeg mistenker at dette er for å gjøre jentene sterkere og økonomisk selvstendige. Til tross for at jeg robbes og bærer skulderen ut av ledd, er jeg fan av prinsippet. Dessuten tror jeg det kan knekke de nevnte fnisejentene, slik at jeg slipper å ha deres hårspraylukt i nesen resten av semesteret.

Og for å legge til etpar punkter på listen over hvorfor UiO er bakstreberske håpløsheter, nevner jeg at vi i dag fikk vite at eksamensformen var en annen (OG annen dato!) og at vi i neste uke må møte for filmvisning – et tidspunkt jeg selvfølgelig jobber på. Hurra for ubrukelighet satt i system!

dagens dronning

I går fikk jeg spørsmål fra en russisk rojalist om vi solgte store plakater av Kong Harald. Jo større, desto bedre – helst ønsket hun seg en plakat i lifesize. Jeg innrømmet at vi ikke hadde noe slikt, men at jeg kunne hjelpe henne å lete, for dette ville sannelig jeg også ha.
Så jeg ringte Slottet. Og verdens kjipeste og dårligste telefonist satte meg over til alle ansatte som ikke var på jobb, så jeg var like langt. Dette er dårlig, Norge! Hvor skal man gå for å få pappfigurer av de kongelige da?

Men heldigvis veies det opp av at HKH Mette-Marit fyller 35 år i dag, en merkedag for alle rojalister. Og jeg? Jeg har bare sprunget rundt med tiara og frydet meg i hele dag. Jeg tror sannelig jeg skal spise en stor melkesjokolade til kvelds. Og verdens beste mamma, som leser over skuldrene mine, skal se bryllupsvideokassetten sammen med meg. Dere andre kan jo titte på bildegalleriet hos NRK og tute rørt.

Livet blir bare så mye bedre hvis man utnytter alle flaggdager! (For hardcore-«livet er en fest»ere anbefaler jeg å feire bryllupsdagen neste mandag og at Sonja og Harald har vært gift i førti år neste fredag. Akk, man må jo bare elske august!)

turister er ikke som andre mennesker

På en brosjyre for klokkespill i Rådhuset finnes følgende bilde.

«Why is there a picture of Mark Twain here?»

—

Eller han som kom til meg i går:
– I need four stamps Oslo Pass.
– For which country?
– Country?
– Yes! To which country do you want the stamps?
– What does that matter?
– It’s different price for Europe and the rest of the World…?
– What?!?
– You needed four stamps and an Oslo Pass, yes?
– No, no, no, four stamps Oslo Pass!
– Four Oslo Passes. No stamps.
– YES! Four stamps Oslo Pass! (sa han og tenkte sikkert grundig over hvilke idioter som jobber på Turistinformasjonen i Norge eller Oslo eller hva det heter dette landet han besøker)

snufs

Jeg kan være sikker på at jeg er litt for glad i bryllup og kjærleik når jeg begynner å tute av glede på jobb fordi to av de beste vennene mine har forlovet seg.

Gratulerer! Jeg har allerede invitert meg selv i bryllupet og pakker lommetørklet!

men jeg løser kryssord med kulepenn

Jeg er en av de irriterende menneskene som dingler i toget og ikke klager over at NSB har prioritert feil for tolvte gang denne dagen. Jeg stoler blindt på at Posten leverer alt de klarer, at politikerne tar langt mer veloverveide beslutninger enn velgerne og ikke minst at alt vil gå bra til slutt. Denne slitsomme Pollyanna-innstillingen til verden kommer av at jeg tror at det i enhver organisasjon sitter nån som prøver så godt de kan. Feil skjer, og det er fjollete å hisse seg opp over at du – på dine friske ben og med musikk på iPoden – må stå noen minutter ekstra i kø.

Men nå har jeg møtt min nemesis. Jeg sverger, jeg har så sterk tiltro til maktmennesker at det er et rent paradoks at jeg kaller meg sosialist, og politivold, sykehustabber og et dårlig kongehus er i mitt hode bare oppspinn.
Men, det var før jeg begynte på Universitetet i Oslo. Med tredvetusen studenter å holde styr på er det ikke rart at det går galt av og til, men etter å ha fått gale eksamenskarakterer (kun oppdaget fordi jeg klaget), gale eksamensdatoer (igjen, oppdaget av meg selv), gal pensumliste (igjen…), gal foreleser (både i den ene og den andre betydningen) i løpet av to år på Universitetet, begynner jeg å se et mønster. Og da jeg i dag, seks dager før studiestart fikk beskjed at det ene faget jeg skal ta ikke går på torsdager, men på mandager, var det dråpen.

Kjære Universitet, jeg tror ikke lenger at dere gjør deres beste. Jeg tror faktisk fullt og helt at dere er en sammenmugnet klump av udugelige byråkrater og gamle forelesere som tror at alt er galt på Internett uansett, og at det derfor ikke nytter å rette opp noenting. Jeg tror faktisk dere er pur onde. Og ikke minst – det nytter ikke uansett hvor mye dere er femtebest i verden – når jeg bruker mer tid på informasjonsformidling enn faglig formidling, da gidder jeg ikke lenger. Ta dere sammen.

«< 29 30 31 32 33 >»