I går kjøpte jeg forresten sykkel på impuls. Den er jättesnygg, himmelblå og relativt dyr, men jeg har funnet ut at det er mye morsommere å dra kortet på firetusen enn på firehundre. Jeg blir nok ingen Birken-deltaker, men nå kan jeg sykle med kompendiene mine i den fine kurven jeg fikk dem til å montere foran. Og kanskje en baguett og en rødvin. Kurv åpner for så mange muligheter!
Og på Eplehuset fortalte den veldig hjelpsomme mannen at Karoline «nok ikke har det så godt med seg selv». Nå er jeg på kvitteringsjakt.
I konfirmasjonen på søndag utstøtte jeg plutselig et hyl. Det var ikke bunaden som klødde eller talene som ble for lange – nei, dette var under kaffen&kakene, som jeg hadde forsynt meg lystig av, fordi kaker som kjent ikke er godteri.
Og det var da jeg oppdaget det. Jeg syntes alle de andre kakene smakte bedre enn sjokoladekaken. Dette høres kanskje lite relevant ut – men dere skjønner vel at dette betyr at jeg begynner å bli gæmlis? En kjapp sjekk rundt bordet bekreftet mine mørke mistanker – det var bare kusine Mari (11) som hadde forsynt seg av sjokoladekaken – mine middelaldrende onkler, faddere og til og med mine eldre søskenbarn hadde bare tatt mandelkake, ostekake, kringle og andre lysebrune deiligheter.
Nå skal det sies til mitt forsvar at mandelkaken og ostekaken var lovlig gode, så for å veie opp f0r denne hemningsløse fråtsingen skal jeg sutte på død persille resten av uken. Og gråte over min tapte barndom, at ylvisbrødrene var dritkjedelige på teve i går, og at jeg har altfor mye skolearbeid hengende over mitt bekrøllede lille hode.
Jeg velger å forkynne det høyt og øker innsatsen ved å fortelle det på bloggen: Jeg har godtelov, og den planlegger jeg å holde. Jeg klarte det til og med i drømme i natt.
Det var ikke forventet at jeg skulle begynne å gråte av å reinstallere operativsystemet på Karoline, og deretter skru henne på og se at hun var følelsesmessig helt død. Ingen programmer, ingen dokumenter, bare en standard Mac som hadde helt andre innstillinger enn det bestevenninne Karoline har hatt gjennom to år. (Ja, det stemmer at mye finnes i en backup på min deilige, nye eksterne harddisk, men det er tross alt en helt annen sak)
Det mest irriterende med hele prosjektet, er at ikke en gang reinstalleringen fungerte, og det kan se ut som Karoline må til doktoren. Å jobbe på en datamaskin som ikke er tilknyttet internett blir rett og slett litt for vanskelig. Knøtterusten har forresten rett i sine anklager om at jeg snylter for mye på hennes.
Glem det jeg sa om elendig bloggosfære. Jeg har jo helt glemt å reklamere for boglen til mannen i mitt liv, nemlig den supersnasne En bolg, vanligvis deilig akkompagnert av belgsendinger, men som den senere tiden har forsvunnet ut til fordel for flytting, pakking og omorganisering. Men det er jo verdt å lese tastetrykkingen også!
Dessuten, og dette ler jeg ganske mye av, en av mine bestevenninner (som jeg savner så mye at jeg har begynt å kopiere håndskriften hennes for å late som hun er med meg på forelesning) har krøpet til korset og innrømmet at hun er Le rat de bibliothèque, og kommer til å sildre intelligente tanker ut over oss alle.
Og siden jeg selv også opprettholder inntrykket av at jeg blogger: Den senere tiden har jeg kjøpt 16 bøker på bakgårdssalg, en ekstern harddisk, tyve gullpapirark, tyve meter strikk, mandler dekket i sjokolade og kanel, genser til kjæresten OG strikket ferdig genser til kjæresten! Jeg er i sannhet produktiv (og dyr i drift!)
Det er mange, mange møkkablogger der ute. Uten å henvise til noen spesiell, og med et stort ønske om å bære åket som eliteblogger, roper jeg det gjerne ut fra hver en bakketopp: blogg-Norge er stort sett drit. Ikke døm oss på gjennomsnittet. Ja, jeg anser meg selv for å være bedre enn dere.
Puh, deilig å ha det av skuldrene, mens jeg håper ikke denne treffer dere som tror kvalitet måles på antall lesere, eller at du er dårlig fordi få linker til deg. Dårlige blogger handler ikke om popularitet – nesten tvert om! Og det tristeste, er at meste av den uintelligente driten kommer fra unge jenter. Siden jeg selv havner i denne bloggkategorien, har jeg mye å svare for når det kommer til unødvendig informasjon på verdensveven. Det er innholdsløst, det er korte poster, bilder tatt i eget soveromsspeil, og det er leserspørsmål: «Hva synes du?»
Lite konstruktivt å kritisere sier du? Slutt heller å lese disse bloggene? Pføy, noe må jeg jo la meg irritere av. Og så kan jeg heller revitalisere sjangeren, slik guru Iversen har gjort med motebloggen. La meg bevise at det går an å ungjenteblogge uten å havne i rennesteinen:
*** Min heite venninne Tone [merk referanse til deilige venninner] gjør stadig verden til et bedre sted. For to år siden dro hun til Bolivia for å være engelsklærer, og etter at hun kom tilbake, har hun stadig fått andre mennesker i sving for å engasjere seg. En av måtene vi er blitt engasjert på, er gjennom Ilimitado-kvelder, hvor vi koser oss og samler inn penger til prosjektene. I fjor ble det rett under 10 000 kroner, og i år ble det 12 500 kroner! Intet annet enn imponerende, når alle tilstedeværende er relativt fattige studenter. Men vi gav ikke fra oss pengene heller. Jeg fikk tilslaget på tre fingerdukkelamaer og dette fantastiske smykket fra Kenya. Etter en halvtime med bearbeiding fra min side (nord møter sør, lizzm?) må jeg bare si at jeg knusdigger det.
Nei, hva skal man si – enkelte i blant oss har kanskje brukt litt for mye tid på yearbookyourself. Men si meg, det er noen den 1980-modellen ligner urovekkende på? Tror jeg må tygge litt på den der.
+ Jeg rakk bussen (uten å spise frokost), husket svømmetøy, hadde på meg kjekk kjole (kjøpt for å kopiere stilen til leseren som har rukket å klage på dårlige oppdateringer her) og hadde lunsjplan. – Ble dårlig på bussen, dårligere på veien og aller dårligst på GADAMER (dametoalettet på HF) og misliker sterkt ironien i at jeg måtte knele for basilusker i den selvsamme båsen hvor jeg tidligere har skriblet «Pust inn. Pust ut. Gjenta etter behov.» på veggen. + Lunsjplanen ble fremskyndet, slik at skulkingen av tyskforelesningen ikke ble så miserabel. + Oppgaveskriving ble avbrutt av den giktbrudne med verdens beste snakketøy. + Lunsjplanen bestod, til tross for at den også var fremskyndet. + Enda en bestevenn dukket opp for å klatre i trær og diskutere filmatisering av våre [enda uskrevne] bøker + Ingen Weasleytvillinger har tatt kvelden så langt.
Det er supert å leve seg så inn i filmer at når jeg kommer på jobb morgenen etter og ser strekkodescanneren, tenker jeg «Wall-E?!?»
En deilig film, forøvrig. Men det var ikke det denne posten skulle handle om! Nei, etter å ha lest hos Madeleine at a-mennesker også har krav på respekt. Selv har jeg i alle år ansett meg for å være et b-menneske, men gjennom diskusjoner den senere tiden, viser det seg at definisjonene a- og b- ikke er entydige.
Vanligvis anklager man dem som sover lenge om morgenen for å være b-menneske, men her henger ikke alt på greip: Er du et b-menneske bare fordi du ikke tåler seks timer søvn? Er du et a-menneske fordi du liker å stå opp ved hanegal og sitte i en time og sulle med kaffen mens du våkner? Handler det om når på døgnet du får gjort mest produktivt?
Her skulle jeg til å starte en lengre dekonstruktivistisk debatt, men den ble ødelagt av et meget interessant og opplysende fasitsvar på Wikipedia. Så kan jeg leve videre i min verden, overbevist om at jeg hverken er a- eller b-menneske, jeg trenger bare åtte timer søvn hver natt, så er jeg energisk døgnet rundt.
