Uncategorized

annerledes

I forbindelse med Den Gyldne Q skrev Sonja at denne bloggen fikk henne til både å le og gråte. Det har gitt meg noe å tenke på – for det er lenge siden jeg skrev noe som var til å gråte av.

Det er snart to og et halvt år siden pappa døde. I etterkant skrev jeg flere poster om savnet og sorgen, men nå begynner det å bli veldig lenge siden siste post. Hvorfor er det slik? Savner jeg ham mindre, tenker jeg ikke på det lenger? Har jeg ingen nye tanker?
Svaret er selvfølgelig nei, jeg tenker mye på dette fortsatt. Men jeg sørger ikke lenger på den akutte, heseblesende måten som jeg måtte gjøre det de første månedene. Sorgen har på en måte blitt mer privat – den er blitt en del av det jeg er. Og all den tid jeg har en personlig blogg, jeg har ikke tenkt å skrive mine private tanker som i en dagbok.

Men det er likevel viktig å skrive om sorgen, det har vært viktig for meg, og jeg vet det har vært viktig for flere lesere. Sorgen har gjort noe med meg, og jeg håper at den kan gjøre noe med andre, uten at de trenger å gjennomleve det samme. Det er mulig å gi pappaen sin mer oppmerksomhet uten at han er død. Men kanskje trenger man å høre om andres døde pappaer for å skjønne hvor viktig det er å svare på e-postene og fortelle ham hva man holder på med?

Noen situasjoner er likevel vonde, og ikke så private. Kanskje skal jeg bli flinkere til å skrive om dem. Jeg tror dette kan gjelde mange, selv om heldigvis ikke alle opplever det vonde jeg har gjort.

For eksempel gråt jeg da Sigurd skrev tale til sin fars femtiårsdag. Mange ler av slik jubileumstale- og sangskriving, men altfor få tenker over at det kan være siste gangen du gjør det før du gjør det på minnesamværet. Det er verdifullt å få fortelle mennesker ting i anledning store dager, uansett om det er en sang med haltende rim. I 80-årsdager kan det spøkes med at «det er hyggelig å samles i en slik anledning», men det er nærmest ingen slik bevissthet rundt 30-årsdager og brylluper. Plutselig får du en murstein i hodet. Du trenger ikke leve hver dag som det var den siste, men det er viktig å tale i jubileer som hvert jubileum var det siste.

—
Tidligere om temaet:
04.2006 – Dagen etter
04.2006 – To dager senere
04.2006 – Fem dager senere
04.2006 – Seks dager senere
04.2006 – Begravelsen
07.2006 – Bursdag
08.2006 – Som student
10.2006 – Et halvt år senere
03.2007 – Tekniske detaljer
04.2007 – Skjærtorsdag
06.2007 – Kvalm av glede
11.2007 – Sorte menneskehull

kveldsstemning

Du vet det er søndag når lillesøster og kjæreste krangler og konkurrerer om hvem som skal ha rekorden i Bombespillet på kjærestens berøringspod, og ivrig går inn i kampen for å stå øverst på listen.
Forøvrig er det synd at de leker med den, for hvis ikke kunne den ligget trygt i sokken som jeg akkurat har strikket til den. Sokken matcher genseren som jeg nylig strikket til kjæresten, og jeg ser at det nesten er litt kvalmt. Heldigvis har vi epleogkanel-te å døyve den emne smaken med, og ekstra honning i siden det er søndag.

utseendet teller

I går bakte vi pene og gode muffins. Det vil si, Sigurd bakte gode muffins, og jeg pyntet dem pene med sjokoladebokstaver og -tall. Og det ble perfekt bakverk! I tillegg til at alle fikk sin obligatoriske navnemuffins (SIGURD, KRISTIN og GEVA), ble det også bokstaver til disse muffinsene:

FRED, HELG, POT, SEXY, NORMA JEAN, KAMEL OG TQØ (det var litt vanskelig å få det til å gå opp før melisen stivnet. TQØ er den følelsen du har når du har spist for mye grønn melis)

kaospilot

Jeg har elleve punkt på listen min over ting jeg må gjøre denne uken, og som stresser meg i stor grad. Nå har jeg strøket ut fem av dem. Ingen av de utførte punktene var de to akademiske oppgavene jeg må ha klar i midten av neste uke, men jeg tror det vil komme når jeg får ryddet de andre tingene unna. Og Eplehuset fant kvitteringen og tok imot Karoline til reparasjon, noe som gjorde meg så glad at jeg nesten begynte å gråte i butikken. Skulle tatt seg ut!

Så, snart tror jeg at jeg vil dukke ut av sint-og-stresset-hullet mitt og få overskudd. Det hjelper å lese bøker. Dere vet kanskje at jeg har veddet med meg selv om å lese 100 bøker i 2008. Nå er det slutten av september, og jeg har lest 62,5. Det kommer til å bli en drøy innspurt i romjulen, ser jeg…

i kveld

Siden «alle andre» også minner dere på det: Husk å stemme i Den gyldne Q. La oss gi dem grisedeng.

I mellomtiden kan vi lure på hvorfor det gjør mindre vondt i tannkjøttet nederst til høyre i munnen (det kan være karies, jeg tenker det samme) når jeg trykker hardt på venstre nesebor.

PS. Jeg fant dette hos Latterlig. Jeg lo. Knøtterusten gjorde det ikke. Satser på at leserne mine er som meg selv.

gammel og grå (og litt rosa)

Altså, det har sin bakside å ha to yndige bloggere på besøk. Sånn bortsett fra det rent åpenbare – disse er vakre og intelligente (tilfeldig valgt adjektiv), begge er yngre enn meg og jeg er overbevist om at de higer etter å overta min hittil selvsagte plass som beste jenteblogg på rundt 20 (ja, for jeg har den plassen, sant..?)

For tror dere ikke begge to er blitt gjenkjent i løpet av helgen? Selv er jeg bare blitt gjenkjent EN eneste gang, det er to år siden, og jeg begynner å ane at min tid er ute. Nå skal det nevnes at jeg faktisk ble gjenkjent jeg også, bare at hun ikke turde snakke med meg. Hei Kristine! Jeg synes det er litt rart, jeg hadde tross alt Kykelikokos-t-skjorte og mener at jeg utstrålte vennlighet og positiv karma. Men er man 1.83, er man selvfølgelig litt skummel.

Og i dag var vi på bokfest i Operaen. Jeg er så heldig som har fått ta i mot så mye kultur, og nå er jeg helt proppfull av vakre, poetiske øyeblikk. Jeg jobber med en måte å kanalisere det. Jeg tror jeg har en idé. La oss se om det blir noe mer av den…

tankefull

Jeg tenkte på meg selv da jeg gikk ut av studiekonsulents kontor. Jeg tenkte på meg selv for tre år siden, da jeg gikk ut av videregående og hadde planene klare for fremtiden. Jeg hadde plass på Hurdal Verk Folkehøgskole, jeg hadde samlet nok studiepoeng til mitt drømmestudium i litteratur ved Universitetet i Bergen og jeg var veldig klar for mitt nye liv.

Man kan ikke planlegge alt. Da pappa døde var det eneste riktige å søke Universitetet i Oslo. Jeg har endt opp med et elsk-hat-forhold til UiO som mest sannsynlig vil føre til en seriøs personlighetssplittelse, men jeg ♥ Oslo, og ville hatt det vanskelig uten Ibsen-museet, Bare Jazz og mamma i sykkelavstand.

Om to og en halv måned har jeg en bachelorgrad i nordisk litteratur, med støttefag i tysk språk og kultur. Det er avhengig av at jeg ikke stryker, selvfølgelig, men jeg velger å tro at det skal gå min vei. Og da er det snodig at alle mine avgjørelser frem til dette har vært så underlig lette. Jeg har alltid visst hva jeg egentlig vil, og ikke skjønt dem som tenker og tenker. Men nå bruker jeg selv flere timer hver dag på å diskutere med meg selv om det blir litteraturformidlingsmaster i Oslo eller bohemliv i Berlin i januar. Utviklingsstudier i Nicaragua, fete redaktørstillinger i undergrunnsmagasiner, drive dank og vri penger ut av Lånekassen, skrive gjennombruddsromanen og vri penger ut av Lånekassen, franskstudier i Paris, få barn (mamma syntes ikke et var en god idé overhodet) eller økonomi- og ledelsesfag ved HiO eller UiO.

Nå leverer jeg mastersøknaden. Det er noe av det skumleste jeg har gjort.

bare kjipinger blogger drømmer

I natt ble Norge invadert av Tyskland. Jeg gjemte meg i en busk, ble beskutt, la meg i en seng og lot som jeg sov slik at soldatene gikk forbi, og rømte deretter til Marit og Paul (veldig naturlig gjemmested, i grunn). Der kom to barn fra negerlandsbyen i nærheten og stjal leker og godteri fra oss, før en turistbuss med tredve tyskere kom på besøk, og jeg sa «Herzlich willkommen», og da en spurte «Wie geht’s?», svarte jeg på så godt tysk som man bare kan snakke i drømme: «Ganz gut, ausser das mein Land von Deutschen invadiert ist.»

løse rykter

Det er helt tilfeldig at jeg skrudde opp treningsmengden etter at jeg ikke klarte å åpne dørene på Sophus Bugge1 fordi de er så tunge.

—
1. Dritkult, UiO. Jeg klarer ikke å finne eksamens- eller undervisningsinformasjon uansett hvor hartdt jeg prøver, men informasjon om en bygning, det tar meg ingen tid!

«< 27 28 29 30 31 >»