Kanskje er jeg for uskyldig for hele halloweenfeiringen? At jeg tenker mer over alle kirkekonsertene denne helgen enn nifse småbarn? Det forklarer i alle fall hvorfor jeg ikke engang tenkte på heks eller vampyr eller ninja, men valgte å komme som en frukt. Men sånn egentlig er det ganske skummelt med en 1,83 meter høy drueklase. Jeg sier det bare.(Esquil har blogget flere bilder.)
Etter at gjestene hadde lekt med nåler og spisse gjenstander, avsluttet jeg kvelden utkledd som stilk.
Vel, jeg innser at det kanskje er litt skrullete å bli glad når innebandyballen treffer meg med full styrke i hoftekammen og jeg senere blir løpt ned av en tometersmann i full fart – men så hjelper det også veldig på egen troverdighet å ha synlige idrettsskader. Hah! kan jeg si til alle som tror at Kristin er til sport som en fisk til en sykkel – jeg har skrubbsår på albuen og blåmerke på magen og er ganske øm i føttene.
Nå vil kanskje de som var til stede fort komme strømmende til for å fortelle at jeg ikke var banens flinkeste eller raskeste, men det får så være. Jeg hadde glemt joggesko, og ikke minst hadde jeg glemt hvor glatt et gymsalgulv er, så til slutt beregnet jeg skliradiusen og stoppet å løpe to meter før målet. Da gikk alt så meget bedre, og jeg skåret faktisk mitt lags eneste mål på halvannen time. Vi hadde ikke de største sportslige prestasjonene på vår side, kan du si, men vi tok det igjen på godt humør og fine tabber.
I går ryddet jeg. Meget snart blir bosituasjonen en annen, og da er tiden inne for å gå gjennom gammelt skrot og se hva som skal lagres videre i banankassene, og hva som skal tas med videre. Sigurd og jeg har en meget forskjellig innstilling til denne prosessen. Jeg elsker å kaste, kvitte meg med gamle ting og gjøre tre banankasser til to. Sigurd mener dette er et tegn på bruk-og-kast-samfunnet – han vil ikke være med på å kaste gamle ting, bare for å kjøpe nye ting som ligner. Men, som jeg sa til ham i går «Jeg kommer faktisk ikke til å kjøpe en erstatning for den tingen jeg har laget på sløyden i syvende klasse, og som jeg ikke er sikker på hva skal forestille. Det kan være en brødkurv.»
Og det er én ting med alt skrotet – telysholderne som jeg aldri bruker, viskelærsamlingen (som 3B nå skal få) og sløyd-tingene – en annen ting er papirer. Visst, de tar liten plass pakket sammen, og kanskje trenger jeg ikke å være så brutal i min kasting. Men dette handler om mental rydding. I de banankassene ligger hele tenåringstiden min, og jeg hatet livet som 15-åring, og er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til relikviene fra den tiden. Kanskje er det unødvendig pirkete å kaste papirlapper og små bøker – men det handler om å rydde opp etter seg.
Jeg har dokumentert livet mitt i dagbøker fra jeg var syv til jeg var 20. Det er ganske vanskelig å forholde seg til nå – mye av dette har jeg ikke lyst til å spare på. Men noen bekymringer blir ganske morsomme åtte år etterpå, som det jeg noterte ned 6. april 2000:
«Petter» har sendt mail. Ikke noe spes med den, men avslutningen var: «Klem Petter». 3 muligheter: 1. Han mener «noe» med det. 2. Inspirert av min Kooz og klemz 3. Han er homse (det var rimelig homsete)
Hjemme er ikke bare i et gult murhus i Bærum. De siste to dagene har jeg vært så mange steder som er hjemme at jeg nesten blir litt matt. Jeg var tilbake i Hurdal i helgen, et sted jeg tilbragte et helt folkehøgskoleår og som preget meg klisjémessig mer enn jeg merket selv. Jeg fikk sjansen til å synge ut med så mange tankene av mine og sette i gang med så mange prosjekter at jeg tror at jeg fortsatt anses som litt farlig blant enkelte. Det er ikke helt normalt å få det for seg at man skal arrangere en musikkfestival én uke etter en begravelse, etter at man har redigert en hel årbok som nesten tok knekken på en. Jeg savner ikke folkehøgskolelivet til vanlig, men jeg savnet det å alltid være blant mennesker som kjente meg godt, og som var tvunget til å være sammen med meg både når jeg var kjip og kul. Lærerne husker fortsatt hva jeg studerer, og lurer på hvordan det går – og vennene mine er fortsatt vennene mine etter tre år.I går var jeg på et møte i en organisasjon jeg har vært med i siden jeg var knøtterust. Jeg har vært på leirer, vært leirleder, reist til Japan&Kamerun, sittet i styrer og lest medlemsblader. Jeg synes ikke det skal kimses av hvor verdifullt det er med et nettverk som ikke er vennene mine, men som vet hvem foreldrene og besteforeldrene mine er, og som ærlig lurer på hvordan det går med meg – bare fordi vi er sånne som «vet om hverandre». Jeg synes bekjente har en altfor negativ klang for tiden. Bare fordi man ikke er bestevenner med alle, skal det bety at man ikke trenger å bry seg om hverandre de få gangene man treffes?
(Illustrasjonsfoto: Blåhvite Lillerusten i Kamerun.)
I dag overrasket jeg farmormor og morfarfar (sånn går det når man har både sønnedøtre og datterdøtre) med en formiddagsvisitt som varte helt til ettermiddagen. Jeg ble nødet full av mat, fikk gode samtaler med morfarfar om Svalbardtraktaten, europeisk historie (tysk og østeriksk spesielt), krigen, tysk språk, reiser, tysk kultur, dumme franskmenn, dumme russere, flinke nordmenn, litt Obama og enda litt mer Tyskland.
Og farmor skrev Sigurds bursdag inn i Fødseldagskalenderen hun har hatt siden 1940, hvor min bursdag er skrevet inn den dagen jeg faktisk ble født og hvor det står små kors ved siden av mange av navnene. Jeg tror at man trenger å se navnet sitt i en slik bok fra tid til annen. Jeg er heldig som er hjemme så mange steder.
Jeg skulle bare innom datasalen for å sjekke mail & nettbank, og la merke til at det på printerbordet lå en utskrift fra Olav Tryggvason. Det viser seg at han studerer her ved HF. Det er kult.
I anledning helgen er det viktig å ha litt faglig påfyll. Mattestudine på femte semester, Gunhild, og 3MX-pensjonist Kristin (begge allsangsentusiaster) fniser seg frynsete av følgende video: (Tipset fra Anders Hoff)
Dette er litt sånn «Du vet at du burde ha slakket på strikken når…»
… du har fått sugemerker i øyehulen av de nye svømmebrillene dine, de svømmebrillene som får deg til å se ut som en lite heldig blanding av et insekt og Willy Wonka.
Men slik som sugemerkene ser ut nå, skulle en bare tro at jeg har ranglet hele natten lang og burde sove lengre om morgenene. Det burde jeg forresten også – forelesninger i tysk historie klokken åtte om morgenen burde vært forbudt!
Siden jeg er sommeroppvokst på en øy, er jeg blitt ganske flink til å svømme med årene. Jeg liker å bade, plaske og stupe kråke under vann, og vi var i vannet til Viktoria ble blå – da måtte vi opp på land. Så spiste vi skiver med Nugatti, ventet i en time, og så var vi uti igjen. Men, til tross for at vi fikk prentet inn hvor viktig det er å kunne svømme, var det ingen vits å ta det lenger. Morfar mente at bading er bra, men det er best om man svømmer bryst (hvis du svømmer rygg, kan du ikke høre hvis noen roper), hopper i stedet for å stupe, har hodet over vann i stedet for å dukke, og ikke tenk på å tulleangripe andre en gang.
Konsekvensen ble noen ganske traumatiske svømmetimer på barne- og ungdomsskole, hvor det viste seg at stuping faktisk regnes som barnelærdom, og det ikke hadde vært så dumt å kunne krål. Med årene har jeg utviklet en høyst irriterende høydeskrekk, og tenker derfor at stuping fra en-meteren nok kan bli i meste laget. Derimot har SiO tilbud om krålekurs, og overmodig og med nye svømmebriller dukket jeg opp i går ettermiddag. Instruktøren var en tvilsomt bredskuldret moldenser, som var meget optimistisk til vår progresjon i benspark, som visstnok er ganske slitsomt og litt vanskelig, han hadde «til og med sett noen gå bakover første gang de prøvde».
Åh, jeg vet jeg har funnet sporten i mitt hjerte når jeg sikter på en bassenkant og nærmer meg den andre.
Ja, det stemmer, jeg koser meg skadefro over skadefroen som førte til skade. Sånn går det når man sitter trygt på Frederikke med en oppgave og vet at uansett hvor mye man koser seg over å ha et visst overtak innen dette faget, er det høyst usannsynlig at jeg blir skadet av det. Sånn går det ikke i Asker, der ble ulykkestitteren påkjørt.
(Skal jeg late som om jeg ikke var inne på Budstikka for å lese om Stabæks fremgang? Jeg dukker frem med min stabækpatrioti veldig sjelden. Men dette er virkelig blaamandagen å gjøre det på, da.)
(Esquil har blogget flere bilder.)
