Til dere som venter på flere sivilstatus-striper: Det kommer snart. Min fantastiske webmaster og jeg har daglig kontakt, og snart har vi sikkert fikset slik at alt er slik vi har lyst til å ha det.
Så i mellomtiden tegner jeg striper for å fylle på. Jeg var skikkelig godt i gang nå, men så bommet jeg så grovt på en ganske enkel ballerinasko at jeg mistet helt motet.
Men det kommer! Dette var rett og slett bare meldingen for å be dere knipe fast på sivilstatus-entusiasmen noen dager til!
Gjett hvem som plutselig forsto at det var siste påskedag og som skulle ha 12 gjester og masse eggerøre? Forøvrig har jeg ikke tenkt til å la påsken stoppe meg. 17. mai er for eksempel en uutforsket arena når det kommer til eggepynting.
Vi har full gjennomluftning i leiligheten og fortsatt fryser ingen!
For å feire dette dro Sigurd og jeg på sykkeltur. Jeg avduket mine påskegule ballerinasko, hadde på meg rødstrømpene mine, en svart trenchcoat, rosa sjal og mange krøller under en sirlig plassert sykkelhjelm. Sannsynligvis så jeg ut som negativet av en husmor på 50-tallet. Og sykkelen min kjøpte jeg i november, så den er så å si ny, og lyseblå med kurv på. Sigurd brukte rollerbladesene sine for første gang på flere år, og dermed tråkket vi innover mot Bogstad. Det var oppoverbakke, og tilbake var det nedover, så stakkars Sigurd hang som en strek etter sykkelen min og hvinte. Etterpå syklet jeg uten hendene på styret.
Vi kjøpte milkshake og pinneis og satte oss på betongplassen mellom alle betongblokkene her. Det var ordentlig koselig – vi delte benker med alkoholikerne, pensjonistene, damene med hijab og en far som tydelig hadde datteren sin annenhver helg. Jeg bor på vestkantens østkant, og har egentlig funnet ut i dag at det faktisk er likeså ålreit som å vandre blant tenåringsgutter med doruller på hodet. Her var guttegjengen 11-12 år, syklet ned trappen på bmx-sykler og balanserte på betongmuren og hoppet over til glassgjenvinningsboksen.
Spillelisten i dag heter «Vandrevår og påskesjokolade«. Det er kanskje litt mye de Lillos og Lars Lillo Stenberg, men smågodtet koster 6,90 på Ica og jeg har som sagt lyseblå sykkel.
Jeg har Sex and the City-maraton. Jeg gråter når Aiden frir, jeg gråter når han drar sin vei («If you do or say one more nice thing… I can’t watch you leave… Could you just shut the door?») og siden tevetittingen foregår i stuen, lurer jeg samtidig guttene jeg bor sammen med til å følge med. Sigurd, stakkars, får også referatet av dagen min når han legger seg: Jeg fikk lest en hel artikkel av Homi Bhabha i dag, men Trey er sånn en dust, og Charlotte er nesten like ille! Og så sa jeg at vi skal spise påskemiddag med farmor og farfar. Hvorfor ser hun ikke at Steve er fantastisk? Jeg er så glad i Miranda!
Og siden det er fredag. Og siden jeg har sett altfor mange Sex and the City-episoder, og derfor har fått et litt ubalansert syn på hvor lov det er til å sikle på vakre menn, så må jeg bare poste bilde av en av Norges kjekkeste menn. Og en bamse.Jeg er faktisk litt usikker på om jeg er mest forelsket i Trond-Viggo eller Reidar Hjermann. Jeg må ha et høyst tvilsomt elektrakompleks når det kommer til barneombud!
Vi ser på Landeplage på nett-teve, mer spesifikt programmet om «Har en drøm» og Jørn Hoel. Martine Aurdal sier at unge-Jørn er kjekk, Ingrid Bjørnov sier det samme, og Kristin Hamran Storrusten innrømmer det hun også.
Sigurd: Det ser jeg bare ikke overhodet. Kristin: Joa, han er faktisk ganske kjekk. Men han har holdt seg dårlig. Sigurd: Jeg vet dere sier dette om Ole også, men det ser jeg heller ikke i det hele tatt. Kristin: Altså, jeg må beklage å si dette til deg, men du vet at vi regner Ole for å være den kjekkeste vi kjenner. Sigurd: Ser. Det. Ikke. Kristin: Men de har noe av det samme, kjevepartiet med skjeggstubbene… Sigurd: Nesen også, i grunnen… Kristin: Og munnen..? Sigurd: Og øyebrynene! Kristin: …
Det er ikke ofte jeg sitter og ler høyt på lesesalen, men jeg kan innrømme at det skjer av og til. I dag, for eksempel, fniste jeg så høyt at flere måtte snu seg for å sjekke hvilket kompendium det var jeg hadde snuten i.
Jeg leste om elektronisk litteratursøkning. I utgangspunktet ikke så fryktelig festlig, og det var helt klart også faglig tyngde i det jeg leste, men ulempen var at det var fra 1997. Min favorittpåstand herfra var «Det er ikke mulig å si hvorvidt elektronisk eller manuell litteratursøkning er best.» – nei, det er klart, Internett er stort og skummelt. Jeg ble veldig glad da jeg skjønte at man via UBO skrev ut henvisninger, faxet dem til Universitetsbiblioteket, hvorpå de postet boken tilbake. Knisfnis!
Okei, det er ikke bare Internett-beskrivelsen som blir festlig («En rekke datamaskiner kan være knyttet sammen i et nettverk.), også andre formater hadde sin storhetstid for tolv år siden. CD-ROM, for eksempel! Leksikon på CD-ROM, det er fremtiden. Selv tror jeg ikke jeg har sett en CD-ROM siden milleniumsskiftet, men for all del – Universitetet i Oslo ser det tydeligvis nødvendig å gjøre mitt kompendium dyrere ved å trykke opp slike artikler i 2009.
Men greit, jeg fikk en god latter. Og artikkelens siste setning var dråpen som fikk jeg til å blogge. Ja, forresten, apropos blogging – før var «begrepet Homepage eller hjemmeside er viktig her [på World Wide Web]. […] Norske biblioteker benytter denne teknologien.» Ahaha! Gi meg et minutt til latterpause! Men som sagt, sistesetningen maner til ingen panikk, Internett æ’kke skummelt, egentlig, fordi «[…] du kan be om hjelp på biblioteket til å få søket ditt på diskett.»
Jeg sender mye brev, og i dag bestemte jeg meg for å «gjenoppta min korrespondanse», og brukte min lekreste løkkeskrift ved kjøkkenbordet der jeg satt med mitt fantastiske carriebradshaw-hår og et deilig skjørt og tulipaner fra mannen i mitt liv på bordet.
Det er mange fordeler med å skrive mange brev. Ulempen er en ganske uggen smak på tungen etter å ha slikket tre konvolutter. Godt ikke alle vennene mine bor utenbys.
I stedet for å henge i kommentarfeltet under forrige artikkel, har jeg heller brukt dagen på å skrive et velfundert og akademisk essay for kjønnskvotering som jeg håper kan leses i neste nummer av Filologen, med tema «♂♀».
Og nå skal vi avgårde på litt.vit.-fest, bare kjæresten får levlet seg ferdig oppover i WoW. Livet som gamer-enke er hardt.
Jeg leser. Jeg redigerer og korrekturleser. Jeg skriver nesten ingenting for tiden.
Men jeg smiler til ukjente mennesker og forteller bussjåføren at han er en fin mann. Og det er på grunn av denne videoen: [youtube http://www.youtube.com/watch?v=Cbk980jV7Ao&hl=en&fs=1]
