Jeg prøver å skrive noe fornuftig, men det blir bare tull. De siste dagene har det vært visninger, mange store skumle tanker og telefonsamtaler med megler. Og mange telefonsamtaler med mamma.
I går fikk jeg tilslag på 51 kvadratmeter torshovleilighet med stue, soverom, kjøkken og bad. På grunn av gode forhandlingsevner hos min mamma & hennes mann fikk jeg hele sulamitten for 110.000 under takst. 
Hurra!
Jeg ryddet litt i bloggkladdene mine. Dette er bare tre av gullkornene som var gode ideer, men som aldri helt klarte å stå på egne ben:
Jeg lyver så godt at jeg tror meg selv, og idag innså jeg at en av de verste selvløgnene jeg tror på, er at jeg «liker pastaen litt al dente», bare fordi jeg aldri noensinne har giddet å vente alle minuttene det tar å koke ferdig.
—
Jeg er ganske ram på å lyve. Det, også jukse i spill. Heldigvis, for den gode moralen i denne historien, går det stort sett utover meg selv.
—
Hvis kvisen min var tv-kanal, ville jeg slått av
Hvis kvisen min var høy, ville jeg vært lav
Hvis kvisen min var statsminister, ville jeg rømt
Hvis kvisen min var en elv, ville jeg ikke ha svømt
Hvis kvisen min var en gutt ville jeg blitt homo
Hvis kvisen min var en flekk, ville jeg vasket den med vaskemiddel.
Hvis kvisen min var syltetøy, ville jeg spist leverpostei
Jeg er ualminnelig glad i praktiske løsninger. Ofte betyr det tidsbesparende løsninger, men det kan også bety ressursbesparende løsninger, bare for å nevne noen av de viktigste. Ikke minst er det viktig med løsninger som er praktiske for meg, men dette kan vi jo diskutere en annen gang.
Og det er særlig ett tilfelle av gammeldags idioti jeg har irritert meg over i det siste – et forhold som bare dypt forankret i kulturen vår at vi bare aksepterer det. Det jeg stadig spør meg om, er hvorfor i alle dager de deler offentlige toaletter inn i kvinner og menn. Greit nok, jeg forstår hvorfor de gjør det med doer med mange båser, og der det gjerne er et pissoar på mannedelen. Selvfølgelig kan det skape traumer å høre dolyder fra det annet kjønn mens man er på do. Okå.
Men hva med de rommene hvor du kan låse deg inn, og være fullstendig i fred? Der det maksimalt er en ekstra KATRIN-dispenser ekstra som avslører at denne doen kan brukes av kvinner. Å kjønnsdele slike rom er jo maks ineffektivt, når du først har råd og plass til to toaletter. Har du havnet i køen med mageproblemer-ofre, kan du jo bare stå i kø og blomstre. For hvis du bruker det andre toalettet, da er du plutselig en snylter.
Argh! Så mye energi jeg bruker på dette. Jeg skal si fra når jeg får et liv.
Jeg slet mer enn det jeg vil innrømme, men se: Jentebladet i margen her har blitt oppdatert og vips har du en direktelenke til sivilstatus hele tiden! —->
(ellers ble jo de andre forsidehenvisningene valgt ut litt på måfå en dag i 2007. Det trengs kanskje en oppdatering, gitt…)
Sigurd er VELDIG glad i yoghurt. Jeg trodde jeg var glad i yoghurt, men jeg har møtt min overmann. Han spiser sikkert to liter i uken, og han blir helt frydefull når en ny sesong er i gang og Tine lanserer sine sesongyoghurter. Etter at vi opplevde juleyoghurtene med de sinnsyke smakene ingefær, fiken, romrosin og gløgg (!) er jeg blitt hakket mer skeptisk.
Det skinner av og til gjennom.
Sigurd: Nå er Høstfrisk kommet! Hurra!
Kristin: Jaha. Hva har de valgt denne gangen? Vissent løv-smak? Snørrsmak? Regnsmak? Urtetesmak?
(Jeg synes forøvrig det er litt på kanten å kalle rips et høstbær, siden du sjelden kan plukke den noe senere enn midten av august. Men de fikk kanskje ikke den siste tillatelsen til å smakssette den med tamiflu.)
Det er et eller annet sitat angående en kvinnes håndveske, men da er det ingen som har tenkt på dingsepungen til en gjennomsnittlig organisator og lærerdatter. Jeg innser at jeg går rundt med krisepanikkplanen i vesken hver eneste dag.
Vi kan starte med det obligatoriske: Du kommer ikke langt uten lett smertestillende (paracet, ibux, ibux dobbel) og bind/tamponger (check, check). Jeg krever at dette blir holdt utenfor gærnedamen-regnskapet.
Men jeg har avansert litt i pillereservoaret. Jeg har tre p-piller i tilfelle jeg glemmer brettet, jeg har en imovane i tilfelle jeg ikke får sove (når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg fikk denne da pappa døde for tre og et halvt år siden. Jeg har egentlig litt for godt sovehjerte til å bære rundt på en sånn en) og en imodium i tilfelle løs mage. Du vet aldri hva du kommer opp i.
Apropos det gode sovehjertet har jeg også to ørepropper som nok ligger igjen fra russetiden. Det er stort sett jeg som bråker, men da kan jeg jo gi disse til vennene mine. Jeg har litt gasbind for å stoppe små blødninger (for eksempel i munnen), og åtte prinsesseplaster for blod andre steder, eller hvis man bare har litt vondt og vil komme i bedre humør. Dessuten har jeg tre gnagsårplaster.
Så har jeg kleenex, greit både i forkjølelse, bryllup og begravelser. Jeg har tre våtservietter, mange sikkerhetsnåler, en sammenleggbar saks, fire fliseklyper og to hårstrikker. Jeg har en minnepinne hvor det for øyeblikket ligger sivilstatus-striper på, en pinsett og to ekstranøkler til hengelåsen min.
Fordi jeg ble så lei av å aldri ha noe å skrive på la jeg oppi noen post-it-lapper. Dessuten har adresseboken min plass oppi den lille pungen (pungen er forresten den som ligger nederst til venstre i bildet). Til slutt har jeg slengt oppi en stemmegaffel, ikke fordi jeg bruker den så himla ofte, men da vet jeg hvor den er i det minste.
Og salt, forresten.
Jeg vil anbefale å få mensen eller slå seg i nærheten av meg. Jeg bare nevner det.
Jeg har ryddet i skuffene.
Det er sant at jeg fant i en skuff fire ting – et hjerte, en stjerne, en sommerfugl og EN FOT?!
Men jeg fant også to av fingerdukkelamaene mine.
Dessuten har jeg gjort klar den store, skumle konvolutten. Det føles som å selge sjelen sin – eller egentlig føles det som å prøve å selge sjelen sin, og håpe at flinke folk finner den verdifull nok.
Noen ganger oppdager jeg hvor bekymringsverdig livaktige stemmene i hodet mitt er. Jeg har nemlig ofte lyden skrudd av på datamaskinen min, fordi Bejeweled og Dice Wars ikke har av-lydknapp, så da skrur jeg av hele driten.
Men så har jeg av og til lyst til å høre på musikk. Da vender jeg meg til Spotify, finner frem en sang og trykker play. Jeg innbiller meg at de fleste da ville tenkt at «hm, her skjer det ingenting, kanskje jeg skal skru på lyden?» Jeg, derimot. Jeg forventer så sterkt å høre sangen at hjernen min begynner å spille den av. Så leser jeg en bloggpost, tenker ikke videre over saken før kanskje uti andre refreng, da jeg innser at det er stemmene i hodet mitt og ikke Kaizers Orchestra som synger «Tokyo Ice for Clementine».
«Dette var jo litt flaut,» tenker jeg da, og så blogger jeg det.
I dag fant vi en turvei vi ikke visste om som vi syklet hele veien til loppemarkedet på Bestum skole. Det luktet våt og varm skog, og det var nedoverbakke hele veien.
Det var den siste timen av loppemarkedet, og stort sett bare ræl igjen. Jeg plukket med meg noen obligatoriske bøker, Sigurd kjøpte et manneblad fra 1952 og jeg sutret meg til sjokoladekake og saft. Vi så en liten, fornøyd kar med sombrero og golfkølle – da vet du at du er på loppemarked!
Så syklet vi hjem igjen, det begynte å regne og vi la oss i sengen med hver vår datamaskin da vi kom hjem og hører på Django Reinhart og soundtracket til Chocolat.
Informasjonen fra UiO er igjen og igjen en kilde til inspirasjon og irritasjon. Dette semesteret har jeg selv sluppet unna de verste blunderne, mens andre jeg studerer sammen med har meldt seg opp i fag de ikke har lov til, de har kjøpt gale kompendier og ikke møtt opp til riktig tid eller sted. Alt sammen inngår som en del i den evige føljetongen «Landets største universitet forsøker å informere om hva som skjer».
Derimot oppdaget jeg i dag da jeg skulle sjekke vilkårene for et fag at «Ingen hjelpemiddel er tillatne» under eksamen. Det ville jo vært greit nok, hvis det ikke var for at dette er en semesteroppgave. Jeg gleder meg stort til å skrive en tisidersoppgave uten pensumbøker eller datamaskin tilgjengelig.
Men dette er jo mer kuriøst enn det er irriterende. Jeg skal vente med å klage til de gir meg feil karakter, flytter eksamenen min uten varsel, endrer eksamensform underveis i semesteret og trykker opp feil kompendium. Ta en kopp kaffe, så kommer vi nok dit!
