Vi abonnerer på Klassekampen og Morgenbladet. Det virker som avisbudet synes dette er en fryktelig vanskelig kombinasjon, for i den siste tiden har vi rett og slett fått et tilfeldig utvalg dagsaviser på døren. På onsdag fikk vi Aften Aften, på torsdag Dagsavisen, på fredag Aftenposten og i dag dukket sannelig min hatt Vårt Land opp på døren. Nå venter vi bare på Dagens Næringsliv!
Jeg sverger på at jeg jobbet dødseffektivt og seriøst før jeg oppdaget at Karius og Baktus er å finne i Spotify. Nå har jeg sittet i et kvarter og oppført meg veldig merkelig her på lesesalen. Det viste seg nemlig at jeg ikke klarer å høre på dette radioteatret uten å spille med. Jeg er veldig glad det ikke sitter noen rett visavis meg, de ville neppe ha skjønt ansiktsuttrykkene mine…
(For bakgrunnsstoff om Karius og Baktus, tipser jeg om at Baktus hadde kjæreste for mange år siden. Visste du det?)
Jeg har hjemmeeksamener og semesteroppgaver, og da er det viktig med ubegrenset tilgang på klementiner og julemusikk. Når man søker etter julemusikk i Spotify kan man være virkelig kresen og velge den beste versjonen av hver sang.
Dette er en julespilleliste uten popsyngedamer som nasalødelegger mine julefavoritter eller Per Aspliner som ompa-pa-er vekk julefreden. Det ble litt amerikansk white christmas inni der, for det klarer jeg rett og slett ikke la være å like. Men stort sett er det klassiske julesanger fra norsk, svensk og tysk tradisjon.
Nå vandrer fra hver en verdenskrok
(Jeg har noen Spotify-invitasjoner, hvis du ennå ikke har fått dette. Si ifra!)
Jeg sitter på deichman-filialen på Sandaker senter og titter ut av vinduet på regn og trikk. Og prøver å skrive semesteroppgave, som jeg har kjørt meg helt fast på og bare krysser fingrene for at ordner seg innen starten av desember.
Jeg skriver om Aniara, et science fiction-diktepos fra 1956 som sannsynligvis var det utslagsgivende for at Harry Martinson fikk en nobelpris i litteratur. (Man kan jo håpe det var dikteposet, og ikke det at Martinson selv satt i komitéen… La oss si det slik at det ble såpass oppstyr at siden 1957 har ikke en eneste svenske fått litteraturprisen.) Aniara er en smule vanskelig å få tak på. Selv leste jeg den først i den fantastiske norske oversettelsen av Johan Grip og Espen Stueland, og jeg låner gjerne ut mitt bokhylleeksemplar til interesserte.
Vi nordmenn har så lett for å tro at vi forstår svensk så lett som ingenting, men jeg synes ofte svensk litteratur er vanskelig å forstå. Det er mange småord og setningsoppbygginger man stusser for mye ved, og særlig når det som i dette tilfellet er blandet inn oppdiktede ord som spiller mye på språkforståelse og lekenhet. Dette gjelder for så vidt engelsk og dansk også. Da vi gjennomgikk Aniara på seminaret viste det seg at jeg var en av de få som faktisk hadde hatt stor glede av denne boken – de andre hadde slitt seg gjennom ganske heavy science fiction på et fremmedspråk.
Men nå har jeg lest den på originalspråket, og jeg må bare sitere litt. Boken handler om romskipet Aniara som er et av mange skip som skal evakuere menneskene fra en ødelagt jordklode. Men Aniara blir slått ut av kurs tidlig, og så er romskipet på vei ut i det store, øde verdensrommet, uten håp om noensinne å finne veien tilbake. Alt som har skjedd, har skjedd allerede før boken begynner, og dermed blir det språket, minnene og håpløsheten som spiller hovedrollen om bord.
Dette er det aller siste kapittelet i boken. Det er så vakkert at jeg ikke klarer å inkludere det i semesteroppgaven min, fordi jeg blir så rørt og ikke klarer å uttrykke meg akademisk. Derfor måtte jeg blogge litt:
Jag skruvar lampan ner och bjuder frid.
Vårt sorgespel är slut. Jag återgav
med sändebudets rätt från tid till tid
vårt öde speglat i galaxens hav.Med oförminskad fart mot Lyrans bild
i femton tusen år goldondern drog
likt et museum fyllt av ting och ben
och torra växter ifrån Doris skog.Bisatta i vår stora sarkofag
vi fördes vidare i öde hav
där rymdens natt oändligt skild från dag
en glasklar tystnad välvde kring vår grav.Vid mimans gravplats stupade i ring
till skuldfri mull förvandlade vi låg
förlossade från bittra stjärnors sting.
Och genom alla drog Nirvanas våg.
Til Sigurds 24-årsdag kjøpte jeg max-tøfler til ham. Nå er han klar for premiere…
Jeg nevnte det i et kommentarfelt, og jeg tenkte jeg skulle ta det her også:
Det er 521 norske menn som heter Jørund til fornavn – 30 kvinner som heter Jørunn. Og så har vi faktisk syv av hvert kjønn som heter Jørun. Og nå vet jeg ikke med dere, men jeg har i alle fall selv gjentatt dette navnet så mange ganger at det har mistet all mening.
(Det er forresten 14 norske kvinner som heter Audun. Ikke så underlig når det er sammensatt av kvinnenavnene Aud og Unn. Det er nesten så du tenker at Tjostolv er et fornuftig navn.)
Jeg er ingen fan av å skrive på flyttekasser. Det får man finne ut av senere, liksom. Men denne gangen tvang Sigurd meg til å skrive, og da ender jeg opp med kasser som denne:
Ved siden av lesesalsplassen min henger det et dikt av Arnljot Eggen. Hver gang jeg ser det, husker jeg at jeg ikke vet om Arnljot er en mann eller dame.
På lesesalsplassen min står en bok av Ying Toijer-Nilsson. Jeg vet ikke om Ying er en mann eller dame.
Ååå, her burde det vært en konklusjon om at man bør henge seg opp i bøkene og diktene man leser, og ikke kjønnet på forfatteren. Skulle ønske det var sånt jeg tenkte på, gitt.
«Literal Video Version» er musikkvideoer der noen har erstattet den opprinnelige sangen med en sang om det som faktisk skjer i videoen.
Total Eclipse of the Heart
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=lj-x9ygQEGA&hl=en_US&fs=1&]
God helg.
Thomas Moen samler håndbeskjeder som skal settes sammen til en video etter hvert. Jeg kjører høylitterært med et Mark Twain-sitat. Facebookgruppen finner du her.
