Politikk

Liker du Beatles? To anbefalinger du ikke kan gå glipp av!

Den første: Allsang med Paul McCartney!

QjvzCTqkBDQ

Sett av 23 minutter for å se den nydeligste episoden bilkjøring med sjølvaste Paul McCartney. Jeg har sett den to ganger allerede og kommer til å se den flere!

(La forresten dette være innsalget mitt for å bli programleder for den norske varianten. Det er nok drømmejobben min. De første episodene: Bjørn Eidsvåg, Marit Larsen, André Søfteland, Ingrid Bjørnov og Fantorangen. Det er bare å kontakte meg, et eller annet produksjonsselskap! Jeg har sertifikat og elsker allsang!)

Den andre: Oppvekstromanen Beatles!

Ja, tenker du, den har jeg lest. Den skrev Lars Saabye Christensen for lenge siden. MEN: I år blir det en tvist. Hans Olav Hamran har skrevet en bok om å være beatlesfan på 80-tallet. Den kommer i august, og heter Rubiks kube og den femte beatle. Da Anders våkner til nyheten om at John Lennon er skutt, bestemmer han seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer.

En oppvekstroman om å stå for det du mener og drite i hva de andre sier. En historie om å tørre å være annerledes og om hvor vanskelig det er når man ikke kan fortelle noen om det som skjer hjemme.

Jeg kan gjøre forhåndsomtale her fordi Hans Olav er onkelen min, og etter at jeg språkvasket og var konsulent for smøreboken God glid (og lærte mer om rilling og voks enn jeg noensinne vil trenge) har jeg hjulpet til med dette manuset. Det er en bok for beatlesfrelste, fordi han har gjort researchen sin skikkelig. Samtidig er det en bok som handler om det vel alle bøker handler om ? å finne seg selv og hvem man skal være i relasjon til andre? Den er morsom og rørende.

Han har laget spilleliste til boken. Foreslår å høre på den i sommer så du er klar for lansering 22. august!

Kjære pilotfrue!

Denne teksten er skrevet til Julianne Nygård som fikk en sønn i går, men kan forhåpentlig også leses av andre nybakte foreldre.

Jeg er en av mange som har ventet spent på Severin sammen med deg. Jeg er en av mange som har trukket et lettelsens sukk over at han er ute. Gratulerer!

Nå begynner den tiden de fleste forbereder seg mindre for enn graviditet og fødsel, nemlig barseltiden. Den varer i alle fall de første seks ukene med ny baby. Jeg har skrevet en bok som heter Barsel, og reist rundt og snakket med mange mødre. Jeg sitter også i styret i Landsforeningen 1001 dager – Mental helse under graviditet og etter fødsel. Jeg er derfor en supermamma. (HAHA. Nei.) Men jeg har i alle fall hatt to barselperioder selv! Og overlevd! Basert på egne og andres erfaringer har jeg derfor noen tanker jeg håper kan være til støtte.

1. Alle reaksjoner er lov.

Hvis du opplever at dette er det største i verden og at du er akkurat der du skal være, er det lov. Hvis du angrer, er sint, er kåt, er trøtt, er overveldet, er lykkelig, er lei deg, overrasket eller noe annet: Det er lov. Det har skjedd noe veldig stort med deg, og man reagerer ulikt på slike hendelser. 

2. Du kan ikke nyte hele tiden

Rådet om å nyte denne tiden er det mange folk som gir. Det baserer seg på at folk husker dårlig. Uansett hvor ønsket et barn er, eller hvor lykkelig man er, er det stunder hvor ting er tøft. Det er det samme som med andre ting i livet: Selv om du har fått drømmejobben, kan det være tøffe tak. Selv om du er sammen med verdens beste, er det ikke en evig lykkefest. Slik er det også å få barn. Det er fantastisk, men de som mener man kan nyte hvert sekund, tar feil.

3. Folk gir enkle råd.

There is always a well-known solution to every human problem – neat, plausible, and wrong.
H. L. Mencken

De fleste problemstillinger knyttet til barn er komplekse. Om man skal publisere bilder av dem, om det skal ammes eller ikke, hvordan man ønsker å være forelder – det er vanskelige spørsmål. Ikke tro på enkle svar. Ikke tro at svarene er «ikke publiser bilder, det skal ammes, du skal være en tilstedeværende forelder». Livet er vanskelig. Det er vanskelig å finne ut av det.

4. Det er ikke rart du er ensom

Nå kjenner ikke jeg din situasjon så godt, men vi er på et spesielt tidspunkt i historien der man får barn uten at kvinner er hjemme rundt en, at man har familie langt unna, at man sitter i hvert sitt hus. Tidligere har man ikke vært alene i denne perioden. Det er vanskelig. Det kan være digg også, men finn noen måter du kan snakke med andre vennlige, voksne mennesker på. Og sett grenser for dem du ikke skal snakke med.

5. Det går over

Uansett hva det er – det går over. «This too shall pass» sa jeg til meg selv en gang jeg satt gråtende med en baby som trengte pupp midt på Majorstuen og hadde bæsjet. Det gjorde det. Det går over. Uansett. Om det er bra eller dårlig. Det går over.

Du kan gjøre noe for barna og familiene på grensen

Hver dag er det mange barn som opplever traumer og vold knyttet til flukt og krig. Likevel er det verdt å reagere ekstra på den situasjonen som pågår på grensen mellom Mexico og USA nå, fordi et land vi ellers liker å sammenligne oss med fører en bevisst politikk for å traumatisere barn. Les gjerne om saken på Agenda Magasin, eller et annet fornuftig sted. Som jeg så noen hadde skrevet:

Hvis din første respons på å få høre om at de skiller foreldre og barn er «Men var de ulovlige?» har vi ikke bare ulikt politisk syn, vi har ulik moral.

Det jeg nesten ikke klarer å fatte oppe i dette, er at i tillegg til å traumatisere enkelte barn og familier (hvis man tar for gitt at det er «greit» i ditt moralske verdensbilde) skaper man voldsomme senskader og kostnader for samfunnet. Ikke bare i familiene, men også i menneskene som jobber med flyktningene. Uansett om man altså mener at det er greit å oppføre seg sånn, kan jeg ikke forstå at politikerne mener at dette er samfunnsøkonomisk innafor.

Jeg holder akkurat på å lese De kommer att drunkna i sina mödrars tårar av Johannes Anyuru. Denne ble kåret til Sveriges beste bok i fjor, akkurat oversatt til norsk er den også, og selv om jeg synes den er litt vanskelig å få grep om, er den så verdt å lese. Det var smertefullt å høre om grensekontrollene i denne boken samtidig som nyhetene om Mexico-grensen står på.

Så, hva kan du gjøre?

Mer om gym

Jeg har fått utrolig mange kommentarer på bloggposten om gymfaget. Kommentarfeltet er fortsatt åpent, så det går an å snike seg inn der. I går fikk jeg en veldig fin kommentar, lang var den også.

Det handler om å ha vondt i kroppen, manglende mestringsstrategier, om å være dårligst i alt, og å måtte prestere i et system som ikke passer en som indivd. (Dette opplever mange elever i skolen, i alle fag. Jeg synes ikke jeg hadde trengt å finne meg i dette, bare fordi noen er dårlige i matte. Jeg synes heller ikke at de som er dårlige i matte, trenger å finne seg i det).

skriver frk. Sagafos i en lang, men likefullt lesverdig kommentar.

Og ikke minst er det fint å lese mymlens kommentar, for det er mulig med et godt gymfag (selvfølgelig er det det!)

Da undomsskolen min i tiendeklasse innførte et prøveprosjekt med frivillig gym om morgenen med frokost etterpå, sto jeg opp to timer tidligere hver fredag fordi gym var gøy. Det var en mulighet til å prøve alle de tingene vi ikke rakk i gymmen. Det var også min gymlærer som var ansvarlig, altså en person jeg visste jeg kunne stole på. Det var nemlig denne gymlæreren som hadde hjulpet meg å komme over skrekken for å stupe kråke i niende. Og som ga meg masse skryt fordi jeg på to gymtimer hadde gått fra å gråte i et hjørne til å stupe kråke både forlengs og baklengs.

Anbefales. Denne bloggen tar seg virkelig opp, så mange gode kommentarer som jeg har fått trenger jeg jo nesten ikke skrive selv.

Mensa rotunda, sa lille Ida

Jeg anbefaler alle å følge Ida Jacksons trenings-/slankeblogg Legg fra deg kaka og løp deg en tur. Hun har ikke blogget den lenge, men jeg har allerede rukket å bli veldig imponert over det hun skriver. I den siste posten var det mye gjenkjennelig. Ida skriver om å ikke tørre fordi man er tjukk, fordi man har gymtraumer. Hun skriver:

Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.

Det er akkurat slik jeg blir så frustrert over. Norge trenger ungdommer som er aktive og har lyst til å bevege seg. Hver gang det kommer nye varselstall hyler noen opp «mer gym i skolen!» Jeg får helt panikk av tanke på de ungdommene i dag som er som Ida, som meg, som jentene i kommentarfeltet hos Ida. Jeg fikk treere i gym hele ungdomsskolen, jeg gikk faktisk ut med en femmer fra videregående. Men jeg ville vekslet den femmer inn i en velfortjent treer anyday for et fag som ikke ga meg traumer.

På folkehøgskolen skulle vi gå et lite tulleskirenn. Hver linje mot hverandre, siden jeg gikk på en liten linje måtte jeg stille. Det var snakk om firehundre meter eller noe lignende. Jeg hadde det storartet på folkehøgskolen, men jeg gråt i en halvtime av angst da jeg kom til målstreken.

På studiet begynte jeg å svømme, det har jeg alltid satt pris på. Jeg meldte meg faktisk opp til krålekurs og lærte meg å kråle. Det var supert. Siste gangen skulle vi lære stupestart. Å sitte ved siden av bassenget og skulle stupe – jeg blacket helt ut og hyperventilerte. Ikke noe stuping på meg, nei.

Heldigvis har jeg, som Ida, tatt meg i nakken og konfrontert noen demoner. Jeg har trent jevnlig på treningssenter, jeg har jogget ute, jeg har til og med vært med på noen gruppetimer og ikke fått panikk. Men dette er på tross av gymfaget, ikke på grunn av.

Det tristeste er at jeg vet at dette ikke bare gjelder meg. Det er altfor, altfor mange (særlig jenter) som ikke vil trene etter gymfaget. Jeg vet ikke om det er faget, jeg vet ikke om det er lærerne – kanskje er det kombinasjonen – men det ville ikke gitt meg mer trenings- og bevegelsesglede å måtte gjennom det der fem timer i uken i stedet for to. Det er derfor disse gymtraumene er politisk, på samme måte som mattetraumer og tysktraumer er det. Skolens mål bør være å gi kunnskap og inspirere til videre nysgjerrighet, utfordre seg selv og oppnå mål. Jeg har hatt gymlærere som har klart det. Jeg har også hatt flere som ikke har klart det.

«Det der, det er jo under karakterskalaen!» sa gymlæreren til meg da vi hadde turn i niendeklasse, og jeg viste frem mitt repertoar. Hva var målet ditt der, gymlærer? Skape treningsglede?