Jeg liker å prate! No surprise for mange av dere der. Pratingen har ført meg til podkastmikrofonen. Hvis du liker bøker, fnising og meg, så bør du sjekke ut podkasten Når du hører denne lyden. Du finner det i iTunes eller i denne snertne nettspilleren her:
Tulleforskning. Det finnes ingenting bedre.
Tyskere regnes som de mest pålitelige. Alle stoler mer på tyskere enn andre nasjonaliteter, bortsett fra grekere, som mener at grekere er mest pålitelige. Bare grekere og tyskere stemte på seg selv om mest pålitelige. I Frankrike sa 43 % at tyskere var mest pålitelige.
Kilde: Washington Post. Mange morsomme resultater der.
Jeg er ganske så germanofil, så disse sterke følelsene for tyskere er interessante. Nesten alle mener for eksempel at Tyskland er de minst medfølende, mens Tyskland selv mener at de er… mest medfølende. Nydelig. Jeg refererte til disse tallene i familiesammenheng her om dagen, da lurte Knøtterusten på hvorfor nettopp alle mente Tyskland var så pålitelige.
– Det har nok med skammen etter annen verdenskrig, sa jeg. – De er voldsomt opptatt av å fremstå…
– Tyskere er ordnung! brøt mamma inn. – Hvis de kan drepe så mange så effektivt er de nødt til å være til å kunne lage skikkelige systemer!
Samtalen kunne sluttet der. Den gjorde ikke det.
– Men hva med Kambodsja? De slaktet ned for fote, innvendte jeg.
– Ja, og der var det bare alle mot alle, nikket mamma.
– Og ikke minst hutuene og tutsiene, det var ikke mye Ordnung muss sein der, men de fikk tatt livet av mange i løpet av veldig kort tid! poengterte jeg.
– Hm, sa mamma. – Du har et poeng, men…
– Se hva jeg har kjøpt! sa min bonusfar, han vet når en samtale bør spores av.
Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.
Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring «litt foran meg i løypa». Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.
For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.
Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den «rubbed me the wrong way», og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget «Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne» med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.
Mitt hovedproblem med boken er det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.
I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det «Også i verdens rikeste land!!!» #dettalandet svarer Twitter ironisk. «I verdens beste mammaland» skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.
Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet «Dette er våre beste år…» sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.
Dagen før nyttårsaften 2011 giftet Sigurd & jeg oss. Kanskje blogger jeg noe mer om det her etterhvert, men uansett kan dere nå, hvis dere trenger litt bryllupsinspirasjon selv, se bilder og lese ideer på svenske Vintage Honeymoon.
Ingen av oss er spesielt glade i blomster, men bruden fant oppskrift på papirblomster hos Karins konstgrepp. Flere ganger før den store dagen hadde vi verksted hjemme hvor vi klippet i gamle salmebøker. Det ble rundt 300 blomster til slutt – både i bukett og som borddekorasjoner! Da festen var over sa vi at alle kunne få ta med seg en blomst hver hjem, så når vi nå besøker folk er det alltid hyggelig å se at de har blomster fra vårt bryllup.
Jeg har satt pris på Hyperbole and a half lenge. Det er rett og slett et av internetts beste sider. Men det har vært stille der lenge nå – det siste Allie skrev og tegnet var om depresjon. Nå har endelig bloggen blitt oppdatert igjen. Det er den tøffeste og beste bloggposten jeg har lest. Det er innsiktsfullt, tragisk og morsomt på en gang. Å lage morsom tegneserie om depresjon? Det skulle ikke gått an, det går så bra an, kom igjen, klikk deg over og les.
Det er ingen hemmelighet at jeg er VELDIG begeistret for kongelige. Liker de norske, de svenske, de danske, de nederlandske, de belgiske kanskje best, men har litt hjerte for de britiske, greske, luxembourgske, spanske og jemenske til og med. I dag er det en fin dag for oss rojalister, når kronprinsesse Máxima blir dronning Máxima! Først og fremst er det vel Willem-Alexander som blir konge når moren hans abdiserer, men heisan hoppsann som jeg gleder meg til Máxima som dronning. W-A er den mest hyssingfargede kongelige, fullstendig uten konkurranse etter at Mette-Marit har fått være prinsesse en stund!
Men uansett om du liker kongelige eller ikke anbefaler jeg faktisk å følge med på det jeg tror er nettets beste blogg i sjangeren: The Royal Order of Sartorial Splendor. At det ikke finnes et godt magasin for kongeglade i Norge er mer enn jeg kan forstå, men heldigvis finner jeg det meste på Royal Order. Det er en faglighet som rett og slett overgår så mye, og alt gjort med snert og humor! Noen ganger tar det bare helt av i fantastiskhet, som når dronning Beatrix i Nederland skal abdisere og alle hennes tiaraer gjennomgås. Nam nam! Nam! Og så Máximas tiaraer! Sukk.
Liker QuizBattle, særlig når jeg kan svare. Det kunne jeg ikke på dette.
Hva tror du?
(Utfordre meg gjerne – brukernavn storrusten.)
Jeg elsker slike småtester som dette:
Dette er Color, «a matching game» hvor man skal gjenkjenne og finne fargen i midten. Oppgavene blir stadig vanskeligere, og jeg blir også tilsvarende lusnere.
Hvordan gjør du det?