Mamma

Jeg har lest: Beklager, jeg må være mamma

, , ,

Av Annikken fikk jeg låne Karianne Gamkinns fortelling Beklager, jeg må være mamma. Gamkinn er kjent for oss på nettet som Mammadamen, en profilert foreldreblogg som har satt i gang mange gode debatter. Jeg har lest Mammadamens blogg lenge, og sammen med Susanne Kaluza og Frøken Makeløs er hun mine favoritter i sjangeren.

Så da var det så kjedelig at jeg ble skikkelig skuffet over boken hennes! Beklager, jeg må være mamma handler om Gamkinns valg med å si opp fra mammafiendlige jobber og bli selvstendig næringsdrivende, etter at hun har fått to gutter i barnehagealder. Det er ikke lenge siden jeg leste Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen, og jeg interesserer meg for andres valg i tilsvarende situasjoner. Jeg vet at jeg er uenig med Gamkinn på flere områder, men gledet meg til å lese om hennes erfaring «litt foran meg i løypa». Jeg jobber også med informasjon, jeg har også en mann som tar mye foreldreansvar, vi driver også innenfor en gren av tilknytningsomsorg.

For det første ble jeg litt forvirret av bokens form: Den presenteres som en sammenhengende fortelling, men det er litt vanskelig å se sammenhengen mellom elementene alltid. Kapitlene har heller ingen tematikk som binder dem sammen. Dermed mister jeg litt oversikten, og jeg vet ikke hva jeg kan forvente.

Så jeg ble ganske skuffet og faktisk litt sint på boken. Den «rubbed me the wrong way», og i stedet for å bli en fortelling om Karianne Gamkinn opplevde jeg at boken for mange ganger skulle fortelle hvordan det er å være mamma i Norge i dag. Og jeg nekter å tro at det er slik det må være. Gamkinn underbygger poenget «Du kan ikke gjøre alt – det går ikke å være best mamma og best karrierekvinne» med en rekke argumenter for hvor vanskelig det er å kombinere jobb og familie. Jeg betviler ikke hennes opplevelse av dette, men synes hun sutrer vel mye om det. Hun har lite tid til å se barna, skriver hun, men viser også et regnestykke på at hun jobber og reiser til jobben 72 timer i uken. Søttito? Jeg jobber fullt og har en halvtimes reisevei til og fra – det betyr 40–45 timer i uken. Det er klart du får mindre tid hjemme hvis du bruker fire timer på reise hver dag. Kanskje dét kunne vært noe å endre på? I løpet av boken flytter hun også lenger vekk fra oppdragsgivere, og må reise enda mer, selv om hun kan jobbe mer hjemmefra. At hun ikke reflekterer over at dette kan være et problem gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i valgene hun gjør for å bedre tidsklemma.

Mitt hovedproblem med boken er  det at Gamkinn skriver så mye om sitt eget valg som en universell løsning. Jeg tror ikke det er bevisst, men i stedet for å tenke etter egne valg setter jeg meg på bakbeina når jeg føler at løsningen blir tredd ned over hodet på meg. Vi har for mye å gjøre i dag, er poenget hennes, og hun skriver at seksti prosent av norske barn mener at det er for mye stress i familien. Det er jo ikke bra, men det betyr jo faktisk at det er førti prosent som ikke synes det. Hvilke valg har de familiene med mindre stress gjort, lurer jeg på. Er det familien der en av foreldrene jobber deltid? Barna med stress, er de i hjem med 200 % lønnsinntekt? Det skulle jeg gjerne likt å vite.

I Dagbladet.no-kommentarfeltet skrives det «Også i verdens rikeste land!!!» #dettalandet svarer Twitter ironisk. «I verdens beste mammaland» skriver Gamkinn helt uironisk, akkurat som dette skulle være en garanti for at alt er supert. Selvfølgelig er det vanskelig å være mor også i verdens beste mammaland. Når jeg har lest Mammadame-bloggen blir jeg helt overrasket over negativiteten i Beklager, jeg må være mamma. Forventningene hun beskriver til småbarnslivet er helt utrolige, og det er ikke rart hun blir sjokkert.

Men Karianne Gamkinns historie er interessant, og sjefen hun skriver om som mangler forståelse for småbarn fortjener en studie. Hun skriver også fint om sin egen vnaskelige oppvekst. Jeg fniser også av mantraet «Dette er våre beste år…» sagt idet man sjonglerer smokker, makaroni og barnehageskift. Jeg kommer til å fortsette å følge Mammadamens krumspring, og håper hun fortsetter å reflektere over de fine og de vanskelige sidene ved livet.

Risikosport

Gro Nylander har skrevet den eneste boken jeg har lest om det å få barn. Derav følger at hun er min guru. Jeg har fulgt hennes ammeråd til punkt og prikke, og heldigvis for oss går ammingen kjempebra. Jeg har i løpet av mine ukers erfaring som mamma lært at det er ingen selvfølge. Derfor blir jeg litt nervøs når Gro Nylander beskriver det jeg holder på med som risikosport. Jeg har nemlig en plan om å begynne å jobbe igjen når guggelibæret er et halvt år.

Far må ta ut den siste tredjedelen, mor må ta ut den første, og den i midten fordeles slik familien ønsker. Det høres jo fint ut. De fleste familier velger mor hjemme så mye som mulig. Men i verste fall risikerer hun, som har båret og født barnet og ammer det, i dag å bli avspist med én tredjedel av tiden, mens mannen får dobbelt så mye som før. Her overdøver politiske prinsipper barnets beste.

Dette skriver hun i Aftenposten, i en kronikk jeg må si er ganske tendensiøs. Det er ytterst få menn som tar ut mer enn påkrevet pappapermisjon, og jeg kan ikke tro på at det er mer enn en håndfull hvor mennene tvinger til seg hennes permisjon. Jeg får frysninger av fiendebildet Nylander tegner opp av menn, som noen kjempeegoister som har skjønt at tid med barna sine er stas. Selvfølgelig er det stas. Men kanskje vi heller skal kjempe for at far tjener opp sin egen permisjon?

Nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til å begynne igjen i september. Jeg elsker jobben min og sitter og følger Bibliotekstafetten og #mittbibliotek med lengsel. Det er artig med baby, for all del, men det er en grunn til at jeg tok opp igjen bloggingen og skrev mitt første leserinnlegg i permisjonen. I omgangskretsen min er vi flere hvor vi ikke følger standardløpet med permisjon.

Pappapermisjonen er en unik sjanse for barnet og pappaen til å bli kjent. Det er ikke slik at det er nok med: «Morgen, ettermiddag, kveld, natt, weekend, ferier» som Nylander og Mogstad beskriver som pappas kjernetid. Dette er stort sett tidspunkter hvor barn er sultne, far er sliten eller mor er til stede. Det oppstår ikke unike bånd i slike settinger. Det gjør det når far og barn får være sammen alene, bli kjent med hverandre på egne vilkår og uten forstyrrende pupper hengende over seg. Slikt tar fort fokuset vekk for både far og barn.

skriver Superpapsen i sitt innlegg «Ikke undervurder pappapuppen».

Ring meg igjen om ett år. Det kan godt hende det stemmer at det blir sjukt vanskelig å fortsette ammingen mens jeg jobber. Kanskje trenger jeg å få høre det. Men at den snille mannen min settes i bås med egoistene i Nylander og Mogstads kronikk? Jeg blir arg.

Dansebabyer

picasion.com_627efd0e88687fb0df53a38741df4afe

Ikke bare har jeg laget et praktfullt barn, hun er allerede bedre til å danse enn meg. Hun har det helt klart etter sin far. Og flaks at bestevenninne Iben vil være med og danse.

Dagens outfit: Blurry is the new black

Jeg mente at jeg hadde kledd på både meg selv og Ellinor så bra at det burde dokumenteres. Her i huset er det nemlig barnets far som er den flinke påklederen – han sørger for at det mætsjer, er passe stort og med farger som kler henne. Jeg tar klærne som ligger øverst.

Men ikke så i dag! I dag fant jeg frem supre klær hun ikke har brukt før, og selv mente jeg at jeg mætsjet henne. Det måtte jeg ta bilde av.

IMG_2761

Ja, så vanskelig er det å ta dagens outfit-bilde når man bare har et mobilkamera, et begrenset størrelse speil og helt klart begrenset med tid. Ellinor har på seg rød body fra Polarn O. Pyret (anskaffet via Finn-annonse) og en blå snekkerbukse (som jeg tror er lånt av Store Vennlige Tremenning). Jeg har på meg ammetopp fra H&M, skjørt fra Cos og det som ikke kom med på bildet: Knæsj røde strømpebukser for å mætsje junior.

Dette innlegget er ikke sponset. Hvis noen ønsker å sponse oss er kanskje et kamerastativ noe å ønske seg.

Verdens beste akselerometer

Det kan være lett å skryte av akselerometrene i de nye tekniske duppedingsene. Med et akselerometer måler dingsen bevegelse og støt, slik at du kan spille ved å bevege på dingsen din, ikke trykke på skjermen eller taste inn kommandoer.

Verdens beste akselerometer er derimot ikke et Apple-produkt og utvikles ikke i skrivende stund av NASA. Nei, verdens beste akselerometer er babyen min. Jeg trenger bare TENKE på å sette meg stille ned, så går alarmen.

Hilsen hun med laptop i gyngestolen.

IMG_2657

Butikktur med mamma. Godkjent og anbefalt av akselerometeret.

.

Funky funkis

,

IMG_2557En viktig del av det å ha fått barn er å gå på tur. Her skal det trimmes, her skal det trilles på sovende babyer!

Vår baby sovner stort sett rett utenfor døren, og for hennes del kunne jeg bare spasert frem og tilbake foran inngangsdøren. Men for at ikke jeg skal bli helt tullete er det lurt å variere løypene litt. På salg hos Biblioteksentralen fant jeg boken Trilleturer i Oslo, og nå er et mål å gå alle de elleve turene her.

Jeg har fått med meg to (fire) partnere, og vi startet med funkis-turen. Den begynner på Blindern og går over Vindern til Borgen t-banestasjon. Underveis fikk vi se Villa Stenersen (se bilde), men ikke minst oppdaget jeg Havna allé. Denne ble anlagt av en riking som hyret Arne Korsmo og Sverre Aasland til å tegne 14 hus i en helt egen gate. Det er veldig morsom arkitektur, og turen anbefales virkelig. I enden av gaten ligger Villa Dammann, der Erling Kagge bor i dag. Tenk at jeg har gått på Blindern i fem år og ikke visst om gatestubben rett ved siden av.

[googlemaps https://maps.google.no/maps?f=q&source=s_q&hl=no&geocode=&q=Havna+All%C3%A9,+Oslo&aq=0&oq=havna+&sll=64.55875,17.70995&sspn=25.59739,93.076172&ie=UTF8&hq=&hnear=Havna+All%C3%A9,+0373+Oslo&t=m&z=14&ll=59.939445,10.714236&output=embed&w=425&h=350]

Det er selvfølgelig et ekstra pluss at dette er en blindvei, slik at det er helt ÅPENBART at du er på sightseeing hvis du går i denne gaten. Og så får du tatt en ekstra titt på husene når du går tilbake igjen.

Pungdyr og andre skapninger

Siden sist jeg skrev her har jeg (med mye hjelp) laget en helt flunkende ny baby med små ører, små tær og store øyne. Det er klart det gjør noe med deg. For min del er jeg veldig lykkelig for at flere av hobbyene mine lar seg utføre fra sofaen: Lese, høre podkaster, surfe på nettet, se på teve. Det blir mye sofasitting når du skal få nok mat i et lite nurk.

Akkurat nå satt jeg og så Mitt liv som kalkun (tilgjengelig til mandag), en dokumentar jeg hadde tatt opp. (Apropos: Opptaksboks er helt AVGJØRENDE når du har liten baby. Tidspunkt du har til å se på teve: Formiddager når mannen er på jobb. Tidspunkt interessante programmer sendes: Etter at du har lagt deg.) Tilbake til historien: Dette handler om en amerikansk bonde som ruger ut 16 kalkunkyllinger og blir mammaen til kyllingene. I begynnelsen er det en fin sekvens hvor kyllingbabyene blir født og hakker seg ut av skallet.

Det er ikke til å komme bort fra at jeg registrerer hvor lett denne prosessen er for mammakalkunen. Her er det bare å sitte og se på mens babyen gjør all jobben! Oss pattedyr har det ikke så enkelt. Kanskje vi skulle lagt egg, tenkte jeg. Men så tenkte jeg på at jeg skulle passet på et egg i et halvt år… Sitte inne og passe på det hele tiden? Eller være livredd for det når det er med på fest? Gravidmage var litt upraktisk, men det hindret meg i alle fall ikke fra å leve et normalt liv.

Nei, vi skulle vært pungdyr, tenkte jeg. Føde et lite foster, svuppe det opp i magelommen vår til det er klart for å møte verden. Det er praktisk, tenkte jeg.

Så tittet jeg ned på magen, der Ellinor ligger og sover i bæresjalet. Bæresjalet hun ligger i timevis hver dag. Jeg trenger kanskje ikke drømme om å være pungdyr lenger.