Akk, noen har fått det for seg igjen at de skal begynne å blogge. Inspirert av niotillfems flotte oversikt over hvilke filmer hun liker best på Netflix – her er mine tips til hva du kan finne der. Mest fordi i mine favorittsjangre (jentefilmer og historisk drama) skal du passe deg så voldsomt for å ikke se noe idiotisk skvip begravet i drit.
Mystic Pizza
Oppdaget denne ved en tilfeldighet. Romantisk drama fra 1988, med en utrolig vakker og sjarmerende Julia Roberts som en av de tre hovedrolleinnehaverne. Likte girl poweren!
Mean Girls
Umulig å ikke like Mean Girls. En klassiker! Skrevet av Tina Fey (som også gjesteopptrer). Og Lindsay Lohan, slik vi likte henne fra Foreldrefellen!
Lovlig blond
Presterte å si i forrige podkast at Reese Witherspoon er min favoritt-skuespiller. Tror det glapp ut hovedsakelig på grunn av Lovlig blond.
Lost in Austen
Denne oppdaget jeg også ved en tilfeldighet, og jeg ble helt forgapt. Naturligvis fordi jeg også elsker Jane Austen (hvem gjør ikke??), men også fordi den faktisk klarer å være litt morsom og smart, og ikke suppe-romantisk. Handler om at det finnes et Jane Austen-land (HVORFOR FINNES IKKE DET PÅ ORDENTLIG??) der man kan få «the full-on Austen experience». Vår heltinne har bare råd til den billigste opplevelsen, men likevel er det en Mr. Darcy der for henne..
Reprise
Måtte kjønnskvotere inn en guttefilm her. Reprise er veldig veldig guttefilm, men den er også veldig veldig bra. Jeg bare kan ikke tilgi den for å få være et sted der «Jenter er bare ikke morsomme» blir sementert. Men hey, hvis du også har fulgt med på Espen Klouman Høiner siden way way back before tungtvann, vil du også sette pris på at du finner Bare Bea på Netflix.
Paris je t’aime
En novellefilm fra Paris med klare topp- og bunnpunkter, men likevel veldig, veldig fin når den er fin.
Matilda
Denne er så utrolig severdig og så utrolig fantastisk for alle oss som har vært barn som elsket å lese. Matilda er min helt i bokform,og hun er min helt også i denne filmen! (For Mara Wilson-fans anbefales også Mrs. Doubtfire)
10 ting jeg hater ved deg
Easy A
Emma Stone er sjarmerende i denne filmen. Okei, kanskje ikke det sterkeste manuset, og spesielt underlig for oss som ikke må forholde oss til amerikansk puritansk kultur, men hey, den er søt.
1. Siden siste marsjoppdatering (altså aldri) har Norges kor og korps fått sin egen marsj på bestilling fra Stortinget. Den er ganske tradisjonell, jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes, men uansett bør man vel bare lære seg å like den først som sist, for denne skal vi få høre neste år i hopetall!
Uansett, høydepunktet er at forfatter og komponist er fra Sarpsborg, og da verket hadde urfremføring var det et særpisk kor som sang. Det klarte de utmerket, og da andre vers trådde i kraft jeg holdt på å kose meg glugg i hjel. «som stiger taktfast opp fra folket,» synger koret, og avslører med en L sin herkomst. Hør hele sangen her, andre vers begynner etter 45 sekunder.
(Apropos til denne historien er da Lillerusten sto i kor med flere hundre andre for å øve på «Glade jul», de kom til siste vers og synger Sa-alig fred… Dirigenten avbryter alle: «HVEM er det som synger østfold-L?»)
2. Det andre jeg koser meg med er «Den norske sjømann». Den sangen synger jeg én gang i året, på 17. mai, og jeg elsker den. Andreverset er spesielt lystig:
Her er et folk i krig
for livet uavlatelig –
/: med dyre mannefall
i kampe uten tall. :/
Det som er dagligdags,
det nevnes ikke nettopp straks,
/: og titt er ingen med
som bringe kan beskjed :/
Hvis du skal tonesette dette diktet av Bjørnstjerne Bjørnson, så har du noen stilvalg å gjøre. Jeg ELSKER at resultatet av dette valget er den lystigste melodien på den andre siden av milleniet. Ingenting som å synge «mannefall!» på denne måten. Her er den eneste innspillingen jeg har funnet (du kan spole 40 sekunder ut i filmen)
Eller, kanskje det eneste morsommere enn «mannefall!» på lystig melodi er å synge «mord og vold og grov tortur» på lystig melodi, slik vi gjør i Otto Nielsens vise «He is dead». En av mine favoritter. Men jeg har ikke funnet noen innspilling av denne tilgjengelig på nettet. Det ække like gøy å lese teksten. Kommer tilbake med mer hvis jeg snuser den opp.
Som jeg elsker biblioteket. Og nå – etter noen uker med e-bøker fra biblioteket – som jeg elsker det!
Jeg skrev om appen da jeg hadde lest én bok. Fortsatt er det enkelte kjedelige feil med appen (husk å lukke boken, hvis ikke glemmer den hvor du var!) og jeg har også irritert meg over at den kjører sin egen lysstyrke. Siden jeg leser mye om natten (amme er gøy, dere!) er det slitsomt når jeg har skrudd ned lysstyrken helt, skal lese en bok, og så lyser boken opp som et juletre.
Men dette betyr ingenting når jeg kan låne bøker! Dette har jeg lest:
Kropp og sinn – Jan Grue
De to tidligere novellesamlingene hans har jeg satt veldig stor pris på. Jan (når vi er facebook-venner er det lov å bruke fornavn) skriver veldig godt. Kanskje fordi jeg forventet så mye syntes jeg ikke helt denne samlingen satt som et skudd. Det er vanskelig å si hva det er, men her opplevde jeg mer at jeg så «kunsten», at jeg var så oppmerksom på at det var diktet opp hele veien. Jeg kan sette pris på «godt jugi», men… nei. Men bevares, den var verdt tiden. Jeg hadde bare så mye høyere forventninger!
Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang – Tor Åge Bringsværd
Denne lånte jeg utelukkende på grunn av tittelen. Må være årets fineste tittel. Jeg leste også kanskje fem prosent avgårde i boken, men ga opp. Fantasy har aldri vært min sjanger (science fiction har jeg fått smaken for etter hvert). Når det blir for mange ord jeg ikke kjenner til, orker jeg bare ikke mer. Det er synd, det kan godt hende det ligger noe bra videre utover i boken.
Kirsebærsnø – Ingelin Røssland
Lettlest og underholdende; den drev seg frem nærmest av seg selv. Det hjalp ikke veldig at jeg ikke likte noen av hovedpersonene, de var ganske uspiselige. Jeg blir helt tullete av folk som ikke klarer å snakke med folka rundt seg, og hovedpersonen her var et førsteklasses eksempel på det.
Jeg nekter – Per Petterson Og været skiftet og det ble sommer også videre vant P2-lytternes romanpris. Jeg nekter ble nummer 2, og siden jeg likte førsteplassen stilte jeg meg i kø for Petterson. Det hadde jeg ikke trengt. Kanskje er rett og slett kvoten min med middelaldrende menn med manglende livsretning i litteraturen full. Jeg leste ikke så veldig langt, men ble ikke hektet og leverte den videre til nestemann ganske fort.
En som het En – Annie Riis
Jeg leser ikke mye dikt, men som med fantasyen likte jeg tittelen, og lånte. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Etter at jeg sluttet å studere litteratur trenger jeg ikke lese alt nøye eller forstå alt, jeg kan lese gjennom en diktsamling og stoppe opp når det kommer noe jeg liker. Det gjorde det her.
Boken er ikke lang. Dikt er ikke skummelt, og det verste som skjer er at du har kastet bort tyve minutter. Prøv!
Golddigger – Alexia Bohwim
Denne holder jeg på med nå. Har oppdaget at lett litteratur svinger godt når man leser i de lukene man får med baby. Så langt litt skuffet over at den ikke har noe særlig humor eller snert, den virker derimot litt bitter på meg. Jeg liker chick lit, og håper den kan ta seg opp etter hvert.
Kom ikkje inn i mitt hus – Arnfinn Kolerud
Langt bak i hjernebarken klang en bjelle da jeg så navnet og forsiden av boken. Okei, jeg bare låner. Jeg har ledd så mye. Boken handler om striden mellom nynorsk og bokmål, med lumpne og kreative midler. Noen av kapitlene har ikke sammenheng med resten og kan leses som egne noveller. Hva gjør du for eksempel når det viser seg at det er mer støv på nynorsk-brosjyrene på NAV? Jo, du samler støv som du heller på bokmålsvariantene, slik at de blir mindre attraktive. Jeg holder fortsatt på med boken, har utvidet lånet fordi jeg vil lese den skikkelig. Nå leser jeg at det er bok to i en planlagt trilogi. Gleder meg til de to andre!
Jeg kan bare låne to bøker av gangen. På planen står Simon Strangers nyeste, jeg står i kø for Leve posthornet av Vigdis Hjorth, kanskje Olavs draumar av Jon Fosse, og suksessen med diktsamling gjør at jeg skal ta sjansen på det noen ganger. Det er dette som er så fantastisk med biblioteket: Jeg ville aldri gått og kjøpt en diktsamling jeg ikke hadde hørt om til fullpris. Nå kan det godt hende jeg kjøper både en og to eksemplarer av Riis’ samling, og jeg tror jeg må sjekke ut Koleruds samlede.
Det er en veldig spesiell følelse med dette e-biblioteket. Jeg skulle selvfølgelig ønske det var flere e-bøker tilgjengelig, men det at det er så få titler gjør at jeg må være mer kreativ enn jeg pleier å være når jeg søker etter bøker. Dermed plukker jeg litt på lykke og fromme. Noen av bøkene er fulltreffere, andre leverer jeg snart igjen. Men denne følelsen, den er som da jeg var 10 og hadde fått mitt første lånekort. Du vet følelsen av at det er et begrenset antall hyller på biblioteket, og hvis du leser skikkelig kan du få lest alt? Den gode følelsen før du oppdager at det gis ut rundt en million bøker årlig (Kilde: Things you think – sang med Ben Folds, Poomplamoose og Nick Hornby) Inntil videre er det overkommelig mål å sjekke ut alle bøkene i eBokBib. Klar, ferdig, gå!
Lørdag 27. april trykket Dagbladet et debattinnlegg jeg skrev i etterkant av Kulturnytt-sendingen torsdag. Les hele innlegget under bildet. Det jeg etterlyser er norske bokhandlere som gir meg lyst til å kjøpe – noe jeg ikke har funnet hverken fysisk eller på nett.
Som de fleste andre under 30 år her i landet er e-bøkene mine engelske. Det er et problem for norsk språk, men problemet startet ikke da litteraturen ble digital.
Dagsrevyen 24. april og Kulturnytt 25. april presenterte en undersøkelse NRK har fått gjort, som viser at 80 % av nordmenn under 30 år leser e-bøkene sine på engelsk. Som ivrig leser av både e- og p-bøker var jeg case i Kulturnytt. Jeg leser mange bøker, men de færreste av dem blir kjøpt i norske bokhandler, og i alle fall ikke til fullpris. I bokhandelen blir jeg møtt av stabler av krim, bestselgere og bøker jeg hadde hørt om før. Jeg roter meg frem til en hylle langt bak, der enkelteksemplarer står stablet opp med ryggen til. Så da er det bare å begynne å lete på den mest inspirerende måten: Etter forfatterens etternavn…
Dette er en vanlig opplevelse i norske bokhandler. Det drives butikk, og frem skal de store titlene som selges i stabler. Og du kan i alle fall ikke forvente bøker fra i fjor! Noen av oss gledet oss til gjennombruddet med netthandler: På nett må du ikke betale samme kvadratmeterpris, så her kunne det presenteres så mange andre bøker enn bestselgerne.
Men nettbokhandlene er skuffende like de fysiske bokhandlene. Jeg går inn på nettsiden og går ut igjen uten noenting. Det er bestselgerne som vises frem, og ingen hjørner der jeg finner annen litteratur. I så fall må jeg søke på akkurat den tittelen jeg ville ha.
Forleggerne virker til å ha låst seg i svaret om at man ikke kan selge like billige e-bøker i Norge som Amazon selger engelske e-bøker. Vel, kjære forlag og kjære bokhandler: Det handler ikke bare om pris (selv om det handler litt om det også), det handler om tilgjengelighet og hvor fristende det er å kjøpe bøker hos dere.
Tenk om jeg fikk et godt tips til en bok jeg ville like i en bokhandel! Tenk om nettbokhandlene hadde ansatte som blogget om gode bøker, andre bøker og eldre bøker! Tenk om nettbokhandelen var koblet opp mot min konto på bokelskere.no slik at den kunne anbefale meg bøker basert på det jeg tidligere har lest! Tenk om jeg gikk til en nettbokhandel og rett og slett fikk LYST til å kjøpe bøker! Tenk om jeg kunne ta en norsk e-bok, trykke på den og vite at den helt uten problemer la seg på lesebrettet eller nettbrettet mitt! Da, kjære bokhandel, da ville jeg kjøpt norske e-bøker. Og kanskje til og med norske p-bøker som ikke er på salg.
I dag tidlig fikk jeg snakke om bokhyllene mine på Kulturnytt. Lite gjør meg mindre glad – jeg leser mange bøker, og vil gjerne snakke om det å lese bøker. Grunnen til at de ville snakke med meg, var at jeg er under 30 år og som de fleste andre på min alder leses e-bøkene på engelsk. Kindlen min er en kavalkade i engelske titler – bokhyllene mine er en kavalkade i norske titler.
Innslaget gikk på Kulturnytt 25.04.2013, du kan høre sendingen på nettradio eller i iTunes. Jeg sa det jeg mente: Jeg skulle gjerne lest e-bøker på norsk, men det handler om pris og tilgjengelighet. Ikke minst er jeg lykkelig for at Agnes Moxnes, en av mine heltinner, nikket enig til det jeg sa. Sukk!
Noe av det aller siste jeg gjorde før jeg gikk ut i permisjon, var å idémyldre Bibliotekstafetten. Stafetten ble startet i februar, og nå har den beveget seg gjennom Gudbrandsdalen og opp mot Trøndelag. For øyeblikket er den i Nord-Trøndelag, og i slutten av måneden skal den ombord på buss i Finnmark for å besøke bibliotek der! Forhåpentlig kommer den like hel til Oslo 25. oktober, når Norsk Bibliotekforening skal feire 100-årsdag. Jeg er heldigvis tilbake for å være festdeltager da!
I dag har Ellinor og jeg vært og sett Stort og stygt på Det norske teatret. Stykket er skrevet av Olaug Nilssen, og handler om to par i samme blokkoppgang som henholdsvis venter barn og har en sønn på 2,5 år som det er noe med.
Dette er rett og det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.
skriver Susanne Kaluza på sin blogg. Les gjerne det hun har skrevet om stykket, det er bra. Da stykket var ferdig «reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel» skriver hun. Det gjorde vi ikke på denne forestillingen. Stående applaus er ikke tingen når du har baby i armene og lurer på om den sover…
Men vi var fornøyde! At forestillingen er bra, var det ingen tvil om. For oss som satt der med babyer mellom noen få uker og opptil ett år var det mye gjenkjennelse, noen ganger tenkte jeg at det var nesten mer beskrivelser enn det var kunst. Det er en underlig følelse. Samtalene var så ekte at du likegjerne kunne hørt dem i gangen. Persongalleriet var kanskje litt for karikert, men særlig paret med en sønn som det er noe galt med var varmt og rørende tolket. Uansett om man selv har barn er det interessant å se samspillet mellom de voksne, både parene seg i mellom og overfor hverandre.
Noe av det meste interessante var jo hvordan barnevognteater fungerte. Både publikum og ansatte var spente. Rent konkret var betingelsene som gjorde dette mulig:
Forestillingen var kl. 13 – langt bedre for de fleste babyforeldre enn kl. 19…
Det var svak belysning i salen
Det var aksept for bevegelse og lyd i salen
Det var stellemuligheter, og ingen som så stygt på deg hvis du måtte ta en tur ut underveis
Selv hadde jeg med meg verdens enkleste baby-teatergjenger: Hun sov den første timen, fikk mat den neste timen, og var dermed superfornøyd. Heldigvis – da fikk jeg fulgt med! Noen fikk veldig urolige babyer underveis, men overraskende nok forstyrret ikke det opplevelsen særlig for oss andre. Det ble en jevn bakgrunnsstøy, og skuespillerne var såpass overbevisende at man helt overså all annen lyd enn fra egen baby. Jeg kunne ikke tro det – jeg anslår at vi var hundre voksne og hundre babyer, og likevel var det ikke noe problem å kjøre en full voksenteaterforestilling!
Den eneste gangen dette publikummet reagerte annerledes enn «vanlig» publikum, var nok på slutten av forestillingen.
– Åh, hører du, det er helt stille, sier den ene skuespilleren.
Da hørte man plutselig at det var minst 20 babyer som laget ulike varianter av koselyder og kjipe lyder…
Jeg håper Det norske teatret også opplevde dette positivt. Det eneste som var en skikkelig utfordring var en liten heis som alle måtte ned, men personalet var veldig behjelpelige. De har allerede satt opp en ny barnevognframsyning 23. mai, så det anbefales. Ellers spilles også stykket uten babyer i salen 🙂 Jeg håper flere teatre vil prøve seg på dette: Vi mødre i permisjon er mange, og vi trenger påfyll! Et vilkår var nok faktisk at billettene ikke kostet så mye (i dette tilfellet 200 kroner), for med en liten baby må man ta sjansen på at man ikke klarer å møte opp, eller må bryte halvveis. Hvis billettene hadde kostet 500 kroner vet jeg ikke om man hadde turt. Og babyene våre likte lyd og lys. Selv vil jeg utfordre Operaen, og ønsker meg gjerne Nattens umusikalske dronning, for eksempel. Ja til kultur i permisjonen!
Jeg har store forventninger til teateropplevelsen neste uke: Da skal Ellinor på teater for første gang! Det kan vi gjøre fordi Det Norske Teatret setter opp Stort og stygt som barnevognteater! Jippi! Forestillingen er kl. 13, det er plass til barnevogner i salen og stellemuligheter – og høyere takhøyde for bråk blant publikum… Jeg sikret meg billetter straks jeg hørte om det, og sammen med gode venninner skal vi få med oss dette. Susanne Kaluza skrev om Stort og stygt som det ene teaterstykket du må få med deg.
Jeg fortalte om dette til kusinen min i forrige uke, som hadde veldig lyst til å være med sammen med Ellinors nyeste tremenning. Men det var utsolgt! Heldigvis setter Det Norske Teatret opp ekstraforestilling 23. mai, men det hadde jo vært hyggelig å gå sammen…
På Kulturnytt hørte jeg at Aasmund Nordstoga har gitt ut ny plate med tekster av Aasmund Olavsson Vinje. Etter å ha hørt innspillingen på Spotify en gang er jeg ekstremt begeistret. Nordstoga har ganske klassiske arrangementer, men samtidig med noen overraskende vendinger og variasjoner.
Jeg er ikke særlig glad i dyr. Jeg kan klappe dem og synes de er søte, men jeg setter rett og slett mennesker ganske langt over. Derfor overrasker det meg alltid hvor rørt jeg blir av Blåmann. Så også når Aasmund Nordstoga synger.
Blaamann, Blaamann, Bukken min,
tenk på vesle Guten din!
Bjørnen med sin lodne Feld
kann deg taka seint i Kveld.
Blaamann, Blaamann, svar meg no,
mækra med ditt kjende Ljod!
Ikkje enno, Blaamann min,
maa du døy fraa Guten din.
Ein lyt undrast om ikkje Nordstoga skulle vorte fotografert litt meir frå høgre. Og fått nokre ekstra dager utan barberhøvel.
– Hei, du fotografen, hugs no kva som er mi gode side!
– Her har eg sett til høgre heile livet, og så kjem portrettørar og tek seg fridomar? Meg tyktest at gråta.
I mange år nå har jeg derfor praktisert en streng ikke-bortlåns-politikk, bortsett fra når det gjelder personer i min umiddelbare familiære nærhet. Mine bøker er kjære personlige gjenstander og behandles av meg som nettopp det.
Det synes jeg er veldig interessant, som jeg også kommenterte på bloggposten hans. Jeg har det nemlig fullstendig motsatt med bøkene i min bokhylle! Det er blitt fire stappfulle billy-hyller (med ekstra topphyller og bøker oppå der, og noen steder bøker i to lag). Jeg er ikke egentlig er boksamler. Jeg har ingen bøker som er noe særlig verdt; selv om jeg nå etter hvert prøver å få bøker i hardcover og ikke kjøper så mye pocket.
Jeg har lest nesten alle bøkene i bokhyllene mine. Et kjapt overslag sier at jeg har kanskje rundt 1000 bøker (SHIT MAN DUDE). Jeg vil anslå at jeg har kanskje tyve-tredve bøker i hyllene som jeg ikke har lest. Noen av bøkene i hyllene har jeg lest flere ganger, men i grunnen leses de fleste kun én gang. I tilegg er det ofte som bibliotekbok, og så kjøper jeg bøker jeg liker på salg etterpå.
Klart jeg må låne ut bøker, da! Akkurat som med leiligheter liker jeg best bøker med litt sjel: Med understrekninger, knukne pocketrygger og litt bølgete sider forårsaket av å ha lest i badstuer. Jo flere som har lest en bok, desto mer verdifull er den, tenker jeg. Den beste boken i så måte er kanskje den første utgaven min av Ekstremt høyt & utrolig nært av Jonathan Safran Foer – den har jeg selv lest i hvertfall fire ganger, og jeg har lånt den ut tre ganger. Den er fortsatt like hel, men bærer selvfølgelig preg av å ha blitt lest.
Et viktig aber i min fremgangsmåte er imidlertid at bøker blir borte. Ja, de gjør det. Jeg savner først og fremst den personlig signerte utgaven min av Norsk litteraturhistorie etter hukommelsen. Men jeg er en person som roter ting vekk, og av erfaring vet jeg at det meste dukker opp hvis man bare venter. Så den boken tror jeg kommer tilbake til meg en gang. Og i mellomtiden har jeg skaffet meg «Personal library kit» som lar meg stemple bøker inn og ut.
