Hverdag

Ett bilde i timen: Følelsesfredag

Mine favorittbloggere lager bloggposter med «Ett bilde i timen». Jeg elsker dette. Hva skjer! Hvordan lever andre!

Da jeg skjønte at denne dagen kom til å bli helt galskap, tenkte jeg at jeg ville prøve jeg også. Her er fredag 14. september 2018. Jeg klarte ikke ett bilde i timen, jeg prøvde.

7.30

Våkner. Tok ikke noe bilde, for ærlig talt, klokken er 7.30. Spiste frokost, lagde matpakker, ryddet litt, mannen leverte i barnehagen.

8.40

Da familien var ute av huset, la jeg meg i sengen og leste. Jeg elsker denne boken. Vil bare lese, lese, lese. Er muligens blitt litt lei av styrtfødsler, men den anbefales så varmt. Og jeg er med i den, såvidt. Det er stas. Men først og fremst fantastisk å lese om dem som har født i helikopter, på hotell, under krigen og i Gardeleiren. Det er mange jeg vil låne denne videre til.

9.40

Så ringte Dagsrevyen og sa NÅ! På Idioten! Så da var det bare å slenge seg rundt, sminke seg som kjappest, tro at man kommer seg inn fra en liten vei, oppdage at det gjør man ikke, hisse på seg en nabo da man klatrer over gjerdet.

10.30

I går ringte Dagsrevyen og lurte på om jeg kunne stille på et innslag om fødselsdepresjon. Ja, sa jeg, fordi jeg mener at a) Man skal ha større åpenhet om dette b) Det er ikke skamfullt c) Da må man ta konsekvensene av a+b og stille opp. Det var ganske tøft. Hei, hvis du leser dette og kjenner på det selv. En fødselsdepresjon trenger ikke være helt vanvittig. Det er ganske vanlig. Snakk med noen. Det er ikke din feil, og det går over.

(Innslaget kommer lørdag eller søndag, for dere som er mer opptatt av å se meg i media uansett tema. Jeg vet dere fins, og jeg elsker dere.)

11.30

To bilder for det vanvittig gøye jeg gjorde 11-12, nemlig hadde møte med redaktør Cecilie Feyer og designansvarlig Majlin Keilhau. Begge på Gyldendal barn og ungdom. Fordi JEG SKAL GI UT EN BOK PÅ GYLDENDAL BARN OG UNGDOM! Veldig, veldig gøy. Cecilie har hjulpet meg ufattelig mye, og Majlin skal forhåpentlig hjelpe meg så boken blir penere enn penest. Majlin ville vite målgruppe. «Knausgård, 11 år,» sa jeg.

12.30

Måtte ha lunsj. Er glad i Kaffebrenneriet. Så veldig mange kjendiser her. Alejandro Fuentes, Nils Øivind Haagensen, Kari Ann Grønsund (of Lillys butikk-fame!) og Toralf Maurstad. Pluss i boken. Og så skrev jeg, og sendte noen mailer og sånt man gjør.

13.30

Mitt favorittskap på Frognerbadet! Jeg var noen ganger helt alene i bassenget i dag. To dager igjen til sesongslutt. Åh, som jeg har kost meg her. Og ja, jeg vet at det ikke er lov å ta bilder i garderoben. MEN DET VAR INGEN ANDRE DER.

14.30

14.30 gikk jeg opp av bassenget etter tusen meter (fornøyd), og så etterpå satt jeg her littegrann og prøvde å komme meg. Det er slitsomt å trene!

15.30

Kjøpte dåpsgave og syklet hjem veien der jeg bodde i det de kaller «formative år». I det hvite huset til venstre der, i fjerde etasje, bodde jeg i kollektiv og ble sammen med Sigurd. Pluss andre ting. Det var najs, og jeg kan fortsatt savne det. Men du og du så gjerne jeg skulle visst at jeg kunne sykle forbi ti år senere og ting var på stell.

16.00

Henter i barnehagen. Er på samme forlag som Peppa Gris. Har fått Peppa Gris-ting. Henter hele baggen med ting fra barnehagen, akkurat som vi skal emigrere tilbake på mandag.

17.30

Rakk å få sofakontakt i ett kvarter etter middag (takk Sigurd) og så skal jeg ut igjen. Eldstedatter sa «MAMMA DU ER BLÅ UNDER ØYNENE» og jeg prøvde å skylde på svømmebriller.

18.30

Lydprøve med Akerselva kvinnekor for Oslo kulturnatt. Vi sang med Akerselva trebåtforening. Her prøver vi å se dirigenten på den andre siden av elven.

18.50

Siste øvelse før første sang! Vi sang tre minikonserter 19, 20 og 21. Og ja, vi hadde fått låne eurytmidrakter. Det var spas.

19.30

Jeg la meg på rygg litt jeg, mellom konsert 1 og 2. Jeg mistet den ene linsen min 17.30, den med -5,5, så jeg fikk ganske rart syn og konsentrasjon etter hvert.

20.00

Ikke bare mennesker kom for å høre på konsert. Tuva og jeg hadde en liten utfrik da den ene svanen var mistenkelig nær oss.

20.30

Ett glass mellom konsert 2 og 3. Etter konsert 3 ble vi angrepet av en psykotisk mann (ikke gøy), og jeg var gåen og syklet hjem. Helt utslitt datt jeg ned i sofaen. Ville bare forsvinne.

22.30

MEEEEEEN så begynte jeg å synge «Dei to hanane» som jeg akkurat hadde lært og sunget med koret, og min røde ektemann sa «Kan den spilles med ukulele?» og så hadde vi sangstund. Livet er vakkert av og til.

23.30

Nå er klokken 23.30. Jeg orker ikke ta bilde. Jeg kan bare fortelle kjapt at det ikke er spesielt ryddig. Dere får bare stole på meg på denne her. God kveld!

Min sommer

Hva skal du gjøre i ferien?

Det er overraskende lite planlagt. Det er tre uker ferie fra barnehagen. En av dem skal vi være på familiehytta i Østfold. Jeg ser egentlig frem til å ha oslosommer med utgangspunkt i vår egen leilighet, som gjør ting lettere med barn. Vi skal forhåpentlig bade, dra i skogen, dra på museum. Vi skal også en tur til slektshytta på fjellet.

For første gang på mange, mange år skal jeg til ordentlig-utlandet, altså et annet land enn Danmark og Sverige. Jeg og eldstejenta (5) skal til Kroatia sammen med en god venninne av meg i fem dager. Vi har leid en leilighet utenfor Dubrovnik, og får forhåpentlig badet og spist is hver dag. Ektemannen er ikke så glad i sol og varme, så han skal få være i Norge med minstejenta (2).

Hvor lenge skal du ha fri?

Siden jeg frilanser og skriver nå, blir det ikke så lett å skille mellom fri og jobb. Jeg kaller det ferie fra nå, det at barna er i barnehagen hver dag og jeg får skrive bøker. Den beste typen ferie! På tirsdag hentet jeg tidligere i barnehagen og dro på Frognerbadet. Trenger ikke mer ferie enn det. Men barnehagen har 3 uker fri, så vi må jo gjøre noe. Men jeg hørte noen som sa at med småbarn heter det ikke ferie, men relokasjon. Jeg skriver under på det.

Hva kan gå galt?

Hvis ferien ligner på i fjor, blir det soverutinene. Jeg håper virkelig at det blir bedre i år.

Hva skal du kjøpe før ferien?

Ingenting, tror jeg? Har et prøveabonnement på Nextory, en svensk variant av Storytel, som jeg muligens tar en måned på. Ellers elsker jeg biblioteket.

Kommer du til å bruke det?

Ja.

Hvor bader du helst?

Overalt! Jeg har årskort på oslobadene nå, så da blir det mye Frognerbadet. Også glad i Nydalsdemningen og Nydalen, siden det ligger så nært.

Hva vil du si til ferie-deg?

i år skal du enda en gang prøve på det der å ikke ha så mange planer. Det er du ikke så flink til. Prøv å slappe av i det. Og: Hver dag må inneholde noe alenetid.

Hva skal du spise?

Is. Ellers det jeg vanligvis spiser. Jeg er ingen stor gourmet.

Hva skal du drikke?

Jeg elsker den nye Sprite-varianten med agurk! Må finne et sted som har den og kjøpe en kasse.

Hva skal du ha på deg?

Det samme som jeg alltid har, sommerkjoler. Siden jeg kjøpte mange sommerkjoler da jeg var 20-22 har jeg i mange år kompensert for dette ved å alltid se etter vinterklær. Det merket jeg plutselig nå: Alle sommerkjolene mine er minst fem år gamle, flesteparten 8-10. Det har litt å si for størrelsen og farger. Mulig jeg skal se etter en ny sommerkjole.

Hvordan kommer du til å huske ferien i september?

Forhåpentlig kommer jeg til å huske den. Fjoråret husker jeg ikke på grunn av tidligere nevnte soving.

—

Listen er oversatt og forkortet fra Elsa Billgren.

Til minne om Erling Storrusten (1923-2018)

Minnes i bråk

Født ved et jernbanespor som stasjonsmestersønn på Brennhaug

og død ved et jernbanespor forbi Stabæktunet bo- og behandlingssenter.

Jeg skal ikke minnes deg i stillheten,

i fuglekvitteret,

i trærnes susen.

Jeg skal huske deg i Sinsenkrysset,

på Frankfurter Flughafen,

i Hurtigrutas 34 havner,

på kontinentalsokkelen,

utenfor Svalbard

og i pilegrimsleden.

Med 17. mai-sløyfe på brystet og busserull tar du den siste reisen

som du ikke var klar for

for

du var ikke mett av dage,

du var ikke ferdig med å formidle,

du var langtfra kommet til din siste konklusjon

men døden er urettferdig.

Den henter unge spreke menn på 94

ut av favnen til kjæresten de nettopp traff

det var nettopp 1943

og i hodet til kjæresten er det kanskje 1943 i dag

så hun skjønner ikke at han kan være død

og sier

Er Erling død? Men jeg vil sette meg på sykkelen og dra til ham!

 

 

I dag ble farfar bisatt. Jeg har lyst til å dele litt av det han gjorde og var.

I gårsdagens Aftenpost var det en helt storartet nekrolog. Den beskriver så godt de egenskapene hans jeg beundrer: Uredd, optimistisk, samarbeidsvillig og med pågangsmot. Jeg vil så gjerne at flere får lese den, så jeg klipper den inn her:

ERLING STORRUSTEN
Erling Storrusten var «ja»-mannen som fikk medarbeiderne til å blomstre. Også Norges Automobil-Forbund (NAF) blomstret. NAF vokste mellom 1972 til 1982 fra 250.000 til mer enn 500.000 medlemmer og ble Nordens største bilorganisasjon.
Han var en drivkraft da NAF bygde øvingsbaner. Opptatt av bilbrukerne, trafikantene og deres sikkerhet. Bilene kunne mønjemales og fri deg fra statusjag. Denne folkeligheten i alle ledd var noe av bakgrunnen for NAFs enorme suksess. Og økte bensinprisen, var han ikke snauere enn at han forfattet brev og møtte opp på Statsministerens kontor (i Gros tid). Da Lier-bommen kom som landets første bomprosjekt, var betingelsene klare.
Bompenger bare der det var alternativ vei (Lierbakkene), eller hvor ny bro erstattet ferge. Sånn er det ikke lenger! NAF-livet var ikke uten kamper. Da NAF sammen med Gjensidige skulle utvide den populære Veipatruljen til en helårlig NAF Veihjelp, var både redningsselskapene og forsikringsnæringen i harnisk. «Ingen aksjon uten reaksjon» var Storrustens beroligende kommentar.
Storrusten dyrket samarbeid. Jernbane, fly og landevei møttes og lærte av og om hverandre. Syklistenes Landsforening hørte med som samarbeidspartner, og Skiforeningen, som fikk kontorplass i NAF-huset og felles redaktør av både Snø og Ski og MOTOR.
Samarbeid med KNA om juridiske tjenester og bilbeltekampanjer. Med Lærdal-familien i Stavanger om førstehjelp. NRK og Biliaden. Forbrukerprogram. God hjelp fikk NAF fra flere i NRK da Radio MOTOR – «The Station of the Cars» – ble etablert i 1982.
Erling Storrustens bakgrunn var fra reiselivet. Da han trappet ned som toppsjef i NAF, ble han redaktør av NAFs legendariske Veibok. Erling Storrusten var en ener – og en fremragende sjef. Han var 94 aktive år da han døde 10. juni.
HARALD BRÅTHEN

Følgende bilder er tatt av fotograf Bjørn Wad til et prosjekt. Farfar har på seg sin gamle uniform fra luftvåpenet, og farmor har på seg tørklet han kjøpte til henne fredsvåren 1945 (det står «victory» på det).

Har døden tatt noe fra deg

så gi det tilbake

gi dét tilbake

som du fikk av den døde

– Naja Marie Aidt

Hun blogget om elsykkelen sin – SÅ SKJEDDE DETTE

Altså. Her sitter man og blogger litt en lørdagsmorgen om hvor fint det er med elsykkel. Oppi det hele glemte jeg faktisk det viktigste poenget, i alle fall hvis man eier sykkel i Oslo: Uten batteri og display er sykkelen TUNG og vanskelig å selge. Med andre ord blir den ikke stjålet så lett som vanlige sykler. Det er en fordel. Likevel har vi sykkelforsikring, låser den i skur og i det hele tatt, men…

Det er kanskje ikke så lett å se for et utrent øye, men i nattens løp har altså noen vært innom og forsynt seg med

  • frontlykten
  • det ene barnesetet (ikke begge to, bare det ene!)
  • fotstøttene! til barnet! De hun har føttene på så hun ikke får dem i hjulet!

JEG ER IKKE SKUFFET, BARE VELDIG VELDIG SINT.

Kjære dagbok: Det er mer juni

Jeg skal prøve det jeg kan å ikke ha mindreverdighetskomplekser for at alle de andre bloggene jeg leser har fantastiske bilder og sånt. Jeg har ikke det. Jeg har bare et frilansliv jeg prøver å få til å holde stand. Akkurat nå sitter jeg på HumSam-biblioteket på Universitetet i Oslo, etter at jeg forrige uke oppdaget at alle kan komme her, og faktisk låne bøker også. Hvor kult er ikke det? Snart skal jeg begynne å gå på åpne forelesninger og stille spørsmål i plenum som ikke er spørsmål.

Siden sist jeg blogget har ganske mye skjedd. Jeg har lest sju bøker, noe som vel må være en slags rekord. Mye av det henger imidlertid sammen med at jeg deltok på Larvik poesifestival og leste meg opp på Mona Høvring og Erling Kittelsen, som jeg satt i panel sammen med. Det var overveldende. De andre bøkene jeg har lest er Berge av Jan Kjærstad, som ble mye diskutert rundt meg i mai. Glad jeg leste. Ser mange svakheter, men en sånn bok jeg er glad for å ha lest. Jeg leste også «Du bestemmer deg for at dette er et minne» av Marianne Teie, en diktsamling om Lillehammer i gamle dager. Av personlige grunner ble det sterk lesning, og jeg gleder meg til Marianne skriver mer. Jeg har lest tegneserien «Bergen» av Anja Dahle Øverbye, som jeg elsker tegningene til. Jeg ble ikke helt grepet av historien, men uansett verdt lesningen. Dessuten fullførte jeg «Min mor sier» av Stine Pilgaard, en sånn brakdebutant fra Danmark for noen år siden. Jeg lo og lo. Jeg elsket den boken, og skrev et manifest om at jeg skal skrive morsommere. Jeg har sånn respekt for dem som kan skrive seriøst og ordentlig at jeg tror jeg noen ganger glemmer at det er der jeg hører hjemme.

Vel. Jeg skriver bare om dette fordi egentlig er det er en rar uke. Farfar, bautaen, døde på søndag. Jeg orker ikke skrive noe mer om det nå.

Men, forhåpentlig, jeg krysser fingrene, er denne galskapens vår over nå. Det har vært så mye jobb. Denne uken har jeg vært i Bergen på paneldebatt, vært sensor for bacheloroppgaver, hatt styremøter og organisering i Akerselva kvinnekor og Landsforeningen 1001 dager. Nå skal jeg bruke årskortet på Frognerbadet mer, skrive mer og forhåpentlig være litt mindre sinna og utslitt hver kveld.

God fredag.

En sånn dag å skrive hjem om

Frilanslivet kan være strevsomt, men det var det ikke i dag. Her er rett og slett en logg over en utrolig vellykket dag. Ja, la meg være den første til å si at livet mitt har mange strevsomme dager også. Jeg har faktisk gitt ut en bok om endel av dem. Men uansett. Noen dager er BRA.

07:00

Vekkes av toåringen som synes at nå har mamma fått sove lenge. Var ganske trøtt og sur, men klarte å styre meg. Dyktig ektemann har nesten hele morgenrutinen klar selv, så jeg kan sitte stort sett i fred og spise yoghurt til jeg blir menneskelig.

08:00

Vi går til syklene. Jeg sykler el-lastesykkelen vår med barnevognen oppi (må være med når det er mandag, fordi den står i barnehagen for soving), Mannen sykler el-longtail-sykkelen vår med barn på. Vi ser at det står noen fra Miljøpartiet de Grønne og gir highfives rett ved oss. Velger omvei for å få high five. Fornøyd med valget. Syklet da den «hemmelige» stien bak Ullevål sykehus. Elsker den så mye.

08:30

Avleverer barn og mann i barnehagen. Setter meg under et tre ved Akerselva og svarer på ting som har kommet i løpet av natten. (Det sier noe om livet mitt at det i Messenger, meldinger, e-post er ca 15.)

09:00

Sykler til Frognerbadet og «låser meg inn» med årskortet jeg kjøpte i går. Svømmer 500 meter. Merker at det er lenge siden jeg har svømt.

10:00

Sitter under et tre i våt bikini og signerer bøker. Har solgt 9 Barsel til, og legger min ære i at alle signerte bøker skal ha noe spesielt ved seg. Det tar tid. Skriver også litt på en bok.

11:15

Sykler med våt bikini på styret ned til Tiden Norsk Forlag, der jeg legger bøker i konvolutter og poster dem. Sier hei til fine folk der.

11:30

Leser Nørd av Mina Lystad mens jeg venter på prinsesse Lea. Da hun kommer, snakker vi om livet, janteloven og togturer.

12:15

Bader på Tjuvholmen med Heidi Furre. Synes det er fint og rart at jeg kan gjøre det, sånn 10 år etter at jeg leste bloggen hennes og syntes hun var ubegripelig stilig. Begynte på bunken jeg har fått fra OsloMet, jeg skal være sensor for noen bacheloroppgaver.

* synes fortsatt Heidi er stilig, men klarer å forholde meg mer til henne som ekte menneske enn Kval og actionfilm nå.

13:30

Jeg syklet dronning Eufemias gate og opp Vålerenga i strålende sol, det er slutten av mai, mandag, jeg hørte på Berge av Jan Kjærstad, ser på fjorden, the blue and green and the city in between og ELSKER LIVET. Og siden et hjørne av denne bloggen er en Rina Mariann Hansen-fangirl blog, vil jeg også nevne at jeg stønnet av lykke da jeg syklet forbi nye Deichman som reiser seg. DET. BLIR. SÅ. FINT. Flaks at det kjører mange biler der så stønnet sannsynligvis ble overdøvet.

Jeg synger/nynner/traller forresten mens jeg synger. Jeg tenker jo at jeg er litt i min egen verden, så hvis du noen gang hører en veldig underlig doppler-effekt, så er det bare fru Storrusten på to hjul. Men nok om det.

14:00

Møte på det nye kontoret til Landsforeningen 1001 dager med Lena. Vi gikk gjennom revidert budsjett og pratet planer for høsten. Landsforeningen 1001 dager er for psykisk helse under graviditet og etter fødsel, og jeg er så heldig å få sitte i styret. Det er en viktig sak, og jeg håper og tror at med den statsstøtten vi nå har fått (under ett år siden stiftelsen!!!) kan vi virkelig få gjennom gode ting, og kanskje utfordret de utrolig dårlige brosjyrene på helsestasjonene i Oslo. Psykisk helse er ikke å tulle med. Viktig sak. Og varmt og fint å snakke med Lena!

15:00

Tok en pause på Tøyen torg med gratis wifi for å svare på korrespondansen (ja jeg kan gjøre mer på Larvik poesifestival, Akerselva kvinnekors flash mob ble en bra film, noen snaps)

15:30

Hentet i barnehagen. Dårlig stemning (VI VIL IKKE HJEM), men bedre stemning da jeg sa at vi skulle til tremenningene på Disen.

15:45

Sykler forbi Muselunden. Her er det fint med elmotor. Og ikke minst to barn som sitter foran og roper «HEIA MAMMA HEIA MAMMA» i oppoverbakker. Det er så motiverende.

16:00

Middag hos nevnte tremenninger. Det var lenge siden sist, men barna lekte som det ikke hadde vært opphold, og vi voksne fikk catcha opp.

18:00

Syklet hjem i det overraskende regnværet. Så dermed har jeg badet i klorvann, saltvann og regnvann i dag. For en rekord!

19:00

Barna er lagt og jeg blogger. Sånn er det glamorøse livet.

19:30

Her vet jeg jo ikke, men planen er at det skal ryddes ganske grundig fordi vaskehjelpen kommer i morgen, og jeg reiser avgårde tidlig til Litteraturfestivalen på Lillehammer. Så rydding, podkast, et eller annet blir det. Kanskje holder vi oss våkne til en episode med Heimebane, som vi er blitt ganske hekta på! Jeg kan ikke begripe at den faktisk er laget før #metoo.

Dere skjønner at denne dagen måtte blogges, ikke sant? 

Pinsehelgen forsvant på hemmelig bokprosjekt

Jeg holder på å lage en sakprosabok sammen med Heidi Bøhagen (Den ambivalente mor!) og Therese G. Eide (Intet nytt fra hjemmefronten!). Og det at disse to er best kjent under pseudonymene sine er ikke en gang det som gjør dem kulest. I en pinsehelg som har vært så solfylt og familiefylt at det ikke ligner noenting, har vi forlatt mann og barn og forskanset oss i en airbnb-leilighet og SKREVET SKREVET SKREVET og tegnet.

Det har vært helt storartet. Det er utrolig at det går an for tre damer som ikke kjenner hverandre, men som er forent i et ønske om å si noe, kan samarbeide så godt. I går kveld jobbet vi til vi faktisk konkret kollapset i seng. Så tok vi opp tråden igjen til frokost, og jobbet så hardt at vi klarte å levere et kapittelførsteutkast til redaktøren.

De to andre bor i Bergen, så løsningen ble at vi leide en leilighet i Oslo. Det var litt rart å være halvannen kilometer hjemmefra, i en nøyaktig like stor leilighet som min egen, bare fullstendig uten familie. Jeg kunne se ut på den daglige ruten til barnehagen. Mentalt følte jeg meg veldig langt hjemmefra, fordi det var så intenst. Det er noen måneder siden vi tre var på høyfjellshotell sammen og hadde en tilsvarende helg. Vi ryddet vei i vellinga da også, men jeg må si at jeg blir så glad for hver dag vi konkretiserer litt mer og kommer stadig nærmere noe som ligner bok og «tenk om vi kunne skrive om noe som…»

Resultatet får dere forhåpentlig se om en stund, og når vi bare har fått tilbakemelding fra redaktøren på at dette prosjektet ikke stinker promp, avslører vi kanskje mer også.

For at noen skal ha det gøy, må noen sitte med et excel-ark

Ja, denne posten er skrevet utelukkende for å få sympati. Jeg er nemlig med i styret i Akerselva kvinnekor, og tok på meg oppgaven med å være økonomiansvarlig. Det var veldig lurt sett fra mitt perspektiv – jeg er ganske god med tall, og det gir mye goodwill fra andre. Vinn-vinn.

Omtrent bortsett fra når man ikke har fulgt opp helt så tett som man burde, og bruker timer en pinsekveld på å føre regnskap.

Dagens hemmelighet: Jeg føler meg så utrolig ukul i denne gjengen. Jeg begynte i Akerselva kvinnekor i august, og har blitt så glad i dem. Det er morsomme, sterke, forskjellige og underholdende damer. Jeg kjenner meg som Napoleon Dynamites ukjente datter. Alle kvinnsa er sånne som skulle vært filmet i svarthvitt, røykende på en sigarett med munnstykke, mens de ser sløvt ut over baren og sukker oppgitt over lavkulturen. Hadde noen prøvd å filme meg sånn, hadde jeg begynt å fnise og dettet av barkrakken mens jeg viste trusa.

Uansett.

Vi skal ha konsert 10. juni. På et sjukt kult utested. Vi skal synge min oversettelse av «Girls just wanna have fun» i tillegg til mer kredible sanger (naturligvis), og det blir bar og god stemning. Jeg har akkurat oppjustert billettinntekter i revidert budsjett, så økonomitrollet her på flanken hadde satt veldig pris på om dere kom. Jeg skal prøve å unngå å vise trusa.

Mann skadet av feminisme

Ja, så hva har vi her? Joda, det er resultatet av en mann som sto hjemme og strøk bunadskjortene for seg selv og sin kone mens jeg var ute koste meg med kvinnekor og nabodamer. SÅNN HAR DET BLITT! Hvis ikke dette er tegnet på at likestillingen er gått for langt i dette landet, så vet ikke jeg. Brennmerket av feminismen.

Jepp.

Sosiale medier blir litt koko rundt høytider som dette. Jeg har ingenting mot lykkelige, vakre familier, men i instaskråll blir det for mye, selv for godt gift storrust med nydelige barn. Jeg velger derfor å formidle dagen i tekstform: Vi holdt oss inne til halv to, jeg var sur som en sitron flere ganger, så kom vi oss ut, det var lurt, vi hadde det gøy og det var bra tilgang på mat, vi traff hyggelig familie, vi dro hjem og så på Peppa Gris. Nå sitter jeg inne og lukter grillukt og hører at folk koser seg i bakgården. Jeg tror det er en slags identitetskrise jeg holder på med. Eventuelt familielivet som endrer meg: Jeg har elsket 17. mai så hardt. Jeg elsker bunader, grilling, folk, flagg og kongehuset. Nå merker jeg imidlertid at det er mye tradisjonspress som oppstår: Hvordan skal jeg kunne lage 17. mai når jeg hater så mye av den organiseringen og forberedelsene det innebærer?

Livet folkens, det er ikke for pyser.

Jeg tror mye av løsningen her ligger i å finne enkle løsninger. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden og håpe at det blåser over ? det ER mye arbeid som skal gjøres for å drifte en familie! ? men det må finnes snarveier her. På sikt håper jeg å kunne bli Rina Mariann Hansen. Styre en by og pynte ananas. #17maigoals

 

 

Oppdrag kake til barnehage-feiring av 17.mai ✔️

Et innlegg delt av Rina Mariann Hansen (@rinamariann) Mai 15, 2018 kl. 12:44 PDT

 

Rapport fra hjemmekontoret

I dag har jeg prøvd å ha en effektiv arbeidsdag. Det fungerte sånn halvveis. Boken jeg har hatt god driv på de siste dagene satt plutselig fast, og da jeg presset ut noen ord følte jeg meg bare som verdens største idiot. Så da holdt jeg opp med det.

Jeg fikk også e-post fra redaktøren som har lest manuset til en barneroman jeg holder på med. Hun var ikke negativ altså, men jeg har jo mest lyst til at redaktører skal si «HURRA DETTE ER JO DET BESTE JEG HAR LEST VI GIR DET UT MED EN GANG» – men sjokk og vantro, det er helst «Nå begynner det å ligne på noe, og her er alt du må jobbe mer med…» Akkurat nå tenker jeg føkk it, jeg skal aldri skrive bok igjen. Meeeeeen så vet jeg jo at hvis jeg lar det gå noen dager, uker, måneder, år, så kjenner jeg av og til trangen igjen.

Jeg tok derfor unna litt administrativt. Jeg svarte på e-post (jeg er typen som trenger 0 uleste), bestilte billetter til Bergen, pratet med medforfattere på sakprosabok, stresset litt med cavaansvaret for Akerselva kvinnekor, prøvd å ikke tenke på alt på en gang.

Så suste jeg gjennom Oslo for ettermiddagen slik den er med små barn: Hente i barnehage, stresse, på fritidsaktivitet, hjem, mat, legge, litt kaos, mannen stryker bunadskjorter, jeg suser ut igjen til øvelse i Akerselva kvinnekor. Det får jeg snakke mer om en annen gang, men det var veldig fint. Da jeg kom hjem, etter å ha blitt forsøkt blåst av veien av en helt vanvittig vind som plutselig satte inn, fant jeg to naboer i bakgården, så da satte jeg meg ned med dem en halvtime. Det var digg.

1 2