Forfatterlivet

Refleksjoner fra en språkvask på seksti grader

For en språknørd som meg er det egentlig en fest å få språkvasket manus. Språkvask betyr at en person går gjennom manuset og ikke bare retter skrivefeil, men rett og slett kjører hele avsnitt, setninger og sammenhenger i vaskemaskinen. Språkvaskeren min er flink. Hun har funnet så mye rart som jeg selvfølgelig ikke står inne for.

Som dere skjønner, er det å gå gjennom en språkvask et langt og møysommelig arbeid. Det føles uoverkommelig, og jeg har trodd at jeg skal omkomme. Heldigvis er jeg over det verste (tror jeg), og indikatorene peker på at jeg vil overleve, tross alt. Det føltes ikke sånn da jeg åpnet 87 word-sider med sikkert 500 kommentarer.

Samtidig er det morsomt å kvesse språkkniven min mot brynet hennes. Noe er jo regelrett feil, som at jeg ikke visste at det heter «krasje», men trodde det var «kræsje». Noen steder krangler riksmålsbrukeren i meg, og jeg vil skrive «spaghetti» og ikke «spagetti». Noen steder blir jeg litt sinna, fordi hun ikke forstår hva jeg mener. Så puster jeg med magen, prøver å omformulere, og så blir det gjerne bedre.

Jeg har oppdaget at jeg nesten ikke bruker «å». Det er ikke snakk om og/å-feil, men at jeg bare utelater infinitivsmerket. «Jeg begynner puste fortere» har jeg skrevet, og «Farmor pleier ikke bry seg om livet mitt.» Nå som jeg er blitt oppmerksom på det, lurer jeg på hva det er. Er det språkfølelse og et ønske om å luke vekk småord? Er det en svesisme eller anglisisme? Jeg vet ikke, men godtar glatt hennes foreslåtte 28 åer.

Noe jeg er usikker på om jeg skal godta, er strekene hennes på ordene smudi, teve, kårni og nørd. I forrige bok skrev jeg bebikålen, og klarte å krangle meg forbi språkvask og korrektur. Skal jeg holde på mitt her også? Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det (HAHA, NÅ GLEMTE JEG FØRST ÅEN) er kunstnerisk frihet eller teit. Jeg endte opp med smudi, tv, rar og nerd. Språkvaskerens makt er altså stor.

Se opp, folkens. I begynnelsen av februar blir det bok!

Jeg leser: Nesten menneske – biografien om Julius

Folk tror ikke at boken finnes på ekte når jeg forteller at jeg har lest biografien om Julius. Den kom i fjor, sier jeg, det er ikke bøkene fra da vi var små, det er en ordentlig biografi om Julius ? og den er skikkelig bra.

Jeg er ingen stor dyrevenn. Jeg misliker faktisk dyr ganske mye. Det trenger vi ikke gå inn i nå. Men poenget er at jeg leser ikke denne boken fordi jeg er så veldig interessert i dyr generelt, eller Julius spesielt. Jeg er noen år for ung til å huske Julius-hysteriet.

Jeg skriver bare det jeg skriver nå fordi boken er skikkelig bra. Alfred Fidjestøl skriver lett, ledig og svarer på spørsmålene som dukker opp i hodet mitt underveis. Boken er ikke bare om Julius, men også om sjimpanseforskning generelt. Hva vet vi om et av menneskets nærmeste slektninger? Hvilke spørsmål åpner det for i hvordan vi forstår oss selv? Hvordan behandler vi verdenen rundt og hva tenker vi på?

Jeg var ganske slitsom den dagen jeg leste denne boken. (Ja, så engasjert ble jeg) Stilte bare de store spørsmålene om livet, og gjenfortalte grusomme eksperimenter. Jeg synes i grunnen folk kan komme tilbake når dere har lest denne, så kan vi snakke om den. Jeg vil ikke gjenfortelle anekdotene, fordi Fidjestøl gjør det så bra. Jeg vil bare anbefale romanen «We were all completely beside ourselves» av Karen Joy Fowles som jeg leste for noen år siden, og som handler om noe av det samme. Så bra. Så bra.

Og så til slutt, noe litt nifst når man har sittet et døgn og fabulert over skillet mellom mennesker og dyr, og toåringen tar opp boken, ser på forsiden og sier «APEKATT!» og åpner boken, finner babybilde av Julius og sier «DET ER MEG!»

Jeg bare … he he eh eh he *setter latteren i halsen og lurer på hvilke konsekvenser dette skal få for hvordan vi behandler vesenene rundt oss*

Jeg leser: En ulastelig mann av Jane Gardam

Jeg har sjelden sendt så mange meldinger underveis i en bok. «Du er advokat! Du burde lese denne!» «Du har bodd i utlandet! Du burde lese denne!» «Du liker store fortellinger! Du burde lese denne!» Til slutt var jeg på nivået «Du er menneske! Du burde lese denne!» og det er hit vi er kommet nå.

Jeg leste akkurat siste ord i den første boken om Old Filth, Edward Feathers, oversatt av Ragnhild Eikli, og jeg gråt. Jeg tenkte på hvor likt dette er en barneroman, der barnet Teddy ligger gjemt mellom alle linjene. Han blir født i koloniene i 1923, blir sendt «Hjem» til England for å gå på skole, og rundt omkring i verden som skrankeadvokat. Vi møter ham og kona Betty på slutten av livet. Historien fortelles om hverandre, med kostelige bikarakterer, spennende fortellinger og tja, vel, alt en god roman skal ha.

Det er mange romaner som har gode elementer som dette. Det er få romaner jeg de siste årene ikke på et eller annet tidspunkt har tenkt «Ok, greit, men her kunne det vært skjerpet inn. Her kunne det vært kvesset.» Det tenkte jeg ikke på denne. I det hele tatt. Jeg har latt den ligge, jeg hadde en lang pause, som ødela for flyten, men det gjør at jeg gleder meg til jeg skal lese den igjen om et år eller to. Da skal jeg også lese bok 2 og 3 i serien. Jeg kjenner at jeg ikke kan ha denne serien ferdiglest helt ennå.

Jeg fikk anbefalingen fra biblioteksjefen i Sarpsborg, Anette Kure, og tusen, tusen takk Anette.

Jeg leser: Et jävla solsken – en biografi om Ester Blenda Nordström

I dag da jeg svømte, sa jeg Ester. Blenda. Nordström for hvert svømmetak. For et slagord det var. Jeg hadde aldri hørt om Ester Blenda Nordström før noen tipset om Sommar i P1 med Fatima Brenner. I fjor vant hun Augustprisen for sakprosa for biografien Et jävla solsken, og jeg gikk rett til Nextory.

Nextory er min favorittapp for tiden. Det er en svensk lydboksapp, men den har også flere engelske titler. Jeg har derfor hørt hele The secret history (22 timer!) og Simon vs the homo sapiens agenda for eksempel, men det har også gitt meg så gode lytteropplevelser til svenske bøker. Nå har jeg laddat ner Bitterfittan 2 etter tips på Bokmerker.

Men hur allting är – ja, jeg blir litt språkforvirret av å høre på svensk lydbok og bare lese svenske bloggere, denne biografien anbefales. Ester Blenda Nordström ble journalist som 19-åring, og dro tidlig ut på sin første store undercover-story: Hun ble ansatt som tjenestejente på en bondegård i 1914, og rapporterte i avisen hva som skjedde. Hun var politisk aktiv, og dro etter dette på flere store utenlandsreiser. På et tidspunkt var hun Sveriges mest kjente kvinne, før hun gikk helt i glemmeboken.

Jeg synes det er så inspirerende å høre om! Det hjelper også på spenningen at hun hadde en livspartner i Karin, i en tid da homofili var straffbart og utenkelig. Nå har jeg bare en time igjen å høre på boken, og jeg er spent på hvordan det går. Nordström skrev også ungdomsbøker, som blant annet inspirerte Astrid Lindgren. Det er så gøy å høre om en person som også i dag ville vært et spektakulært menneske. Ikke på grunn av homofilien naturligvis, men hvem andre henger seg fast under et godstog gjennom USA for å virkelig undersøke hvordan det er å reise…

Nei, jeg kan bare anbefale. Sannsynligvis er sommarpraten i P1 veldig god, der får du hele historien på en time. Men boken også. Den er god.

Research gone bad

Jeg skriver barnebok. Hvis redaktøren har rett (og den damen tror jeg faktisk aldri har feil. Åhhhh som jeg elsker gode redaktører) kommer den ut våren 2019. Det fortalte hun for en uke siden, og siden har jeg vært i en blanding av lykkerus og arbeidsrus. Samfunnet vårt har lett for å se ned på arbeidsnarkomane som setter jobb foran familie, men jeg gjør det jo selv, jeg lengter hele tiden etter å få fortsette redigeringen. Jeg har fått så gode tilbakemeldinger som gjør at jeg kan hamre løs på manuset.

Jeg begynte å skrive i fjor sommer. Jeg husker jeg satt i feriehuset vi hadde leid i Danmark sammen med mange andre, og skrev den sentrale scenen i boken. Jeg skrev og skrev, og disse kapitlene er lite endret fra førsteutkastet. Etter det måtte jeg skrive meg frem til denne dramatiske scenen, og jeg måtte skrive meg ut av den. Så det har jeg holdt på med det siste året, mer eller mindre. Jeg sendte for første gang til redaktør i januar, og fikk gode tilbakemeldinger å jobbe med. Jeg stappet inn masse ting både hun og jeg var misfornøyd med, og i mai/juni/juli røsket jeg ut alt og puttet inn andre, bedre ting. Nå er historien på plass. Håper jeg. Og det sa redaktøren min på fredag. Hun sa at nå skal jeg bare jobbe på som bare det.

Jeg er en slurver av natur, og har bare skrevet i vei med en cirkaforståelse av mange av konseptene i boken. Sånn må det jo være, hvis ikke ville jeg aldri kommet av flekken. Men nå som jeg faktisk skal gi ut dette her, må jeg vite hva jeg holder på med. Jeg må sjekke om alle småting holder vann:

  • Hvor vanlig er etternavnet familien har?
  • Hvordan ser lego-badetøy ut?
  • Hva var egentlig den Tysfjord-saken?
  • Hvordan underviser lærere samfunnsfag for femteklasse?
  • Kan man avsløre løgnere på kroppsspråk?
  • Hva er den Harry Potter-formelen som får deg forvirret?

Alt dette er smått. Det er elementer som dere forhåpentlig ikke vil merke at jeg har undersøkt. Men en stor greie er at lillesøsteren i boken har en kromosomfeil og flere sykdommer. Hvis jeg har gjort feil med Warhammer 40k-referansene (garantert) får jeg noen sinna nerder på nakken. Hvis jeg gjør noe feil med dette, føler jeg at det er respektløst overfor familiene som det angår. Det har vært så sterkt å researche, trykke på alle bildelenkene for å se, forstå og sette seg inn i hva det betyr for hverdagslivet i en familie. Og jeg gjør det bare for en fiktiv karakter. Jeg tenker på og heier på alle foreldre som gjør det for levende barn.

Så da sporet jeg av researchen. I stedet for å klare å skrive de vanskelige scenene jeg nå skal gjøre, fortsetter jeg søkingen på andre temaer. Det har gått helt av skaftet. Klassisk tegn på at ting er litt mye for meg, er søkehistorikken min slik:

  • mobildeksel med paljetter som skifter farge når man stryker på det (flip sequin heter det)
  • og flip sequin-stoff til å lage klær i (!!!!)
  • historien bak Funkygines første ektemann
  • a1s reunion-turné (HVORFOR KOMMER DE IKKE TIL NORGE)
  • heter egentlig Udyret noe annet enn Udyret? (nei)
  • hvem er Idris Elba
  • Hvor er Eileen Eriksen nå

Så. Det skal nok bli bok. Internett skal bare saumfares litt mer først.

Ingunns salme

I dag har mamma bursdag! Gratulerer med 61-årsdagen, mamma. Til sekstiårsdagen samlet du mange flotte mennesker til en kveld der du hadde valgt ut dine favorittsalmer. Det var så fint. Siden du hadde lagt ned forbud mot taler og gaver, men ikke et spesifikt forbud mot gratulasjonssalmer, lagde jeg en sånn. Vi klarte å overraske deg ganske mye ved at hele selskapet hadde fått tekst og melodi på forhånd. Melodien er Koppången, som du kan høre en vakker innspilling av her:

euxOI7unWXQ

1. Da det dirret i navlestrengen fra en varsom hånd
stemtes harpestrengen i meg av den levende Guds Ånd
Og den andre tonen i mitt nye liv var skrik
Så den tredje var en stemme, og nå er det faktisk slik:

Alle toner fra livet mitt skal samles i en sang
og i koret står alle venner jeg har kjent en gang
Det er Gud som dirigerer oss, og jeg hører endelig
hvordan Hun samler tonene i sin melodi.

2. Det skal høres at jeg har levd med trekkspill og gitar
Om pianoet er ustemt får vi bruke det vi har
Ingen toner klang rent da hjertet ikke lenger slo
Men i alle dissonanser skal jeg også finne ro

I orkestergraven senkes kisten i et hav av lyd
De som kom før har instrumenter med en himmelsk fryd
Det er Gud som dirigerer oss, og jeg hører endelig
hvordan Hun samler tonene i sin melodi.

 

Hva jeg leste: Juni

Juni ble en lesemåned. Mye handler om at jeg leste mange korte bøker – 5 diktsamlinger og 2 fanziner på under 50 sider – men det handler også om at jeg kom inn i tempo. Alt jeg gjorde var å lese. Jeg prøver å dra frem eBokBib, altså biblioteket på telefonen, når jeg får sjansen. Jeg har abonnement på Fabel, lydbokappen til Lydbokforlaget, og startet prøveabonnement på Nextory, en svensk variant med lydbøker. I tillegg har jeg funnet igjen kindlen min, og har selvfølgelig papirbøker rundt meg. Kort og godt: Ved å marinere meg selv i bøker får jeg sjansen til å plukke opp noen her og der.

Her er kort og godt hele listen:

  • Jente med dødningehode – Mona Høvring 05.06
  • Camillas lange netter – Mona Høvring 05.06
  • Mottakeren – Erling Kittelsen 08.06
  • Du bestemmer deg for at dette er et minne – Marianne Teie 09.06
  • Bergen – Anja Dahle Øverbye 12.06
  • Min mor sier – Stine Pilgaard 12.06
  • Berge – Jan Kjærstad 14.06
  • Allmenn teori om glemsel – Jose Eduardo Agualusa 18.06
  • De kommer att drunkna i sina mödrars tårar – Johannes Anyuru 22.06
  • Ski-fi – Jenny Jordahl 23.06
  • Simon vs the homo sapiens agenda – Becky Albertalli 26.06
  • Om hvor langt det er til Ullern – Cecilie C Østreng 27.06
  • Brev til ledelsen – Dan Andersen 28.06
  • Jannikeevangeliet – Marjam Idriss 30.06

La meg si noe om den siste boken: Den overrasket meg. Jeg leste den fordi jeg traff Marjam på debutanttreff på Lillehammer, og likte henne. (Det gjelder forøvrig en urovekkende mengde (9) av disse bøkene: Bøker av folk jeg skulle treffe, har truffet eller pleier omgang med.)

Jannikeevangeliet var en sår og sterk bok. Jeg fikk virkelig røsket i hvordan jeg tenker om andre mennesker. Den handler om Jannike, som dømmer seg selv hardt for at hun ikke stepper inn i en vanskelig situasjon. Det fører til at hun bryter med lillesøsteren sin og isolerer seg. Denne historien var fin, men det var likevel historien om Layla som kommer til å sitte. Layla er asylsøker og lesbisk. Hun opplever en usynliggjøring som er så smertefull å lese om. Det er så tydelig hvordan disse to minoritetsrollene kræsjer og gjør det nærmest umulig for Layla å få fotfeste.

Boken anbefales altså på det sterkeste, og særlig i etterdønningene av Pride. 

Hvordan jobber du best?

Ida Jackson har skrevet et godt innlegg om hvordan hun fikk endret livet sitt med cellekontor, og utfordrer meg til å si noe om min arbeidshverdag. En slik challenge lar jeg ikke gå fra meg!

Jeg har lest endel ledelses- og motivasjonsteori, og hørt veldig veldig mye på Big 5-podkasten til Harald Eia. Ut fra det kan jeg kort si at jeg er ekstrem ekstrovert og høyt motivert. Alt jeg trenger er en datamaskin blant folk, musikk på øret (boyband hvis det røyner på), noen å spise lunsj med, og noe å gjøre. Så gjør jeg det.

Det som dreper min arbeidshverdag

Samvittighet: «Jeg burde være på et kontor 7 timer og 30 minutter hver dag, som vanlige folk.» –> At jeg overser all jobben jeg gjør. Jeg har det mye bedre uten klokking av timer.

Tom kalender: Jeg har alltid «maks produktivitet»-giret skrudd på. Det er en fin ting stort sett, men det kan gjøre at jeg går helt i lås (=spiser sjokoladeis foran sosiale medier i to timer) fordi jeg ikke klarer å bestemme om det er best for meg å svømme, skrive på den ene boken, rydde, spise lunsj med noen. Så da ender jeg opp med ingenting. Som selvfølgelig er mye dummere enn alle de ovennevnte. Jeg sløver rundt mye tid.

Det som løfter min arbeidshverdag

To do-lister: Hvis ting ikke er skrevet ned, glemmer jeg det. OG hvis ting er skrevet ned, er de ute av hodet! Når jeg jobber med lengre tekst, deler jeg opp i mindre biter, og inn i to do-listen med den. Jeg bruker Wunderlist, der jeg også kan dele felles handlelister og gjørelister med ektemannen.

Dødlinjer: Jeg elsker dødlinjer. Nå som jeg jobber med manus ber jeg om mine egne dødlinjer. Så leverer jeg noen dager før det. Faktisk. Jeg føler nesten litt dårlig samvittighet for hvor glad jeg er i dødlinjer. Jeg bruker Google Calendar for dette.

Variasjon i sted: I dag har jeg sittet på en benk i Nydalen jeg aldri har sittet på før, og nå i en kantine på Blindern. I går var jeg hjemme hele dagen. Jeg har fått tilbud om å leie et kontor, men foreløpig er det å flytte på seg så interessant og annerledes etter å ha hatt fast lønnstager-stilling.

Variasjon i oppgaver: Det sier seg kanskje selv? Men jeg trenger å ha litt forskjellige ting på to do-listen. En telefon som skal tas, noe strategi som skal tegnes opp, litt bok som faktisk skal skrives, et møte som skal avtales, etc. Samtidig er det å skrive bøker såpass forskjellig fra min vanlige arbeidshverdag at jeg kan ikke si så mye om det akkurat nå. Jeg har liksom flere stillinger i én: Som arbeidstaker (skriving), sekretær (korrespondanse og rydding), sjef (tenke fremover, legge til rette for mer skriving). Skal vi si de fordeler seg – i timer – omtrent 3 timer skriving, omtrent 3 timer sekretær (inkl. blogging!) og 1 time sjef? Noe sånt?

Fotobevis. Ida påpekte at jeg tar selfier. Ja, det har jeg begynt med. Når man jobber for seg selv må jeg litt oftere ta bilde av meg selv for å være sikker på at jeg finnes. Og ikke har guacamole i hele ansiktet.

Hva ser jeg for meg fremover?

Jeg drømmer ikke om å være forfatter og frilanser. Helst vil jeg ha en fast jobb med gode kolleger og gjerne litt åpent kontorlandskap. Jeg vil prestere godt på bunnlinjen og ha felles prosjekter. Akkurat nå åpnet det seg mulighet for å skrive litt, og jeg setter pris på variasjon etter seks år i samme stilling. Får se hvor vinden blåser.

Jeg utfordrer Linn Strømsborg til å svare på hvordan du jobber best, og hvor! (Selv om du har skrevet mye om det allerede. Meir! Meir!)

8 grunner til å ikke bli forfatter

For tiden prøver jeg meg på en skrivepermisjon fra jobb. Jeg har tre forholdsvis seriøse bokprosjekter som skal bli noe av. I dag har jeg jobbet med nummer 2, der jeg har fått andre runde tilbake fra redaktør, og en klar oppfordring om å fortsette å skrive, men at her er det mye jobb.

En dag skal jeg kanskje skrive en motsatt liste, «Hvorfor det er gøy å skrive bøker», men det blir ikke i dag, kjenner jeg.

1. Du kommer på et tidspunkt til å sitte på en kafé og hate alle ord du noen gang har tastet inn på et tastatur. Dette gjelder særlig det som er skrevet i ditt valgte skriveprogram, men også e-poster, sms og det i hemmelig kodespråk på barneskolen.

2. Det som en gang var et genialt plott, ER IKKE DET LENGER. Det har store og små hull, og redaktøren din har (hvis hun ligner min) oppdaget dem alle sammen.

3. Det er veldig veldig veldig kjedelig å plukke ut karakterer og sette inn nye.

4. «Kill your darlings» er ditt minste problem. Hvis det var opp til deg, ville du kastet hele darlingen og brent alle bevis på at det har funnes et manus.

5. Du gjør ikke punkt 4 fordi du har brukt ganske mye fritid, goodwill hos dem du bor sammen med og ganske mye innsats i denne teksten.

6. Det kommer mennesker din vei som tjener penger, har stelt seg, har et sosialt liv og anser livet for å være en ålreit dings.

7. Forsøk å se på disse menneskene med velvilje. Om ikke det går: Tenk at du kan skrive dem inn i teksten din, og der trenger du ikke bruke velvilje.

8. Barn blir skilt fra sine foreldre på USA-grensen, polene smelter og hvem vet hvor godt sikret Nord-Koreas atomknapp er: Og her sitter du og bare LJUGER og forventer at folk skal tro på det?

—

Såååå. En god kveld til dere alle. Håper dere ikke tenker på å skrive bøker. DET ER NOE DRITT.