Jeg kan ikke si annet enn at jeg digger dette bildet av meg selv. Likevel river jeg meg herved løs fra tastatur og skjerm og kaster meg på sykkelen for å innta våren i Oslo.
God uke!
(Oppdatering: Nesten vibrerende av spenning stilte jeg meg i kø på politihuset og håpet at de andre rundt meg skulle være voldtektsofre, ulovlige innvandrere og økonomiske banditter. Man er jo hos politiet, tross alt! Jeg overhørte selvfølgelig alle samtaler jeg kunne for å avsløre neste Toska, men det viste seg uheldigvis viste det seg at de bare i samme båt som meg – det var skjemaer, skjemaer og skjemaer. Så jeg dro ut og kjøpte en vårkjole jeg. Med de pengene jeg ikke har. Men med den ukuelige optimismen på at ting ordner seg for snille jenter.)
Tegnet på en vellykket fest: De tilstedeværende får det for seg at man skal gjøre kunster for godteriet, som enhver annen veloppdragen hund. Kunsten det var snakk om, var å ha en sjokoladebit på nesen, og derfra kaste den ned i munnen. Det kan høres enkelt ut, men det viste seg at dette innbefattet langt større tungebeherskelse, whiplash-skader og et generelt tilbakestående image enn de fleste ville gå god for. Totalt sett var vi oppe i 4 sett vellykkede sjokoladekast, og til tross for at både vår venn Ole og Brille jublet høylydt for at mine sjokoladebiter hadde støere kurs for utringningen enn for munnen, er jeg stolt av å kunne si at jeg er ansvarlig for to av suksessene. At det ble kommentert etterpå at jeg hørtes ut som en orangutang da jeg klarte det, velger jeg å ignorere.
Jeg kan selvfølgelig velge å skrive om min utrolig lite begivenhetsrike formiddag (sjokolademuffins til frokost, litt smårydding, mye internettsurfing og tre meldinger skrevet), men så blir det litt unødvendig kjedelig og jeg velger heller å gi dere en billedkavalkade over uken i Paris. (Soundtrack: Il N’y A Plus D’aprés med Raymond och Maria, Champs Elysees med Joe Dassin, La vie en rose med Edith Piaf) Dette bildet kunne selvfølgelig vært tatt hvorsomhelst. Heldigvis vet avbildete at til tross for manglende 1600-tallsmesterverk og enorme hager, står vi i Versailles’ hager og ikke på Blindern.Men vi var i Versailles altså. Vi besøkte tilogmed dronningens soveværelse. Jeg har 150 bilder av palassinteriør, men hvis det er det du ønsker deg, kan du likegodt lese en turistbrosjyre.Verdens beste is får du på Bertillon. Syndig god, ganske dyr, men den pæresorbeten rangerer blant mine topp 10-opplevelser i livet totalt.Vi er ikke så veldig gode på typiske turistbilder. Anna Katharina syntes det var fryktelig unødvendig av meg å ta bilde av Musee d’Orsay med henne i forgrunnen.Jeg svarte med å ødelegge julekortmotivet fra Notre Dame.Heldigvis har jeg også bilder av ting som ikke kunne gjøre grimaser. Pere Lachaice er virkelig noe av det vakreste jeg har sett, og hadde det ikke vært for at batteriet kapitulerte to sekunder etter dette bildet, hadde dere sannelig fått gleden av hundre bilder gravstøtter.Hvis du ikke er spesielt nærsynt, kan du skimte Eiffeltårnet oppe bak hodet mitt. Jeg skal ha for å smile friskt til tross for å ha blitt bestjålet en halvtime tidligere. Vi fant en marihøne i Jardin des Plantes, som jeg intenst oppmuntret til å fly fra lillefingeren, slik at jeg ville få mitt høyeste ønske oppfylt. Jeg er fortsatt litt usikker på hva det skal bety at jeg tilslutt måtte knipse henne av, slik at hun datt livløst til bakken og døde, og ble sparket bort av Anna Katharina. Ser ikke ut som det blir verdensherredømme med det første. Vannpipe er en fin ting. Anna Katharina kan blåse ringer. Det kan ikke jeg. Det siste vi gjorde, var å kjøre drosje gjennom Paris før klokken 07.00.
Hjemme igjen fra verdens mest romantiske by, Paris, og inntrykkene er mange.
Jeg kan selvfølgelig velge å fortelle om de kjekke fyrene på metroen som stjal lommeboken min siste kvelden, jeg kan fortelle om hagl på størrelse med to-euro-mynter og en kulde som ikke ligner grisen, jeg kan fortelle om utslitte føtter og lange museumskøer, om penger som flyr så fryktelig fort når man bare skal spise litt og shoppe litt.
Eller jeg kan fortelle de sjarmerende historiene. De om å bestille mat på fransk og ende opp med tunfisk, fordi Anna Katharina til tross for fem års franskundervisning fant det mest vettugt å sende en tyskertøs (kan man skrive det uten å støte noen?) for å bestille baguetter. Eller at «double bed» ikke nødvendigvis betyr mer enn 1,20 meter på tvers og 1,80 på langs, og dette gjør gode reisekamerater til enda bedre reisekamerater. Heldigvis er jeg en enkel sover, så jeg ble rullet inn i sengeteppet og plassert i den ene enden som et litt overdimensjonert pyntepute.
Eller jeg kan glemme alt det. Og heller se på bildene av sol i Jardin de Plantes, den enormt vakre gravplassen Pere Lachaiche hvor vi fant Oscar Wilde og Edith Piaf, men ikke Jim Morrison eller Honoré de Balzac, jeg kan huske knisingen og fnisingen over en vannpipe i Latinerkvarteret eller Eiffeltårnet i soloppgang i dag tidlig. Jeg kan huske tusen kjekke franskmenn med snertne klær, jeg kan ta på meg mine to nye skopar, lese i bladene jeg kjøpte på fransk, jeg kan si pardon når jeg knuffer borti folk og le av at jeg glemte meg.
Jeg kan leve på dette lenge. Ja til ufornuftig pengebruk og forelesningsskulk!
Noen ganger skal man bruke penger skikkelig ufornuftig. Noen ganger skal man sitte i en solfylt park og tenke at det finnes noe bedre der ute. Noen ganger skal man plutselig være på et fly og på vei. Vi snakkes.
Etter ville opptøyer i gatene, sinnsyke tumulter og enorme folketog, har endelig KLM-kollektivet innsett at folket ikke bare kan spise kake, de trenger også en oppfølger til den kritikerroste Friends-musikkvideoen fra desember. Førstefilmen kan du finne her, og nå kommer altså del to i denne planlagte trilogien.
Denne gangen har vi tatt med oss lenestolen inn på kjøkkenet, og underveis i pannekakestekingsprosessen ble følgende perle til.
Spørsmål fra salen: Du har gått relativt krasst ut mot Amalie Skram i litteraturhistorien din. Har du fått noen etterspill på det? Knut Nærum: Nei, ikke egentlig, jeg har vært heldig sånn sett. Kristin: Cora Sandel fikk også gjennomgå..? Knut Nærum: Ja, jeg tror det står noe sånt om henne: «I mange litteraturhistorier har Cora Sandel fått mye plass. Ikke i denne.» Kristin: Såpass. Knut Nærum: Men generelt er jeg positiv, altså. Kristin: Positiv til hva? Knut Nærum: Kvinnelige forfattere. Jeg tror det er en ting som er kommet for å bli.
Og i det hele tatt – det gikk veldig bra. Bokcaféen på Chateau Neuf var stappfull, folk lo på de riktige stedene, og til tross for at jeg personlig ikke ville stå til ansvar for reklamen om at det ble en «intelligent, og ikke minst morsom Forfatteraften», tror jeg vi klarte å ro i land noe riktig bra.
Dessuten innser jeg at jeg har vært for mye i media når kun én – 1 – venn stiller opp når jeg møter mitt største idol til høydepunktet i min journalistiske karriere så langt. Ja, jeg vet det tidligere har vært uttalt «Nei, nå gidder jeg ikke å følge med når du opptrer på tv og sånt lenger, Kristin», men jeg tenkte kanskje dette skulle være moro for flere. Jepp, jeg er bitter over at ingen kunne gi meg den hemningsløse rosen jeg fortjener.
Men for å være helt ærlig, var vel mitt personlige høydepunkt da jeg fikk Knut Nærum til å le, og jeg selv forholdt meg helt alvorlig. Kommer nok til å leve en stund på den seieren, til tross for at det nok oftest gikk den andre veien.
Kristin: Hvordan er du på å fullføre ting? Jeg mener, å komme i gang med en roman kan alle klare, men hvordan klarer du å bli helt ferdig? Knut Nærum: Joda, jeg føler jeg er god på… Kristin: … Knut Nærum: … Kristin: Ehem.
To skjønne studiner i Frederikke-kantinen på Blindern. Skuende utover Frederikke-plassen, og anonymisert for anledningen.
«Kristin»: Dette er noe jeg tenker mye på. Nemlig at man sitter sånn og ser på veier og gater, og oppdager hvor mange gutter som finnes. Så tenker jeg over at jeg kanskje har, si 50 i min omgangskrets. Hva er sannsynligheten for at en av dem er ment for meg? «Anna»: M-m. «Kristin»: Se, der går det for eksempel FEM på en gang, som alle ser hyggelige ut. «Anna»: Men så går de inn, og da bare forsvinner de. Slike gutter finnes bare på gaten, det er ingen inne. «Kristin»: Det sitter da vitterlig en gutt på nabobordet. «Anna»: Sikkert opptatt.
Siden jeg er så godt i gang med å bli en vlogg (En avart av vevloggen, som tradisjonelt har inneholdt tekst og bilder, er videologgen (Vlog, eng.forkortelse). Definisjonen av videologgen er omstridt.), så tenkte jeg at jeg likegodt kunne måke på med enda en video.
Esquil har for tiden gående en serie med de beste Grand Prix-bidragene, så jeg skal prøve å styre meg fra å poste alle gullklumpene jeg har kost meg med denne formiddagen, og la ham få kjøre sin egen serie. Derimot kan jeg bidra med en film jeg selv har tatt, som jeg fant igjen da jeg ryddet i noen bildemapper.
Jeg arrangerer nemlig årvisse Grand Prix-aftener. I 2003 var vi 2, i 2004 5, 2005 var vi rundt 12, i 2006 godt over 20, og jeg regner med å slå denne rekorden når jeg herved inviterer til ny Aften 13. mai i år. Men nå er det 2005 vi snakker, og selv om jeg har blogget om det før, kan det være verdt å vise videoen fra da Finland skulle dele ut sine 12 poeng.
I går skulket vi æsjphil-forelesningen. Vi kjøpte druer, sjokoladeegg og en liter tiramisu-is og satte oss på solsiden av Monolitten og nøt livet og mente at vi aldri kunne bli noe annet enn studenter. Dessuten gjorde vi noe overilt, og det skal man jo gjøre fra tid til annen.
Ellers kan jeg jo informere om at det i morgen er Forfatteraften i Glassbaren på Chateau Neuf. Knut Nærum skal være gjest, så jeg tror det blir riktig bra. Det hjelper selvfølgelig litt på underholdningspotensialet at det er jeg som skal være intervjuer, så enten dere er ute etter en genuin hyggelig kveld eller vil le så dere griner av Kristin som driter seg ut (forberedelse er et storrustent fremmedord), så er det bare å stikke snuten innom.
Noen ganger tenker jeg at det må være en grunn til at jeg blogger, og at jeg ikke bare skulle ha skrevet dette i en mail til noen, noe jeg helt fint kunne gjort. Men da kunne jeg ikke spredt følgende glade budskap til folket:
Og siden jeg først var i gang med å lage en uoversiktlig post, og fordi jeg er så snill med dere idioter som tok fransk på videregående, her er oversettelsen jeg gjorde i det Herrens år 2004:
Kyssing er nei-nei Du vil nok ha meg, for du finner meg fin, og jeg må si at: det kan jeg godt forstå Du lager gaver, tar oppvask for meg, og jeg synes vi har det gøy i lag Men det er et lite opplegg som jeg ikke syns er gøy Kommer du med våte lepper da sier jeg så:
Kyssing er nei-nei! (Kyssing er nei-nei) Kyssing er nei-nei! (Innmari ne-nei) Ingen som jeg kjenner tror visst virk’lig det er sant: Kyssing e’kke noe for meg!
Helt fra skolen, jeg var bare åtte år, da var en jente så helt fortapt i meg Var jeg på hjemvei, kom hun etter meg straks, og i en pause, ønsket hun seg litt mer… Hun trodde at jeg kunne kjøpes med en bag-u-ett, og så kom de våte lepper retningen mi-in:
Refr.
I natt så drømte jeg at Lise kom på døren min, jeg så store våte lepper og jeg fikk kun frem et skrik:
Jeg kan ikke si annet enn at jeg digger dette bildet av meg selv. Likevel river jeg meg herved løs fra tastatur og skjerm og kaster meg på sykkelen for å innta våren i Oslo.
