About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

ich bin ausländer

I dag skal vi seile.

Jeg misliker båter. Jeg misliker mye vann på en gang, og i alle fall hvis det kommer ovenfra og undenfra samtidig. Jeg misliker å være innestengt på et lite område over en viss mengde tid, jeg misliker å være ute når jeg kunne vært inne, jeg misliker å fryse, og jeg misliker Tyskland i regnvær. Jeg misliker matpakker, jeg misliker slør i seglet og fokk på babord dekk og jeg misliker bølgende bevegelser i hode og mage, og jeg misliker som sagt å være våt.

I går nevnte hun i vår norske gruppe som opprinnelig er fra Ukraina at hun ikke hadde tenkt å være med på turen.
Kristin: Åh, hvorfor ikke?
Yanina: Fordi det er vått, og jeg har ikke varme klær, og jeg kommer til å fryse.
Kristin: Men det er det som er å seile!
Yanina: Men hvorfor være ute når man heller kan være inne?
Kristin: Fordi… fordi… Det er sånn vi nordmenn gjør!

Så jeg tenkte jeg kunne sammenligne livet med å være i båt. Om sommeren.
Jeg har ganske god greie på det, for jeg er ganske mye i båt om sommeren
Og det er ofte forferdelig ubehagelig!
Og sånn er livet også, ofte. Særlig om morgenen, når det regner.
Og det regner mye om sommeren. I båt. Og i livet.
Da drypper det fra dekket og ned på loffen, og det er skorpe på loffen,
og alt er ikke bare vått, det er dertil totalt hensiktsløst! Og dyrt!

du schönes Stadt

Et eller annet sted i Tyskland ligger en liten by som heter Schwerin. Vi aner ikke hvor den er, byens import- og eksportinformasjon eller antall innbyggere, men vi har vært der. Når toget fra Kiel ankommer Schwerin 16.43 og toget til Berlin går 16.32 er det duket for trøbbel – eller som man også kan kalle det; to timer i Schwerin.

Vi spiste schnitzel og drakk øl på en bar som så ut som den aldri hadde sett utlendinger før. Her er et bilde som beskriver den nå berømte tyske byen Schwerin (som vi fortsatt ikke vet hvor er, men vi vet at den har trikk og en pen kirke og låselige bagasjebokser.)
Bildene fra Berlin kommer på Facebook. Av og til har til og med jeg sperrer for hvor mye av privatlivet mitt som skal påtvinges dere (stadig færre) lesere.

verständnis ist oppskrytt

«Wir sind halfway there!» brüllte jeg til mein Reisegruppe yesterday.

Etter now ein dögn in Berlin mit baade Americans and Norwegians er jeg max spraakforvirret. Ab und zu forstaar jeg ikke meg selv en gang. Vi har en meksikaner med paa laget ogsaa, og jeg har med ham litt spansk snakket, men jeg gave up.

But Berlin is wunderschön. Jeg hadde no idea paa forhaand at det skulle vaere so schön. Jeg har baade plakater, sandwiches and Chokolade gekauft, og den ganzen Tag har det ikke regnet, so we are wondering om vi er i Germany überhaupt. Men jeg har viele Photos!

verantwortlich

I en tilfeldig gruppe av åtte nordmenn, tre amerikanere og en meksikaner, hva er egentlig sannsynligheten for at det er jeg som blir ansvarlig for hostellbestillingen i Berlin? Og hvorfor tar det deretter bare en halv dag før alle kommer til meg og spør om informasjon om togturen, til tross for at jeg hadde bare tenkt til å dilte med? Lyser det noe av meg?

Når jeg sitter i gangen med Karoline (min lille MacBook, red.anm.) blir det litt oppstyr. Bærbare datamaskiner er ikke vanlige i Tyskland, og i alle fall ikke hvite.

Meksikaner: Oooooh, that is very nice.
Kristin: Thank you.
Meksikaner: But you could never have that in Mexico. If it got troubles, no one could have fixed it.
Kristin: That’s not a problem in Norway.
Meksikaner: They would look at it and say «Oooooh, that is very nice. You’re fucked.»

trist til sist

Som den universitetsnerden jeg er, har jeg en god haug med tyske yndlingsord. Slik blir det fort når man faktisk trives med å studere tysk, og så langt har jeg fått brukt riktig mange av dem her i Kiel. Her kommer en tilfeldig liste for å berike også ditt liv:

Stattbummeln = «å traske gatelangs». Et løst sammensatt verb som beskriver åtti prosent av tilværelsen her nede.
Das ist mir egal = «samma for meg». Nå oppdaget i ny forkledning: «das ist mir scheisegal» = «samma faen for meg».
Schneeballschlacht = snøballkrig (direkte oversatt: snøballslakt). Ok, så har jeg ikke fått bruk for akkurat ordet, men vi snakket om Slachten mit tyskerne og franskmennene i 1871, så jeg er nesten fornøyd.
Auflauf = grateng. Ja, jeg har plaget mange av dere med dette ordet. Det er grunnen til at jeg studerer tysk, rett og slett. Så det var vel ingen overraskelse at jeg hvinte av fryd da jeg kunne bestille Makaroniauflauf i Mensaen på onsdag.
Gesundheit! = prosit.
beobachten = observere. Med trykk på o-en midt i, det er bare härrlich.
Möwe = måke. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg liker dette ordet så godt, og jeg er faktisk riktig irritert fordi jeg ikke har fått brukt det ennå.
Schade = så synd!. Brukes i tide og utide.
spazierengehen = å gå og spasere. Jeg fikk sagt dette i en time, men man skjønner ikke helt hvor vakkert det er før man har bøyd det i alle former: «Wo sollen wir denn spazierengehen?» «Ich gehe spazieren.» «Gestern gangst du spazieren.» og den vakreste av dem alle: «Ist sie schon spazierengegangen?»

Men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få bruk for to av de absolutt vakreste ordene. Jeg hadde ikke tenkt på at jeg skulle befinne meg så mange mil unna alle vennene mine i fire uker, og nesten bestille billett hjem fordi jeg føler meg så alene blant alle menneskene. Jeg hadde ikke tenkt på at selvom det er mange bra folk her, så er de ikke vennene mine. Jeg hadde ikke tenkt på at det skulle være så vondt å sitte på en benk i Kiel sentrum og ønske jeg var i en hage på Langhus og feiret St.Hans. Jeg tasser bare rundt og gleder meg til 13. juli.

Sehnsucht. Heimweh.

zwei kulturerlebnisse

Jeg fikk en skravlete melding etter klokken 22 tirsdag kveld, fra en kamerat. Alle vet jo hva det betyr, men denne gangen handlet det mer om at jeg skulle faa oppleve et av Ole Eivinds store yndlingsband, et av konseptene jeg er blitt tutet örene fulle av i fire aar.

Innholdet var blant annet:
«Jeg misunner deg til biter. Og om jeg trodde på slikt ville jeg si at jeg vil være åndelig tilstede, noe du kan late som, om det gjør din konsertopplevelse ytterligere bisarr.»

Saa lystig dro jeg med meg to stakkarer paa konsert med Leningrad Cowboys. Gärningene ompa-rocket vilt i halvannen time, og det var en opplevelse aa faa se dem med tysk publikum. Hele omraadet luktet ganske stramt av gjär (jeg tror det var kombinasjonen av mengder öl, svette og regnvär som gjorde det), og allsangen var ekte umusikalske harry-folk verdige. Selve bandet kjederöyket og drakk flere öl paa scenen, en gang kom en tjukkas sprettende ut i aaletrang elvis-drakt, for senere aa ankomme «naken», trommesettet var formet som en raanerbil og ikke minst maatte man elske de to damene som kun var med for aa se deilige ut.

Man kan si det var et stort sprang i kulturopplevelser da vi igaar ankom Schauspielhaus for aa se Nora, den tyske oversettelsen av Et Dukkehjem. God var forestillingen ikke, men det virkelige sjokkerende opplevelsen fikk vi ikke för slutten, da Nora i stedet for aa forlate Helmer valgte aa bli. Jeg gikk nesten helt i spinn, og avslörte nok for de andre her nede at jeg er litt mer norsknerd enn hva godt er. Jeg freste i sikkert én time etterpaa, og utviklet et större og större hat for oppsetningen jo mer tid som gikk. Det var garantert ikke bra for blodtrykket mitt.

bildeorgie

Hah – sa noen Ordnung muss sein? Å komme på det tyske universitetsnettverket er noe av det verste jeg har gjort – rett og slett en helt vanvittig kamp med datakyndige, norskspråklig maskin, passord og underskrifter. Men nå er jeg her, og det betyr at jeg kan dele med dere mine fire første dager her i Tyskland, zeigt durch Bilder. Ja, jeg er så språkforvirret som man kan bli, og det blir stadig verre. Et bilde sier heldigvis mer enn tusen ord. For ordens skyld, og fordi jeg har litt tid, blir det en fin kronologisk rekkefølge på herligheten.

Utsikten fra fengselscellen min viser tydelig at ikke bare er det stygt her, det er også ganske mye Regen. Kunne, som tidligere nevnt, klart meg uten.
Vi snakker lørdag kveld, og jeg har keine Ahnung om hvor dette bildet er tatt. Dagens quiz går til de to av vennene mine som har felles bekjente med meg på dette bildet. Stikkordet er Larvik og Grimstad, men hvis noen har link til amerikanerne i bildet, så blir jeg forferdelig glad, altså. Eventuelt om noen kan ta ansvar for han fra Spydeberg.
Jeg har måttet lære ordet ”harry” til en fem-seks tyskere her nede. Kieler Woche er virkelig det ypperste av harry, og jeg fryder meg grundig. Jeg elsker jo som kjent alt harry (jeg tror det er fordi det er eksotisk), og denne barten tok alle kaker. De to i forgrunnen er selvfølgelig bare med for at den stakkars mannen ikke skal forstå at det er ham vi tar bilde av.
Digger Tyskland. Har jeg nevnt det?
Med sjokoladeglasert ananas (!) foran et mannskor med brillene fra tiende klasse.

Vi er på skolen også, altså. Lover.
Det var rett og slett Kristins store dag på mandag. Ettermiddagen kom med Stadtrallye med norskstudentene her i Kiel, og vi sprang fra post til post med et stadig økende konkurranseinstinkt fra undertegnedes side. Ja, vi kom sist i mål og jeg begynte nesten å grine. Det silregnet og vi var klissvåte, men en av oppgavene var å ta bilde av seg selv ved diverse statuer i Kiel Zentrum. Personlig meget fornøyd med hvor mye jeg ligner på Mette Marit på dette bildet.
Kristins store dag fortsatte med Roger Cicero-konsert. Ja, det er han swing-mannen fra Melodi Grand Prix, og ja, han er fantastisk live også. Nechsten Ziel, er å laste ned alle sangene.
Du har liksom ikke opplevd Tyskland før du ser en svevende Jägermeister.

ein tag mehr

Tyskläreren vaar ser ut som en Mischung von Patrick Swayze og Robert Redford. Ogsaa snakker han tysk.

Observasjon 2: Om alle i Tyskland omkommer under brann, vil det ikke overraske meg et sekund. Disse sinnsyke snurredörene er toppen av ineffektivitet, og det er ganske underlig, tatt i betraktning at det er Ordnung muss sein-landet vi snakker om.

Observasjon 3: Rommet mitt ser ut som en fengselscelle, og sengen knirker saa hardt at enhver ukristelig aktivitet vil väre höyst upassende, särlig tatt i betraktning hvor lytt det er.

Tschüs.

ich bin ein kieler

Mein Gott, jeg er blind! tenkte jeg da jeg vaknet i dag tidlig. Det viste seg a ikke väre tilfelle, men jeg hadde faktisk klart aa ta ut linsene og plassere dem forsvarlig i linseväsken för jeg snublet i seng. Og siden mitt gamle motto «When in Rome…» ogsa gjelder Kieler Woche, er det et större mirakel enn man skulle tro. Seilregattaen Kieler Woche er Europas störste, og naturlig nok bare en unnskyldning for tyskerne til a drikke seg kanakkas syv dager i uken. Förste kvelden observerte vi Party Band, som serverte et karaokeaktig show med alt fra Highway to Hell til Christina Aguilera (og I Will Survive, selvfölgelig, og litt ABBA). De avsluttet med 99 Luftballons, og alle de bartebefengte nordtyskerne fikk svingt seg selv og seidler.

Men for all del, det er ikke bare fyll her nede. Det er ogsa «sjarmerende boforhold», noe som har fört til pinelange sytinger fra enkelte av oss, mens de av oss som har bodd pa Kringsja eller Sogn klager urovekkende lite.

Og det er pinekaldt og sidelengs regnvär, forresten. Av apenbare grunner (juni, for pokker) har jeg bare pakket sommerkjoler og tynne gensere, sa garsdagen gikk med til shopping av tykkere klär, noe jeg ogsa lyktes med. Euroen flyr fortere enn jeg egentlig har godt av.

Og slik skal jeg holde pa med en maned til. Det blir ti interessante studiepoeng, ingen tvil derom, og jeg er spent pa undervisningen som begynner i morgen. Livet kan ikke väre bare en dans pa lidl-vin og pappknekkebröd med nutella.

«< 60 61 62 63 64 >»