Jeg er tilbake i en hverdag som krever samarbeid med moleskinen min, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg har de siste fem ukene levd i en Kiel-Arendalsboble som effektivt parkerte ringende sjefer og dårlig samvittighet for venner i Oslo jeg burde truffet. Jeg har vært susende lykkelig, som da jeg stod barbeint i vannkanten i natt med kjekk ung mann og diskuterte filmmanus hvor jeg skal være prinsesse, og jeg har møtt veggen, som da jeg satt på en benk i Kiel og lot som jeg ikke fantes, fordi jeg ikke orket å gå på snørrfylla med folk jeg ikke kjente når alle de jeg elsket var hjemme uten meg. Jeg har spist mye ferdigmat, vibrert av for mye kaffe, vunnet gruble-runder og hilst på foreldre og søsken. Jeg har som sagt mange bilder, de kommer imorgen etter ellevill feiring av knøtterust som blir fjortis imorgen.
Jeg må strukturere hverdagen min på nytt. Det er så mange jeg skal ringe, så mye jeg skal rydde og så mye penger jeg må tjene før høsten begynner og innen den tid skal jeg ha skrevet en tyskoppgave jeg får litt noien av.
Men det skal mer til for å trekke en storrust ned på jorden. Jeg har en ny sang å øve inn på ukulelen og 550 450 sider igjen av Harry Potter etter at jeg først fikk tak i ham i kveld.
– Jeg er på jakt etter bluetag. – ? – Lærertyggis, da. – Mener du tack-it? – Ja. – Bak deg. – Å. Greit. – Noe mer? – Ja, også disse fire bøkene som jeg ikke har råd til, har tid til å lese eller plass til i flytttekaoset. – Det blir ofte sånn med salg. – Jepp. – 283 kroner, da. – Hurra.
Er man i ferd med å bli gamlisungdom når man synes det er veldig beroligende å høre vannpumpen fra monstrumakvariet summe og klukke i de tre sekunders pausene mellom sangene, som etter utskiftning av romkamerater kommer ut fra veldig gode høyttalere med sub og bass og høres?
Tenkte meg det ja. Eller kanskje jeg bare er utslitt etter to døgn med flytting. Hadde en liten manndomsprøve med en vegg her inne, jeg var utstyrt med hammer og spiker og den med jernvilje og liten evne til å gi etter lengre enn tapetet. Etter en deit med hele verktøyskrinet mitt unntatt skiftenøkkelen, vant jeg, og kunne fornøyd henge opp kjolene og veskene og sette skoene på plass.
Blåbær går ikke av i vask. Hverken håndvask, tannpuss eller vaskemaskin. Eneste vellykkede forsøk så langt har vært bestikk i oppvaskmaskinen, men det forhindrer ikke at alt annet jeg eier har en mistenkelig rødblå farge.
«Sehr gut! Sehr gut!» var det jeg klarte å svare da tysk radio stod umiddelbart utenfor kinosalen og ville høre hvordan jeg syntes Harry Potter und der Order der Phönix hadde vært. I løpet av mitt velformulerte svar klarte jeg også å få frem at jeg trodde Sirius var kvinnelig, og at han mest sannsynligvis tok livet av seg selv. Veltalenhet er en dyd.
Heldigvis skal denne anmeldelsen gå på norsk, og jeg vil ha en større sjanse for å presentere fullstendige tankerekker. Ja, dette blir Bærturens første filmanmeldelse, basert utelukkende på det gledelige faktum at jeg har fått se en film før alle dere andre.
For det første må det jo nevnes: Dette var en knæsj film! Ja, undertegnede er partisk og har telt ned dagene siden i fjor, og det skulle sterkere krutt til enn dette for å ødelegge HP-entusiasmen min. Som en «boken først, filmen så»-person var det klart at det var enkelte ting som kræsjet med «sånn det egentlig er», blant annet var Luna Lovegood langt fra så fjern og svevende som hun burde vært, og Hagrids halvbror kunne hatt godt av å ikke se ut som en dataanimasjon. Men på den andre siden gav occlumency-timene popcorn til hjernen, Dolores Umbridge var et funn i sin rolle og Sirius fikk enormt med spillerom.
Det var såpass distraherende at det foregikk på tysk at jeg ubevisst kuttet ut det meste av dialogene og fokuserte på det grafiske inntrykket, og det holdt jo i massevis. Før denne filmen må en hel maurtue av entusiastiske effektmakere ha jobbet døgnet rundt for å sette i gang en hver datafantasts våte drømmer.
En for meg gledelig overraskelse – men som sikkert vil bli tatt ille opp blant mer hardcorefans – var at Harry ikke var på langt nær så ufyselig tenåring som han var i boken. (dessuten har han vokst jeg gudsjammerlig kjekk!) Cho Chang holdt seg også såpass i tømmene at man nesten heiet på de to, og det var en ny og behagelig opplevelse. Dessverre var det altfor lite Ron og Hermine, men regissøren skal ha for å skrelle et omfangsrikt manus ned til én gjennomført handling, nemlig historien om Sirius som Harrys gudfar.
Og Sirius’ død (der Tod der Sirius…) var helt mesterlig utført. Den foregikk enormt fort og hun jeg gikk sammen med på kino syntes den bare ble et blaff, men for meg klarte regissøren kunststykket å vise hvordan en sjel forsvinner. Klisjéaktig nok slapp jeg pusten tyve sekunder senere og måtte riste på meg for å slappe av i alle musklene jeg hadde spent da Avada Kadavra smalt mellom veggene.
Basert på det jeg husker av de forrige filmene (skremmende lite, altfor lenge siden), tør jeg påstå at dette er den sålangt beste HP-filmen. Eventyraktig, handlingsmettet, gjennomført og et grafisk vidunder, pluss bare på en pizza i magen og en sjokoladeis i vente – der har du grunn til å holde deg inne en kveld i sommer i påvente av 22. juli.
Men la meg spore tilbake til overskriften og sitere meg selv idet jeg sitter i en studentboliggang i nordre Kiel med jordbærjoghurtsjokolade og honningmelon innabords og blir venner med de andre barna:
Det er egentlig ganske kult at man kan bevege tærne. Jeg mener, de er jo ganske langt unna hodet, liksom.
Med all respekt og ydmykhet for hvor vanskelig kunsten å sjekke opp jenter er, må jeg bare informere at veien fra «La meg betale denne drinken for deg» til tilfeldig sex eller gullbryllup ikke er «Wow, så store overarmer du har! La oss bryte håndbak!».
Ida: Vi dør av spenning. Hvordan fortsetter den? Min båt den er så liten, og havet så stort…?!?
Kristin: Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. % Når han styrer båten, da går det så bra, på veien mot himmelens land. % Godt du har meg til å redde deg.
Ida: Du er dagens helt. Det er godt noen av oss kommer fra møblerte hjem og har gått på søndagsskole som skikkelige folk. Men si meg, hånd rimer jo ikke med land…?
Kristin: Nei, og banan rimer ikke på pølse, men det er ingen som klager for det.
Ida: Pappas forslag: Min båt er så liten, og havet så stort, sk’ønsk’ Jesus hadd’ grepet min hånd. Jeg styrer og styrer, jeg styrer meg bort, jeg ender vel på havets bånn.
Kristin: Min bærumsversjon: Min båt er så liten, og havet så stort, jeg dupper omkring som en kork. Ta pappas kredittkort og kjøp deg en skip, så blir ikke sjøliv et ork.
anonymisert trønder: forresten, når du blogger chatsamtaler, spør du først da? kristin: neeei… jeg er ikke god på det at: oi at: så brått får jeg se dette på bærturen 🙂 får prøve å skjerpe meg da at: trikset blir vel å si så fæle ting om folk at du rett og slett ikke tør å blogge det at: 🙂 k: nei, du er ikke morsom nok. k: jeg har kvalitetskrav, vet du. at: takk at: *puh* k: skulle gjort seg.
Fulgte du ikke med i tysktimene på ungdomsskolen? Frykt ikke! Her kommer Kristins ti-trinnsguide til hvordan snakke tysk som en innfødt. Forutsetningen er ikke annet enn at du snakker flytende norsk og har et kvarter til overs. Tysk er oppskrytt!
1. Grunnleggende uttale: V er F, O er Å, U er O og jo flere ”sj”-lyder jo bedre. E er alltid E, ikke Æ. Skarr på r-ene og snakk høyt.
2. Grunnleggende ordforråd: og = und (ONT), er = ist (ISST) (drit i verbbøyning), jeg = ich, was = hva, og bitte = alle høflighetsord. Putt ”der” foran alle substantiv. Eins, zwei, drei, vier, fünf. Würst er pølse, Bier er øl, Regen er regn og scheise kan puttes foran alt.
3. Substantiv: Erstatt alle –else-endelser med –ung-endelser, z.B. fortsettelse → die Fortsetzung. Norske ord som begynner med for- er ofte tyske, som forslag, fortsette og forlag. Erstatt den norske uttalen ”FORR” med ”FÅÅR”. Månedsnavnene er, med unntak av März og Dezember, komplett like. Dra nytte av dette, og bry deg aldri om noen mer nøyaktig tidsangivelse enn måned.
4. Verb: Det nesten er pinlig at det er et universitetsstudium, så ofte som det holder å bare fortyske det norske verbet. Svømme = schwimmen, fiske = fischen, synge = singen, gratulere = gratulieren… Inkluder ”ist” i alle setninger, og begynn alle andre verb med ge-. Sett flest mulig av verbene på slutten av setninger, og legg inn avslutningen ”gehabt worden sein” i halvparten av setningene. De andre kan du avslutte med ”sa brura!” eller ”ja”. 5. Adjektiv: Schön eller wunderschön burde fungere i 90 prosent av tilfellene.
6. Adverb: Schnell.
7. Preposisjoner: De har styggelig mange av dem og med de merkeligste krinkelkroker av regler, men det holder ofte å bruke enten ”in”, ”von” (FÅNN) eller ”mit” etter magefølelsen. Kasusbøying er for nerder.
8. Tysk flytende: Drikk to halvlitere. Det kan høres ut som et useriøst trinn, men nøkkelen til euforisk tysk, er å ha en ørliten promille.
9. Småord uten mening: Tyskland er full av småord uten mening, som doch, noch, ach so!, schon og ja. Bruk dem oftest mulig. Jobb gjerne også inn responsen ”Klasse!” eller ”Super!” når noe går din vei. Du sier vel allerede ”Scheiße!” når det ikke gjør det.
10. Samtalestartere: ”Ich komme aus Norwegen.”, ”Wie schlechtes Wetter!”, ”So, hast du im Krieg mitgeteilt?” eller ”Hast du ein Sigarett?” burde få i gang enhver samtale.
Gratulerer! Sammen med et utvalg fakter og håndbevegelser er du nå klar for å snakke med en hvilken som helst tysker. De er bedre enn sitt rykte.
