Dansebabyer
Ikke bare har jeg laget et praktfullt barn, hun er allerede bedre til å danse enn meg. Hun har det helt klart etter sin far. Og flaks at bestevenninne Iben vil være med og danse.
About Kristin Storrusten
Posts by Kristin Storrusten:
Begrensede hyller gir ubegrenset lyst
Som jeg elsker biblioteket. Og nå – etter noen uker med e-bøker fra biblioteket – som jeg elsker det!
Jeg skrev om appen da jeg hadde lest én bok. Fortsatt er det enkelte kjedelige feil med appen (husk å lukke boken, hvis ikke glemmer den hvor du var!) og jeg har også irritert meg over at den kjører sin egen lysstyrke. Siden jeg leser mye om natten (amme er gøy, dere!) er det slitsomt når jeg har skrudd ned lysstyrken helt, skal lese en bok, og så lyser boken opp som et juletre.
Men dette betyr ingenting når jeg kan låne bøker! Dette har jeg lest:
Kropp og sinn – Jan Grue
De to tidligere novellesamlingene hans har jeg satt veldig stor pris på. Jan (når vi er facebook-venner er det lov å bruke fornavn) skriver veldig godt. Kanskje fordi jeg forventet så mye syntes jeg ikke helt denne samlingen satt som et skudd. Det er vanskelig å si hva det er, men her opplevde jeg mer at jeg så «kunsten», at jeg var så oppmerksom på at det var diktet opp hele veien. Jeg kan sette pris på «godt jugi», men… nei. Men bevares, den var verdt tiden. Jeg hadde bare så mye høyere forventninger!
Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang – Tor Åge Bringsværd
Denne lånte jeg utelukkende på grunn av tittelen. Må være årets fineste tittel. Jeg leste også kanskje fem prosent avgårde i boken, men ga opp. Fantasy har aldri vært min sjanger (science fiction har jeg fått smaken for etter hvert). Når det blir for mange ord jeg ikke kjenner til, orker jeg bare ikke mer. Det er synd, det kan godt hende det ligger noe bra videre utover i boken.
Kirsebærsnø – Ingelin Røssland
Lettlest og underholdende; den drev seg frem nærmest av seg selv. Det hjalp ikke veldig at jeg ikke likte noen av hovedpersonene, de var ganske uspiselige. Jeg blir helt tullete av folk som ikke klarer å snakke med folka rundt seg, og hovedpersonen her var et førsteklasses eksempel på det.
Jeg nekter – Per Petterson
Og været skiftet og det ble sommer også videre vant P2-lytternes romanpris. Jeg nekter ble nummer 2, og siden jeg likte førsteplassen stilte jeg meg i kø for Petterson. Det hadde jeg ikke trengt. Kanskje er rett og slett kvoten min med middelaldrende menn med manglende livsretning i litteraturen full. Jeg leste ikke så veldig langt, men ble ikke hektet og leverte den videre til nestemann ganske fort.
En som het En – Annie Riis
Jeg leser ikke mye dikt, men som med fantasyen likte jeg tittelen, og lånte. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Etter at jeg sluttet å studere litteratur trenger jeg ikke lese alt nøye eller forstå alt, jeg kan lese gjennom en diktsamling og stoppe opp når det kommer noe jeg liker. Det gjorde det her.
Boken er ikke lang. Dikt er ikke skummelt, og det verste som skjer er at du har kastet bort tyve minutter. Prøv!
Golddigger – Alexia Bohwim
Denne holder jeg på med nå. Har oppdaget at lett litteratur svinger godt når man leser i de lukene man får med baby. Så langt litt skuffet over at den ikke har noe særlig humor eller snert, den virker derimot litt bitter på meg. Jeg liker chick lit, og håper den kan ta seg opp etter hvert.
Kom ikkje inn i mitt hus – Arnfinn Kolerud
Langt bak i hjernebarken klang en bjelle da jeg så navnet og forsiden av boken. Okei, jeg bare låner. Jeg har ledd så mye. Boken handler om striden mellom nynorsk og bokmål, med lumpne og kreative midler. Noen av kapitlene har ikke sammenheng med resten og kan leses som egne noveller. Hva gjør du for eksempel når det viser seg at det er mer støv på nynorsk-brosjyrene på NAV? Jo, du samler støv som du heller på bokmålsvariantene, slik at de blir mindre attraktive. Jeg holder fortsatt på med boken, har utvidet lånet fordi jeg vil lese den skikkelig. Nå leser jeg at det er bok to i en planlagt trilogi. Gleder meg til de to andre!
Jeg kan bare låne to bøker av gangen. På planen står Simon Strangers nyeste, jeg står i kø for Leve posthornet av Vigdis Hjorth, kanskje Olavs draumar av Jon Fosse, og suksessen med diktsamling gjør at jeg skal ta sjansen på det noen ganger. Det er dette som er så fantastisk med biblioteket: Jeg ville aldri gått og kjøpt en diktsamling jeg ikke hadde hørt om til fullpris. Nå kan det godt hende jeg kjøper både en og to eksemplarer av Riis’ samling, og jeg tror jeg må sjekke ut Koleruds samlede.
Det er en veldig spesiell følelse med dette e-biblioteket. Jeg skulle selvfølgelig ønske det var flere e-bøker tilgjengelig, men det at det er så få titler gjør at jeg må være mer kreativ enn jeg pleier å være når jeg søker etter bøker. Dermed plukker jeg litt på lykke og fromme. Noen av bøkene er fulltreffere, andre leverer jeg snart igjen. Men denne følelsen, den er som da jeg var 10 og hadde fått mitt første lånekort. Du vet følelsen av at det er et begrenset antall hyller på biblioteket, og hvis du leser skikkelig kan du få lest alt? Den gode følelsen før du oppdager at det gis ut rundt en million bøker årlig (Kilde: Things you think – sang med Ben Folds, Poomplamoose og Nick Hornby) Inntil videre er det overkommelig mål å sjekke ut alle bøkene i eBokBib. Klar, ferdig, gå!
Mensa rotunda, sa lille Ida
Jeg anbefaler alle å følge Ida Jacksons trenings-/slankeblogg Legg fra deg kaka og løp deg en tur. Hun har ikke blogget den lenge, men jeg har allerede rukket å bli veldig imponert over det hun skriver. I den siste posten var det mye gjenkjennelig. Ida skriver om å ikke tørre fordi man er tjukk, fordi man har gymtraumer. Hun skriver:
Det viktigste jeg har skjønt er likevel dette: Alle mine marerittaktige opplevelser med fysisk aktivitet stammer fra da jeg var tenåring. Nå er jeg voksen og har egne penger. Ingen gymlærere får lov til å skrike “TA I! MED MINDRE DOKKER E SÅ TJOKK SOM HO IDA!” til meg nå.
Det er akkurat slik jeg blir så frustrert over. Norge trenger ungdommer som er aktive og har lyst til å bevege seg. Hver gang det kommer nye varselstall hyler noen opp «mer gym i skolen!» Jeg får helt panikk av tanke på de ungdommene i dag som er som Ida, som meg, som jentene i kommentarfeltet hos Ida. Jeg fikk treere i gym hele ungdomsskolen, jeg gikk faktisk ut med en femmer fra videregående. Men jeg ville vekslet den femmer inn i en velfortjent treer anyday for et fag som ikke ga meg traumer.
På folkehøgskolen skulle vi gå et lite tulleskirenn. Hver linje mot hverandre, siden jeg gikk på en liten linje måtte jeg stille. Det var snakk om firehundre meter eller noe lignende. Jeg hadde det storartet på folkehøgskolen, men jeg gråt i en halvtime av angst da jeg kom til målstreken.
På studiet begynte jeg å svømme, det har jeg alltid satt pris på. Jeg meldte meg faktisk opp til krålekurs og lærte meg å kråle. Det var supert. Siste gangen skulle vi lære stupestart. Å sitte ved siden av bassenget og skulle stupe – jeg blacket helt ut og hyperventilerte. Ikke noe stuping på meg, nei.
Heldigvis har jeg, som Ida, tatt meg i nakken og konfrontert noen demoner. Jeg har trent jevnlig på treningssenter, jeg har jogget ute, jeg har til og med vært med på noen gruppetimer og ikke fått panikk. Men dette er på tross av gymfaget, ikke på grunn av.
Det tristeste er at jeg vet at dette ikke bare gjelder meg. Det er altfor, altfor mange (særlig jenter) som ikke vil trene etter gymfaget. Jeg vet ikke om det er faget, jeg vet ikke om det er lærerne – kanskje er det kombinasjonen – men det ville ikke gitt meg mer trenings- og bevegelsesglede å måtte gjennom det der fem timer i uken i stedet for to. Det er derfor disse gymtraumene er politisk, på samme måte som mattetraumer og tysktraumer er det. Skolens mål bør være å gi kunnskap og inspirere til videre nysgjerrighet, utfordre seg selv og oppnå mål. Jeg har hatt gymlærere som har klart det. Jeg har også hatt flere som ikke har klart det.
«Det der, det er jo under karakterskalaen!» sa gymlæreren til meg da vi hadde turn i niendeklasse, og jeg viste frem mitt repertoar. Hva var målet ditt der, gymlærer? Skape treningsglede?
Blingblogg
Det er ingen hemmelighet at jeg er VELDIG begeistret for kongelige. Liker de norske, de svenske, de danske, de nederlandske, de belgiske kanskje best, men har litt hjerte for de britiske, greske, luxembourgske, spanske og jemenske til og med. I dag er det en fin dag for oss rojalister, når kronprinsesse Máxima blir dronning Máxima! Først og fremst er det vel Willem-Alexander som blir konge når moren hans abdiserer, men heisan hoppsann som jeg gleder meg til Máxima som dronning. W-A er den mest hyssingfargede kongelige, fullstendig uten konkurranse etter at Mette-Marit har fått være prinsesse en stund!
Men uansett om du liker kongelige eller ikke anbefaler jeg faktisk å følge med på det jeg tror er nettets beste blogg i sjangeren: The Royal Order of Sartorial Splendor. At det ikke finnes et godt magasin for kongeglade i Norge er mer enn jeg kan forstå, men heldigvis finner jeg det meste på Royal Order. Det er en faglighet som rett og slett overgår så mye, og alt gjort med snert og humor! Noen ganger tar det bare helt av i fantastiskhet, som når dronning Beatrix i Nederland skal abdisere og alle hennes tiaraer gjennomgås. Nam nam! Nam! Og så Máximas tiaraer! Sukk.
Bøkene må formidles!
Lørdag 27. april trykket Dagbladet et debattinnlegg jeg skrev i etterkant av Kulturnytt-sendingen torsdag. Les hele innlegget under bildet. Det jeg etterlyser er norske bokhandlere som gir meg lyst til å kjøpe – noe jeg ikke har funnet hverken fysisk eller på nett.
I dag gjorde Bokdama meg oppmerksom på at det jeg etterlyser finnes: Adlibris har en side der de ansatte anbefaler bøker, og Platekompaniet får anbefalinger fra Vinduet og viser frem kritikerfavoritter. Det gir jeg selvfølgelig tommelen opp til! Bokdama er selv redaktør for Cappelen Damms blogging Forlagsliv, som har fått kritikk for å blande roller. Jeg heier på dem også, jeg. Jeg liker ARKs små lapper i bokhandlene. Og håper, siden jeg har brukt Adlibris lenge og aldri sett anbefalingene de gir, at personlighet og entusiasme får enda større plass i bokhandlene.
Bøkene må formidles!
Som de fleste andre under 30 år her i landet er e-bøkene mine engelske. Det er et problem for norsk språk, men problemet startet ikke da litteraturen ble digital.
Dagsrevyen 24. april og Kulturnytt 25. april presenterte en undersøkelse NRK har fått gjort, som viser at 80 % av nordmenn under 30 år leser e-bøkene sine på engelsk. Som ivrig leser av både e- og p-bøker var jeg case i Kulturnytt. Jeg leser mange bøker, men de færreste av dem blir kjøpt i norske bokhandler, og i alle fall ikke til fullpris. I bokhandelen blir jeg møtt av stabler av krim, bestselgere og bøker jeg hadde hørt om før. Jeg roter meg frem til en hylle langt bak, der enkelteksemplarer står stablet opp med ryggen til. Så da er det bare å begynne å lete på den mest inspirerende måten: Etter forfatterens etternavn…
Dette er en vanlig opplevelse i norske bokhandler. Det drives butikk, og frem skal de store titlene som selges i stabler. Og du kan i alle fall ikke forvente bøker fra i fjor! Noen av oss gledet oss til gjennombruddet med netthandler: På nett må du ikke betale samme kvadratmeterpris, så her kunne det presenteres så mange andre bøker enn bestselgerne.
Men nettbokhandlene er skuffende like de fysiske bokhandlene. Jeg går inn på nettsiden og går ut igjen uten noenting. Det er bestselgerne som vises frem, og ingen hjørner der jeg finner annen litteratur. I så fall må jeg søke på akkurat den tittelen jeg ville ha.
Forleggerne virker til å ha låst seg i svaret om at man ikke kan selge like billige e-bøker i Norge som Amazon selger engelske e-bøker. Vel, kjære forlag og kjære bokhandler: Det handler ikke bare om pris (selv om det handler litt om det også), det handler om tilgjengelighet og hvor fristende det er å kjøpe bøker hos dere.
Tenk om jeg fikk et godt tips til en bok jeg ville like i en bokhandel! Tenk om nettbokhandlene hadde ansatte som blogget om gode bøker, andre bøker og eldre bøker! Tenk om nettbokhandelen var koblet opp mot min konto på bokelskere.no slik at den kunne anbefale meg bøker basert på det jeg tidligere har lest! Tenk om jeg gikk til en nettbokhandel og rett og slett fikk LYST til å kjøpe bøker! Tenk om jeg kunne ta en norsk e-bok, trykke på den og vite at den helt uten problemer la seg på lesebrettet eller nettbrettet mitt! Da, kjære bokhandel, da ville jeg kjøpt norske e-bøker. Og kanskje til og med norske p-bøker som ikke er på salg.
Ja til e-bøker!
I dag tidlig fikk jeg snakke om bokhyllene mine på Kulturnytt. Lite gjør meg mindre glad – jeg leser mange bøker, og vil gjerne snakke om det å lese bøker. Grunnen til at de ville snakke med meg, var at jeg er under 30 år og som de fleste andre på min alder leses e-bøkene på engelsk. Kindlen min er en kavalkade i engelske titler – bokhyllene mine er en kavalkade i norske titler.
Innslaget gikk på Kulturnytt 25.04.2013, du kan høre sendingen på nettradio eller i iTunes. Jeg sa det jeg mente: Jeg skulle gjerne lest e-bøker på norsk, men det handler om pris og tilgjengelighet. Ikke minst er jeg lykkelig for at Agnes Moxnes, en av mine heltinner, nikket enig til det jeg sa. Sukk!
Et lite PS: Egentlig trengte de et case til Dagsrevyen (se saken her, les nettsaken her). Den oppgaven løste Elisabeth IC på veldig godt vis, så jeg er glad hun ble intervjuet. Men hallo! Det er andre gangen Dagsrevyen glipper på kort tid! Skjerpings, Storrusten!
Dagens outfit: Blurry is the new black
Jeg mente at jeg hadde kledd på både meg selv og Ellinor så bra at det burde dokumenteres. Her i huset er det nemlig barnets far som er den flinke påklederen – han sørger for at det mætsjer, er passe stort og med farger som kler henne. Jeg tar klærne som ligger øverst.
Men ikke så i dag! I dag fant jeg frem supre klær hun ikke har brukt før, og selv mente jeg at jeg mætsjet henne. Det måtte jeg ta bilde av.
Ja, så vanskelig er det å ta dagens outfit-bilde når man bare har et mobilkamera, et begrenset størrelse speil og helt klart begrenset med tid. Ellinor har på seg rød body fra Polarn O. Pyret (anskaffet via Finn-annonse) og en blå snekkerbukse (som jeg tror er lånt av Store Vennlige Tremenning). Jeg har på meg ammetopp fra H&M, skjørt fra Cos og det som ikke kom med på bildet: Knæsj røde strømpebukser for å mætsje junior.
Dette innlegget er ikke sponset. Hvis noen ønsker å sponse oss er kanskje et kamerastativ noe å ønske seg.
Lykkelig
Det er en värdslig sak, det er virkelig det, men jeg blir ganske så glad av den. I høst var det innbrudd hjemme hos oss, jeg fikk alle smykkene mine stjålet, jeg holdt på å gå i oppløsning. Jeg blir fortsatt veldig, veldig lei meg når jeg tenker på ringen fra farmor og de andre fine sakene som er borte for alltid. Men heldigvis dekker forsikringspenger innkjøp av nye smykker.
Jeg er så begeistret for ringen jeg hentet i går at jeg nesten sprekker. For en bursdagsgave til meg selv!
Følg Bibliotekstafetten!
Noe av det aller siste jeg gjorde før jeg gikk ut i permisjon, var å idémyldre Bibliotekstafetten. Stafetten ble startet i februar, og nå har den beveget seg gjennom Gudbrandsdalen og opp mot Trøndelag. For øyeblikket er den i Nord-Trøndelag, og i slutten av måneden skal den ombord på buss i Finnmark for å besøke bibliotek der! Forhåpentlig kommer den like hel til Oslo 25. oktober, når Norsk Bibliotekforening skal feire 100-årsdag. Jeg er heldigvis tilbake for å være festdeltager da!
Stafettpinnen – denne snasne boklampen – besøker folkebibliotek, skolebibliotek, fylkesbibliotek, bokbusser og fagbibliotek. Følg med på bloggen!
Hvordan funker barnevognteater?
I dag har Ellinor og jeg vært og sett Stort og stygt på Det norske teatret. Stykket er skrevet av Olaug Nilssen, og handler om to par i samme blokkoppgang som henholdsvis venter barn og har en sønn på 2,5 år som det er noe med.
Dette er rett og det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.
skriver Susanne Kaluza på sin blogg. Les gjerne det hun har skrevet om stykket, det er bra. Da stykket var ferdig «reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel» skriver hun. Det gjorde vi ikke på denne forestillingen. Stående applaus er ikke tingen når du har baby i armene og lurer på om den sover…
Men vi var fornøyde! At forestillingen er bra, var det ingen tvil om. For oss som satt der med babyer mellom noen få uker og opptil ett år var det mye gjenkjennelse, noen ganger tenkte jeg at det var nesten mer beskrivelser enn det var kunst. Det er en underlig følelse. Samtalene var så ekte at du likegjerne kunne hørt dem i gangen. Persongalleriet var kanskje litt for karikert, men særlig paret med en sønn som det er noe galt med var varmt og rørende tolket. Uansett om man selv har barn er det interessant å se samspillet mellom de voksne, både parene seg i mellom og overfor hverandre.
Noe av det meste interessante var jo hvordan barnevognteater fungerte. Både publikum og ansatte var spente. Rent konkret var betingelsene som gjorde dette mulig:
- Forestillingen var kl. 13 – langt bedre for de fleste babyforeldre enn kl. 19…
- Det var svak belysning i salen
- Det var aksept for bevegelse og lyd i salen
- Det var stellemuligheter, og ingen som så stygt på deg hvis du måtte ta en tur ut underveis
Selv hadde jeg med meg verdens enkleste baby-teatergjenger: Hun sov den første timen, fikk mat den neste timen, og var dermed superfornøyd. Heldigvis – da fikk jeg fulgt med! Noen fikk veldig urolige babyer underveis, men overraskende nok forstyrret ikke det opplevelsen særlig for oss andre. Det ble en jevn bakgrunnsstøy, og skuespillerne var såpass overbevisende at man helt overså all annen lyd enn fra egen baby. Jeg kunne ikke tro det – jeg anslår at vi var hundre voksne og hundre babyer, og likevel var det ikke noe problem å kjøre en full voksenteaterforestilling!
Den eneste gangen dette publikummet reagerte annerledes enn «vanlig» publikum, var nok på slutten av forestillingen.
– Åh, hører du, det er helt stille, sier den ene skuespilleren.
Da hørte man plutselig at det var minst 20 babyer som laget ulike varianter av koselyder og kjipe lyder…
Jeg håper Det norske teatret også opplevde dette positivt. Det eneste som var en skikkelig utfordring var en liten heis som alle måtte ned, men personalet var veldig behjelpelige. De har allerede satt opp en ny barnevognframsyning 23. mai, så det anbefales. Ellers spilles også stykket uten babyer i salen 🙂 Jeg håper flere teatre vil prøve seg på dette: Vi mødre i permisjon er mange, og vi trenger påfyll! Et vilkår var nok faktisk at billettene ikke kostet så mye (i dette tilfellet 200 kroner), for med en liten baby må man ta sjansen på at man ikke klarer å møte opp, eller må bryte halvveis. Hvis billettene hadde kostet 500 kroner vet jeg ikke om man hadde turt. Og babyene våre likte lyd og lys. Selv vil jeg utfordre Operaen, og ønsker meg gjerne Nattens umusikalske dronning, for eksempel. Ja til kultur i permisjonen!