I år som i fjor byr jeg på muligheten til å være med i høstens morsomste eventyr. Kristinloppet 2006 endte opp med novelleeventyret Kanskje kommer Kongen, et eventyr så mye morsommere enn alt du tidligere har lest at det var i grunnen rart at vi ikke kom på Skavlan for å prate om nye fenomener på Internett. Siden ifjor har 2006-deltakerne henholdsvis ervervet seg en isbitmaskin, vært i Bolivia, jaktet på fotspor, rukket å bli halvdøde, mistet en tredjedel av leserne og fått utgitt bok. Sjansen for at dette er et skritt på vei mot forlagssuksess er altså én til seks, en sannsynlighet langt større enn lotto, for eksempel. Og den er seks ganger så stor som å få to seksere på rad i Ludo.
Meld dere på i kommentarfeltet – tidligere deltagelse eller ei er ingen hindring. Leken vil ikke foregå på nøyaktig samme måte som ifjor, så ikke la deg stoppe av prestasjonsangst eller manglende selvtillit. La deg bare eventuelt stoppe av galskapens indianere med vinkelsliper i den ene hånden og en hoftekam i den andre.
I en femogsyttiårsdag er det viktig å tidlig definere et barnebord, slik at man slipper å bli sittende med folk født før krigen, og dermed går glipp av kusinesamtaler som disse:
Kristin (21, men høres ut som gammel tante): Altså, jeg kan huske da man fikk mobiltelefon. Mari (10): Hæh! Kristin: Og da vi fikk internett! Det var stort! Viktoria (19): Åja, det var stort! Fanny (7): Hvorfor heter det egentlig internett? Kristin/Viktoria: Eh, jo…. Fanny: Det burde hett noe annet! Fannynett for eksempel!
Kristin: Så jeg satt på jobb iforigårs og laget meg ny underskrift. Den er mye kulere enn den gamle. Viktoria: Jeg leste et sted at hvis man har en underskrift som er veldig ulik fra hvordan man ellers ville skrevet navnet sitt, så er man veldig kreativ. Fanny: Jeg skriver navnet mitt veldig spesielt. I F-en er de to strekene MYE nærmere enn de er i vanlige F-er. Kristin: Ja, det høres jo egentlig ganske logisk ut, Viktoria. Fanny: Og y-en er STOOOR… Viktoria: Jeg tror det samtidig også betydde at man var ganske selvopptatt. Fanny: Og så pleier jeg å fargelegge inni alle bokstavene!
Tante Marit (trettiti): Fanny, nå er det visst kake på kjøkkenet, kanskje du vil begynne siden du er minst? Viktoria og Kristin: KAKE?!?
Martine: Jeg la den Jon Fosse på senga di. Kristin: Nei og nei og dobbelnissenei. Martine: Jeg tror ikke jeg heller ville gått inn hvis Jon Fosse lå på senga mi.
Ooooog en whiplash-dans, åtte kakestykker, tre nokiaringetoner under taler, tre kaffekopper, en selvdiktet tale til jubilanten, en thailandsk kyllinggryte, seks tårer trillende nedover kinnet, en vanskelig bladlusoppgave, et gnagsår fra trange sko, en kamspilling, mange samtaler med kjøkkenhjelpene, ett perlesmykke, observering av åtte prostituerte, femten «dette studerer jeg nå»-samtaler, to liter eplecider, tolv parkeringslapputskrifter, en «Sommer i Fredrikstad», en bortsneket restekaketallerken mamma ikke vet finnes og derfor med god samvittighet kan spises ved en passende anledning, altfor mange komplimenter, litt for sent i seng, to rundstykker, ett ukuleleorkester, trettentusen stygge bilder av meg selv, ni «skål!», mange røde roser, en hurtigsminking på et lite dametoalett, mye serranoskinke og et sukkerbitinspirert smil senere hadde vi feiret mammas 50-årsdag.(Illustrasjonsfoto: Hamransk fest av den gode gamle sorten, her representert ved mine tremenninger Olav og Torstein.)
Joa, jeg synes det i grunnen er ganske ålreit å støte borti tidligere klassekamerater fra barneskolen den kvelden jeg er pent pyntet, i kontakt med mitt kulturelle selv og armiarm med en høy og kjekk ung herremann i dress. Jeg trodde slike ting bare skjedde på de pinligste steder og med de underligste hårsveiser, men det viser seg at det også kan skje på landets største musikk- og scenekunstinstitusjon, eller i Operaen som vi sier til vanlig.
Vi var nemlig på opera igår og senket gjennomsnittsalderen. Espen mente vi var en gjeng åndssnobber, og selv var jeg litt nervøs for at vi egentlig gjorde dette fordi det høres stilig ut. Men dette er slike tanker du har før du har gåsehud over hele kroppen (jeg sverger, det var nesten så jeg kjente det på tungen) og holder pusten fordi musikken som fyller hele salen er så ubegripelig vakker. Så får man heller prøve å ignorere at det å synge absolutt alle replikkene høres litt åndssvakt ut, og heller kose seg med et fullt kor og orkester gjør alt de kan for å spikre tonene inn i hjernebarken din.
Ja, jeg er fornøyd. Jeg er også fornøyd med at vi valgte å gjøre en anledning ut av det, for det er jo som kjent altfor sjelden man får stase seg virkelig opp. Tia i høye hæler og jeg i for små sko, og begge to med noen vitser av noen veskestørrelser – da er vel alt som det skal være. For å få det i mål også på guttesiden måtte vi bedrive litt seriøs skoshopping tidligere på dagen, men jeg tror både Ole og Sigurd var særs fornøyd med at jeg hadde planlagt turen slik at de fant sko i den første butikken vi var innom (Follestad altså, hvis noen andre planlegger penskoshopping i fremtiden). Da vi etter et mislykket Dressmannforsøk også endte opp med en skjorte på Ole som fikk meg til å høres ut som en champagnekork, var vi alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur, og så gikk vi for å spise dollypizza og mcdonaldsis.
Og etterpå kjøpte vi grandiosa i dress og finkjole.
Det er jo litt underlig at jeg har skravlet ubesværet via blogg nå i fem år, og idet jeg skal til å skrive min jubileumspost får jeg helt prestasjonsangst og nerver for hvordan jeg skal formidle hvor overveldet jeg er av tekstmengden jeg har produsert. Kanskje jeg rett og slett skal komme på gli ved å gjenta dette vendepunktet i norsk historie:
1. forsøk Dette er mitt første forsøk inne på denne siden. Jeg har jo hatt en gammel hjemmesiden, men den funker ganske dårlig for tiden, så jeg vil kanskje gå over til denne. Må bare teste den ut:) Vi snakkes. (Eller tastast som det så fint kan sier på rogalandsk)
Merk særlig den lekre skriveleifen. Men siden dette litt ustødige førstesteget har man kunnet følge meg gjennom hele videregående skole, oppturer og nedturer i karakterer (jeg var usjarmerende skoleopptatt en periode), gjennom russetid og sommerferier med unorsk tastatur og mer eller mindre interne meldinger, over til ny hjemmeside med økende kommentarmuligheter, gjennom gullblogging og 100-heteste-oppstyr, over et folkehøgskoleeksilår og nå til slutt gjennom et år som litteraturstudine. Jeg har skrevet om hvordan det har vært å miste pappa, jeg har skrevet litt om forelskelser og ungpiketull, jeg har skrevet mye om hvordan jeg driter meg ut, og jeg har forsøkt å være alvorlig fra tid til annen. At det blir fem nye år med vrøvl er nok tvilsomt, men jeg avslutter heller ikke nå med stil og begår bloggselvmord mens jeg fortsatt har antydninger til inspirasjon.
Og det er på grunn av alle de bra menneskene man kan treffe på nettet, til tross for hvor skeptisk jeg var sommeren 2004.
Ellers har jeg et spørsmål til publiken. Hvor tvilsomt er det å bli kjent med noen Internett? Etter å silt meg gjennom elleve forespørsmål (tre fjortenåringer, en bakfull nittenåring, to tyrkere, en stripper (!), to vestlendinger, to 35-åringer og en alvorlig overvektig datanerd) om kontakt, har jeg endelig blitt kontaktet av en som faktisk virker hyggelig og relativt normal. Eller er Internett fortsatt så lugubert at han mest sannsynlig er en fyr som driver hotellet sitt sammen med sin døde mor og springer rundt med øks i dusjen? Eller finnes det normale mennesker der ute? (ja, jeg er klar over at jeg ikke øker statistikken med normale mennesker her på verdensveven). Vel vel, inntil videre holder jeg adresse og mobilnummer for meg selv og plystrer videre her inni min lille rosa boble hvor alle er snille og hyggelige med hverandre.
Vel. Jeg avslutter denne svakt patetiske posten med en av mine yndlingssanger for tiden. Thanks for the Dance synger Anjani Thomas, og koblingen til mine fem år som blogger er syltynn, men nok at jeg skal høre på den fem ganger til før jeg går og legger meg. Thanks for the dance, it’s been hell, it’s been swell, it’s been fun. Thanks for all the dances. One two three, one two three one. http://services.brightcove.com/services/viewer/federated_f8/416542555
Da jeg idag tidlig skrubbet hele meg selv inn med sjampo og balsam* for første gang siden fredag morgen** skrubbet jeg samtidig av meg luktene fra en nær sagt perfekt helg. I huden lå lukten av sol og gress fra mange timer i Frognerparken, da jeg ervervet meg denne lekre rødfargen og en anelse kunnskap fra pensumbøkene. Den hadde blandet seg med lukten av saltvann og sand i porene fra da vi dro på impulstur til stranden og bladde i Magasinet og måtte spise isen før den smeltet eller vi selv blåste bort. Håndleddene mine luktet hemp og metall fra armbåndene jeg har hatt dinglende på døgnet rundt, og fra fingrene kjente jeg den tvilsomme lukten man får når man rydder opp halvtomme ølflasker etter fest og spiser potetgullrester til søndagsfrokost. I tillegg kjente jeg også den frydefulle duften av skrekk og tviholding på metall- og plastinnretninger fra da jeg hadde klamret meg til Tusenfryds SpeedMonster i den optimistiske tro at det definitivt ville få meg trygt ned på jorden igjen. (Prosjekt vellykket, jeg ble bare skadet av FinKarusellen.) Det luktet også svinedyr SkyCoaster Meny med slapp påmmfri og ikke minst en sjokoladecookie som fristet meg så veldig der den lå på kjøkkenbenken idag tidlig.
Jeg tror livskvaliteten min ville vært alvorlig bedret om jeg fikk lov til å lukte sånn hele tiden.
— * Ja, jeg er såpass gutt at jeg ikke ser poenget med shower gel eller dyr ekstrasåpe når man blir like ren med bare to produkter i dusjen. ** Men jeg hadde vasket meg siden det, altså. Bare ikke full dusj eller hårvask, noe som forklarer bustehodet dere har levd med de siste dagene.
For å avlede oppmerksomheten vekk fra at vi (i det minste er det et «vi» og ikke et patetisk «jeg») tilbragte fredagskvelden med et 1000-brikkers puslespill og Grease, her er en sang fra australske Tripod, et band jeg har brukt de siste timene på YouTube til å legge min elsk på. (også litt fordi jeg oppdaget dem før Jannicke. Det skjer én gang hvert sekel.) [youtube http://www.youtube.com/watch?v=BgpdXkimSSc]
