– Jeg er så jævla LEI av å ta ansvar for dine følelser! hørte jeg en kvinne rope da jeg kom traskende ut av badet i dag tidlig. Siden jeg var ganske overbevist om at jeg var alene i leiligheten, ble jeg umiddelbart litt nervøs, før jeg lokaliserte lyden og gliste stort. Lisa har tidligere fortalt om at veggen mellom gangen til naboen og gangen vår er pappmasjé, og 08.20 i dag fikk jeg muligheten til å glede meg over nevnte faktum.
– Det er så FORBANNA håpløst hvordan du lar meg fremstå i et så INNIHELVETE dårlig lys ved å bare være slik du er… Hun brukte mange banneord, hun skjelte ham ut for fote i minst to minutter, og jeg hørte ham bare kremte tre ganger i løpet av seansen. Jeg stod lykkelig inntullet i dyne og reflekterte over om det gjør meg til et dårlig menneske å fryde meg så mye over andres krangler. Konklusjonen var at det selvfølgelig ikke er tilfelle, og jeg subbet i litt bedre humør inn til datamaskinen, for å komme i gang med dagen.
Jepp, det er gøy å ta bilder av seg selv. Og siden jeg i dag har en Anne Grete Preus-stemme, det ligger ølkorker under sofaen og jeg har spist saltstenger til frokost, så blir det bildegalla fremfor høyere intellektuell skitsnakk. 07.10.2006, 23.36. I sofaen. Jeg har lekt med rettetang og mousse. 10.10.2007, 23.38. I sengen. Jeg har vært våken i 35 timer og synes egentlig det holder nå. 19.10.2007, 17.33. På kjøkkenet.20.10.2007, 12.22. Hurdal. Jess. 27.10.2007, 00.45. I stuen.
I går var dagen for absurde velkomster. I god onsdagsfilm-ånd (Oldboy og Lady Vengeance allerede i boks) var det duket for Ronja Rövardotter, og siden jeg var ferdig med forelesninger klokken fire, skulle jeg bare innom tre butikker, vaske stuegulvet, skifte vann på fiskene, rydde klesvask og lage middag før gjestene kom. Med andre ord var det massevis av plass i tidsskjemaet for vannlekkasje på kjøkkenet, så mens Margrethe kuttet kålrabi i biter satt jeg barskt under vasken og skrudde og mekket og prøvde å finne feilen. Ja, vi må skifte pakning. Nei, vi har ikke pakninger liggende. Ja, hvor ironisk er det ikke at straks vi kan drikke vannet vårt, kan vi ikke helle det ut igjen.
Derfor stod jeg på badet og vasket opp da Sigurd og Thomas kom traskende. Heldigvis ble de ikke stående og måpe altfor lenge, det gikk kun minutter før møblene i stuen var ryddet vekk og Sigurd hadde feiet gulvet, slik at da Ole kom, var nevnte gutter allerede i god gang med å danse tango. Med hverandre.
Deretter gikk det slag i slag. Jeg kokte poteter, Margrethe laget både hvit og brun saus i flott Ingrid Espelid Hovig-stil, jeg knuste kålrabi og sved fiskekarbonadene bare litt i kantene. For å avgjøre hvem av guttene som skulle få den trekvarte porsjonen som var til overs, brukte vi badevekten, og bare litt næring senere kunne vi sette på filmen og jeg kunne late som jeg aldri hadde tatt i mot gjester på noen annen måte enn i totalt kaos og med skurefiller og dopapir i krøller på kjøkkengulvet.
Dette var da jeg, for å toppe husmorgenet som plutselig har sagt hello! i just arrived... satte meg til og strikket lue. Strikketøyet måtte jeg legge fra meg da filmen var ferdig, og vi tok frem gitaren og sang oss inn i de små timer. I serien «Gjengen radbrekker kjente og kjære klassikere» tok vi denne gangen for oss On My Own og I Know Him So Well, og serverte noen helt usannsynlige tonekombinasjoner og rytmeforslag. Julesangene begynner vi derimot å få grep om, så det er bare å glede seg til desember…
Universitetshumor er ikke som annen humor. I tillegg til at den selvfølgelig er hysterisk morsom og ikke minst ekstremt nerdete, er vi jo alle så blaserte og verdensvante at vi ikke kan le høyt, bare nikke anerkjennende mens vi patter på pipene våre og lar morsomheten gli over i en diskusjon om Gadamer eller Spivak. Ja, kvasiintellektualitet begynner å bli min merkevare.
Denne overhørte jeg rett før seminar i tysk historie mellom 1945 og 1989: Unnskyld, du kunne ikke flytte deg litt lenger til høyre? Jeg trenger Lebensraum!
… Og apropos: definisjon av en tankeoverføringsvenn må være en person som ringer ett minutt etter at du har sugd PUK-koden din ut av Telenors systemer og sitter og ser undrende på din nylånte telefon.
Jeg har en menneskepause, og sitter i lotusstilling mellom madrasser, soveposer og rotete kofferter. Folkehøgskolereunion er veldig koselig, altså, men avogtil får man nok av gjensynsklemmer og «og du da?».
Hurdal forøvrig er jo alltid en stor lykkeklump for meg, og i pur glede over at jeg kan drikke vann av springen her, har jeg gått litt av skaftet og lovet at jeg skal drikke 10 liter i løpet av helgen. Så langt har jeg fraktet 2,8 liter ned i meg selv, så jeg har et stykke igjen. Målet for dagen er 5 liter, så jeg skvulper litt i svingene når jeg går. Men alt som er giardiafritt er min bestevenn, så jeg klager ikke og tar en ny slurk hele tiden.
Forøvrig var det en trist dag i går, da min følgesvenn gjennom 3,3 år, min vakre og deilige Nokia 3200 takket for seg og gikk i svart. Til tross for kjærlig omsorg fra både Mona og meg selv ser det ut som jeg må bite i det sure eplet og kjøpe en telefon som ikke har overlevd to verdenskriger og en månelanding. En død telefon er faktisk noe av det tristeste man kan oppleve nå til dags, og hvertfall så mobilavhengig som ungdommen postuleres å være. Men jeg har sjokoladekake i magen og venner i en svett gymsal, så jeg tror jeg skal overleve helgen.
Fredag ettermiddag ble en kvinnelig litteraturstudent voldelig lagt i bakken utenfor Fysikkbygningen. Gjerningsmannen kunne gå uskadd fra hendelsen. Tekst: Kristin Storrusten Foto: Marit Rosenvinge – Dette er en hendelse jeg neppe kommer til å glemme, sier et av øyevitnene, en kvinnelig trikkefører fra den sørlige delen av Norge. Vitneutsagn forteller om hvordan den ellers høyreiste kvinnen effektivt gikk i bakken. Hendelsen var over på få sekunder. Mulig sabotasje – Vi utelukker ikke at det kan være snakk om sabotasje fra Realistforeningen, sier en bekymret dekanus. Det har lenge vært åpen konflikt mellom de forskjellige fakultetene, og en skadet HF-student er utvilsomt noe realister kunne higet etter. Gjerningsmannen beskrives som kortvokst og kraftig, rundt 0,80 høy og anslagsvis 1600 kilo tung, og med en tydelig granittfarge. Han har i lengre tid hengt utenfor Fysikkbygningen, og venner beskriver ham som vanligvis rolig. Politiet har derfor sådd tvil om det ikke kan ha vært studinens egen feil.
Uoppmerksomhet – Alle må ha rett til å være uoppmerksomme et par øyeblikk, sier hun til oss gjennom sin advokat. Hun forteller at hun kun hadde øynene i sin syvende sans noen få sekunder. Det andre øyevitnet, en 22-årig kvinnelig TF-student, forteller om hvordan hun stupte over gjerningsmannen, landet på magen og siden rullet ned på bakken hvor hun ble liggende på bakken etpar sekunder. – Det var definitivt tårer og blod inne i bildet, men om det egentlig var latterkrampetårer, er vanskelig å bedømme fra mitt ståsted. Jeg utelukker ikke muligheten for at slike vanvittige fall kan sette arr på sarte sinn. Hun forteller også hvordan de måtte plukke om alt veskeinnholdet, som spredte seg utover området etter ulykken.
Vi regner med å komme tilbake med mer informasjon om saken.
Jeg er stolt over å inneha Norges mest useriøse, men mest melodiøse lenkeliste. Jeg har nå kuttet til beinet for å slippe å dikte åtte vers, og de med flerstavelsesnavn kan oppleve kreative slankinger. For en feitere anbefalingsliste burde man sjekke de nominerte til Den Gyldne Q, og hvis man rett og slett driter i andre blogger enn deres ærbødige, kan det likevel være verdt å sjekke omtalen jeg får i dette intervjuet.
Ja, jeg opplever andre ting også en kreative framstøt med textedit & klipp og lim & itunes, men det er liksom ikke like gøy å skrive om seks optimistiske sjeler som synger Come What May med den stemmen man har, eller lengre hutrelunsjer i solen, eller endeløse vannkokestunder eller en fargekodet moleskine.
Etter å ha tatt effektivt grep om hverdagen og delt tirsdagen inn i møkkatirsdag og knalltirsdag med en formiddagslur, sprang jeg med magen full av dyre belgiske jordbær og sjokoladesaus ut i skogen. Jeg hadde ullundertøy, ullsokker, gummistøvler og 70-liters Berganssekk med ved og 14 laminerte poster. Martine hadde pølser, blåbærlue og en tiliters vaskebøtte, så sammen så vi unektelig hippe&trendy ut der vi spaserte Bogstadveien på jakt etter skog.
Det var nemlig tid for den store o-fagsdagen, og med litt telefonguiding og mye veiving med armer klarte vi å samle en fin gjeng ved Sognsvanns bredder. Staut norsk ungdom sprang ut mellom buskas og trær som de uforglemmelige lagene Team Tone og Cirque du Sognsvann, og snart kom de første syteropene over at en med knehøye gummistøvler ikke burde vært ansvarlig for å henge opp poster. Dette var omtrent da jeg hørte disse jungelhylene at jeg reflekterte over at myr kanskje ikke er så bra for små, søte joggeskobekledde vennebein. Men bortsett fra slike kreative måter å pådra seg influensa på, gikk det ellers relativt greit for seg. At noen blir sparket i fortannen eller at en buksebak spjærer må man tross alt bare regne med, og litt generell frustrasjon over vanskelighetsgraden i spørsmål kan fint glemmes når man bare ser målfeltet der i det fjerne.
Avsluttende praktiske prøver, poengopptelling og premieutdeling ble foretatt, og Martine med hjelpere hadde fått fyr på et vakkert lite bål ved vannkanten. Alle hadde pølser, Thomas hadde pinnebrøddeig og Jan Olav hadde gitar og allsangshefter, så mens det ble sakte mørkere rundt oss spiste vi varm pinnebrøddeig med svidd skorpe og sang Knutsen og Ludvigsen, de Lillos og Reinert med beinet. Noen forlot oss for så verdslige ting som søvn, oppgaveskriving og lønnet arbeid, andre kom tuslende til i mørket, og pølsesmaken ble blandet med chips og fruktnøtt. Det var omtrent på dette tidspunktet jeg fikk bekreftet hvorfor jeg skulle valgt førskolelærerstudiet i stedet for. Vår venn Ole begynte å sutre om å ville hjem fordi han frøs på beina, men – du-du-du, Super-Kristin to the rescue med sine tørre ekstraullsokker og en lengre formaning om «har ikke moren din lært deg at du må ha ull på beina når du blir våt?» Ikke lenge etter vurderte Thomas retrett på grunn av generell kulde, men – du-du-du, Super-Kristin to the rescue igjen, denne gangen med den ekstra ullundertøybuksen hun hadde tatt med. Jeg tror jeg havner på barneskolen uansett hva jeg utdanner meg til.
Deretter kunne vi sitte i freden og roen og se på stjerner, snakke om ekle ting (og hyggelige ting), le av forbipasserende joggere, sette oss enda nærmere bålet slik at vi ble enda mer innrøkt og kunne parfyrmere en hel t-bane-vogn på vei hjem, eller henfalle i tanker om hvor deilig det ikke er å være ung, relativt varm, altfor mett og rundt et bål med gode venner.
Planen: 1. Legge seg tidlig så er uthvilt til slitsom tirsdag. 2. Stå opp tidlig så rekker en avslappende morgen. 3. Svømme med Tia 08.30. 4. Forelesning 10.15.
Anti-planen: 1. Legge seg tidlig, men ta med seg datamaskinen i sengen, slik at man blir surfende på svada-sider en hel verdifull sovetime. 1.b Bli oppringt i det man har lagt fra seg maskinen (23.11): – Ja? – Hei! – Hei. – Har du lagt deg? – Ja. – Flott! Da kommer jeg over! Ringer på om noen minutter! – Eh. 1.c Snakke med Thomas så lenge at siste banen hans går og han må overnatte på sofaen. 2. Overhøre vekkerklokken. 2.b Våkne av melding fra mamma 20 minutter senere. 2.c Sprette ut av sengen for å vekke overnattingsgjest, som sitter frokostmett og fornøyd med romvenninne på kjøkkenet (etter å ha skremt livet av henne, skulle det vise seg), og avdi man selv har en grundig forsovelse på samvittigheten utbryte «Så DU hadde vett til å komme deg opp?» 2.d Spise litt frokost med nevnte romvenninne og nevnte sofasover, før man jumper ut av huset mens man sier (08.01) «Hvis jeg ikke hadde en avtale, hadde jeg fortsatt ligget i sengen…» 3. Motta melding 08.08 om at Tia skipper svømmingen. 3.b Banne litt, men bestemme seg for å kjøre på siden man allerede er på vei. 3.c Oppdage i det man er naken i garderoben at man har glemt bikini. 3.d Ta en lang og varm dusj mens man tenker på Job 3,13. 3.e Blogge om det.
Forelesningen er sannsynligvis fortsatt i rute, da.
Oppdatert 11.13: Foreleser kom ikke. Jeg dro hjem og la meg og håpet på bedre tider.
