Ikke rydd stuen.
Få i stedet noen til å lage en 3D-modell av den fri for hybelkaniner, oppvask og strikkepinner, og gå inn for et omfattende matrix-prosjekt for å overbevise dine venner og din familie om at det er slik du har det hjemme.
Neste skritt blir å animere den slik at folk kan gå på fest og ostogvinkvelder her i stedet for i virkeligheten. Jeg venter på at Marcus’ utdannelse skal få ham så langt.
Filmmaraton med Phantom of the Opera, Dirty Dancing og Notting Hill, under et pledd og med gode venner på hver side og hjemmebakt nanbrød i magen. Nu går alt så meget bedre.
Det er fredag ettermiddag, klokken er over fem, det er Bubbleshooter på begge dataskjermer og Colin Farrell har gjesteopptreden i Scrubs.
Martine: Han er så…
Kristin: Mandig!
Martine: Jah.
Kristin: Jeg har bare sett bilder av ham før. Jeg har ikke skjønt hvor barsk han er.
Martine: Han er barsk.
Kristin: Jeg tror jeg aldri har vært så tiltrukket av noen på tv før.
Martine: Såså. Det kunne vært verre.
Kristin: Hvordan kunne det vært verre enn å være tiltrukket av noen på tv?
Martine: Du kunne ikke vært tiltrukket av noen i det hele tatt.
Kristin: Det er sant. Dette er du god på.
Martine: Det er dette jeg kan, kjære.
Martine og Kristin: (total stillhet)
Martine og Kristin: (lukker munnene samtidig)
Nå skal jeg skrive noe som setter meg i så ufyselig lys at du har lyst til å vri halsen om på meg, men det er greit, vi bloggere må kunne ta samfunnets reaksjoner. Så gratulerer, du har herved min velsignelse til å gjøre slemme ting med kroppen min. Eller med voodoodukken jeg vet du har laget.
Uansett. Jeg er nemlig så heldig, og ja, jeg bruker ordet heldig, å få være frivillig ungdomsleder i Grorud menighet. Jeg bruker fritiden min, kreativ energi, pengene mine og ikke minst overskuddet mitt på å være best mulig dirigent for Impuls Tensing. Jeg bekymrer meg daglig for hvordan det går, jeg har det bestandig i bakhodet og jeg fyller min syvendesans med impulsrelaterte oppgaver – og jeg elsker det! Jeg stresses av det seks dager i uken og lurer på hvorfor jeg egentlig har sagt ja til dette, men så blir det torsdag igjen og jeg sleper meg på t-banen østover, men spretter hjemover igjen med banen vestover.
Det er faktisk så kvalmende at jeg selv må redigere disse avsnittene her for å ikke fremstå slitsomt helgen-aktig. Jeg kan selv bli irritert på meg selv når jeg sier at jeg blir glad av å kunne være en voksenperson for disse tenåringene, jeg sjokkeres faktisk hver eneste torsdag over hvor lykkelig jeg kommer hjem igjen, jeg skjønner ikke hvordan kombinasjonen sur, men optimistisk korsang og earlgrey med honning kan skape slike reaksjoner i hjernen min. Jeg er så glad i dem alle sammen, der de står og griper etter de høyeste tonene i Come What May (og de er lyse!) eller mumler noen uforståelige fraser som skal minne om Jakobs Sandes vakreste tekstlinjer.
Jepp. Jeg er blitt en tensingnerd igjen. Ikke rart foreldre har en tendens til å like meg.
Se. Verdens Vakreste Valp forteller deg at du skal stemme på familien (les: meg) i Tordenbloggen i dag. Nei, jeg har ingen skrupler for å tigge stemmer. Eller katteblogge.
Jeg skulle i Oles begravelse, og var selvfølgelig helt oppløst på veien inn og syntes alt var helt fryktelig. Det syntes også Jan Werner Danielsen som var der, og vi stimet alle sammen inn i et slags selskapslokale, og skulle synge to salmer før presten skulle si noe, men da vi var midt i Så ta da mine hender, reiste Ole seg plutselig opp, sa det hele var en spøk og at vi ikke skulle i «min begravelse, men i en Ole-fest!» og danset seiersdans kun iført sarong.
Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende stort behov for å komme i psykisk balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer ned på majorstufortauet etter å ha tatt siste bane hjem.
Heldigvis for både meg selv og menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting, og straks jeg snubler i hus for kvelden, skreller jeg nå av meg hverdagsklær og slenger på meg en selskapskjole. I kveld ble det den lille hvite silkekjolen med røde blomster, i går var det den lange svarte og i morgen tror jeg jammenmeg det blir brokadekjolen. Jeg speiler meg i det store speilet i gangen og ler av det ugredde håret, setter den ene foten foran den andre og teller dager til solen snur.
Så finner jeg frem til den franske kanalen på radioen og hører på ting jeg ikke forstår mens jeg smiler, eller jeg lytter til Kristin Asbjørnsen eller SKRUK. Jeg hører mer på Anjani Thomas, Bo Sundström og Belle and Sebastian, og jeg lar Sigvart eller Bjørn Eidsvåg få kveldens siste toner.
Så spiser jeg en banan eller en toast, og drikker meg inn på dagens vannkvote igjen, og spiser et bringebærdrops fra forrige uke og snubler meg i seng for å sovne mens jeg tenker på at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis likevel.
Jeg begynte å ane uro da toget passerte Brumunddal, og alvoret slo meg på Lillehammer: Snø! Det knaser under støvlettene mine, det drysser fra tærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, «det nærmer seg eksamen!»-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.
Men jeg har strømpebukse under buksene, utømmelig tilgang på varm te og en stemmeseddel jeg strekker i været når jeg føler det trengs. Jeg har lange telefonsamtaler på samvittigheter og en meldingsboks full av koselige tekstmeldinger fra en sjarmerende ung herremann. Jeg har litt problemer med bladbunaden, men det vil årnær sæ til slutt.
I disse traktene og på disse møtene kjenner jeg hver dag at jeg egentlig kommer herfra. Det er fantastisk å hver dag bli minnet på at jeg ikke er den første storrustnen.
Å Lillehammer, å Lillehammer
mitt hjerte alltid har stått i flammer
Hvorhen i Norge ditt navn har klang
å Lillehammer du er verdt en sang.
– Ni är et träd! Midt på savannen!
Margrethe og jeg hadde dratt på Afro Aerobic og hadde det ikke vært for at vi var relativt skutt etter dunkende rytmer og store bevegelser i tyve minutter, ville vi nok ledd mer av denne kommentaren. Kanskje ville vi følt en like varm og lykkelig følelse inni oss som da den spretne svenske instruktøren fortalte hvordan vi skulle leve i bevegelsene, og «gå upp i vår egen lille Afro-Bubble».
Afro Aerobic er selvfølgelig ikke som annen aerobic, derav det artige navnet. I annen aerobic ville jeg spunnet inn i veggen allerede etter første turn, jeg ville aldri klart å samle meg etterpå og i det hele tatt endt opp med å danse konstant motsatt av det de andre måtte finne for godt. I Afro derimot – store bevegelser, minimalt med danserelaterte saker og faktisk mulig for meg å henge med, til kondisen tok knekken på meg og jeg tenkte at hvite prikker ikke er i sitt naturlige habitat når de flyr omkring i Sal 1E. Vel, ingenting skulle hindre meg fra å kjenne gresset på bakken, bære vann på hodet, beskytte seg fra krigerske stammer eller plukke stjerner fra himmelen.
En strålende avslutning fikk jeg også da jeg under uttøyningen kjente at bakken kom mot meg, det svartnet for øynene mine og kvalmen steg i magen – jernmangel kan ha mange artige bieffekter, og besvimelsesanfall er gledeligvis ett av dem. Det var jo så innmari morsomt forrige gang.
Og etterpå var det onsdagsfilm og brytekamper. Knalldag.
