About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

når en pepperkakebaker

Alt jeg har er dekket i et flortynt lag av melis. Både mobiltelefon, iPod, undertøy og linser er litt småklissete når jeg tar på det, og dermed kan jeg vite at det begynner å nærme seg jul. Vi har nemlig med usannsylige mengder melis og nonstop laget kollektivets pepperkakehus. Bare at det var ikke et pepperkakehus, men lettere inspirert av den 220-liters-luftfukteren i stuen ble det et pepperkakeakvarium. Når vi bare tør å sette på lokket (hvor navnene våre står skrevet i melisløkkeskrift og nonstop) uten frykt for at alt kollapser over sjørøverborgen, brennmaneten, krabbelars og nonstopbølgene, kommer det nok et bilde. Da har vi sikkert fått hengt opp goldfischene og krokodillene også.

Men akvarieansvaret tok Martine og jeg på våre skuldre. Margrethe krevde å lage utedoen, siden hun alltid gjør det hjemme, fordi far og storebror ikke lar henne slippe til på hovedbygningen. Vi mener det selvfølgelig bare er kult med et akvarium med utedo, så det ble noen festlige konstruksjoner, og stemningen ble ganske fiendtlig etterhvert mellom Team Akvarium og Team Utedo (Margrethe og Ole). Som bakepapirholder (Martine var så god til å kjevle at jeg egentlig bare var til pynt hos oss) gledet det meg selvfølgelig enormt at spiret på utedoen (kan akvarier ha utedoer, kan utedoer ha spir) kollapset. Dette bøtet Team Utedo på ved å vise hårete utringning. For å forhindre rykter som har oppstått om at Margrethe har hårete utringing – det var egentlig teammedlem Ole som stod for denne. Bildebevis: Og så spiste vi litt nonstop og drøste om livet, mens julenissens hjelpere i form av Sigurd og Paul stod i et hjørne og sang julesanger flerstemt. Av og til med vilje, men stort sett ikke.

nullte søndag i advent

Åkei, nå er jeg offisielt drittlei. Jeg er lei av Word, jeg er lei av å sjekke Facebook hvert andre minutt, jeg er lei av halvannen linjeavstand og grundige referanser. Det er ikke noe gøy å skrive semesteroppgave i det hele tatt, og det er nettopp denne aktiviteten jeg har gjort fem timer hver dag nå i syv dager. Hviledager er for guder.

Og da er det ikke gøy å oppdage at Währung betyr valuta og ikke beskyttelse (ja, jeg måtte skrive om ganske mye etter den oppdagelsen) eller at jeg konsekvent har blandet Kreise (krets) og Krise (krise), eller enda bedre – det viser seg at hovedkilden min er en DDR-bok fra 1982 som er en anelse USA-fiendtlig, og man derfor må lese mellom linjene og tenke selv. Jeg sa aldri at jeg ville tenke selv! Møkkanovember.

back for good

Jeg er rett og slett ikke noe særlig på å tolke signaler. Jeg har mange andre bra sider, men å forstå hva andre tenker har uheldigvis aldri vært blant dem. Jeg velger å tro at det er derfor jeg er singel. Det er også grunnen til at jeg fremstår uvanlig ufølsom ovenfor andres problemer. Det er en dårlig unnskyldning, men siden jeg selv snakker om egne følelser nesten før jeg har følt dem, har jeg ikke helt sosiale antenner nok til å innse at andre mennesker forventer at jeg skal spørre. Dette er noe jeg kan jobbe med.

Samtidig er disse dårlige signalantennene også grunnen til at jeg måtte holde hender med Sigurd iløpet av gårskvelden og få ham til å fortelle han andre at vi var kjærester. Det hjalp selvfølgelig ikke nevneverdig etter at Sigurd hadde reist hjem, og da jeg plutselig (ja, og jeg sier faktisk plutselig!) fant meg selv i en armkrok som Åsmund måtte slepe meg ut av fordi han «måtte vise meg samuraisverdet sitt». Uten gode kamerater er det vanskelig å si hvor jeg ville våknet opp i dag. (Neida mamma! Slapp av! Jeg bare overdramatiserer for å virke kulere!)

Det var nemlig 90-tallsfest igår, og i signalrød Kykelikokos-t-skjorte, eplegrønn jakke, hullete jeans med kongeblå strømpebukser, gul veske og et høysåtehår så jeg ut som barnehagetanten fra primærfargehelvete. Jeg synes jeg gled godt inn blant boyband-kloningene, de høye hestehalene og OL-kostymer. Ulempen med denne formen for festing var at ikke alle hadde kledd seg ut, og å gi et kompliment til noens kostyme kunne fort gå den gale veien.

Og så stod vi der med Roxette, Macarena og Wannabe på høyttaleranlegget og danset som om 90-tallet aldri skulle vært over. For min del brukte jeg jo egentlig alle fredagene på 90-tallet til å sitte hjemme med mine foreldre og se på NRK, men jeg tok igjen for tapt tid og danset til Take That som om det gjaldt livet. Det ble også flere demonstrasjoner av 6. klasse-skoledisco-dansingen, den hvor man holder hverandre på armlengdes avstand på skuldrene og vugger fra side til side mens vennene ens hvisker hintende ting.
Og akkurat i det jeg stod i et hjørne og simulerte hva jeg pleide å gjøre hva jeg var best til hele 90-tallet; nemlig å stirre i taket, vugge sakte fra side til side og late som jeg ikke brydde meg om at jeg ikke hadde noen å danse med mens jeg sakte forsvant i ett med tapetet, ble jeg budt opp av en Scooter-kloning som sa at jeg så kul ut og at jeg danset bra. Jeg er jo ikke emosjonelt tilregnelig med Backstreet Boys i ørene, og resten av historien kjenner dere.

storrustoppdragelse

Mamma synes det er best at jeg overnatter hjemme når hun ikke er der, sånn at ikke min 14 år gamle lillesøster kutter seg med brødkniver eller stikker heroinsprøyter i øynene mens hun inviterer hele nabolaget til fest og tægger ned vegger. Nå tror jeg hennes eksakte ord var mer «så hun ikke føler seg ensom i tomt hus», men å lese mellom linjene er min profesjon. Så når mamma er bortreist om nettene, tar jeg bussen hjem og ser hva jeg kan finne i kjøleskapet.

Og som den gode reserveoppdrageren jeg er, er det selvfølgelig viktig for meg at Knøtterusten ser på meg som et forbilde, og at jeg oppfører meg eksemplarisk mens jeg er her. Det var derfor litt pinlig at det ikke var første gangen jeg måtte si til henne at «Nå går jeg og legger meg, du finner vel veien du også etterhvert?» og så myse mot henne i dag tidlig da hun vekket meg med «Kristin, nå MÅ du stå opp!»
Skal si det er godt jeg er hjemme.

Og når du ser dette lille monsteret igjen, vet du at det er tordenbloggtid igjen, og jeg ville fremstått i så mye bedre lys om det ikke bare var meg som stemte på kristin på bærtur.

—

Jeg har oppdaget at kombinasjonen SLvokalM er uheldig i en rekke ord. Jeg trodde nemlig jeg kjørte forbi Slumveien her om dagen, og tenkte at det var jo et riktig utrivelig sted å bo. Kanskje det var Slimveien det stod? Men det var ikke så mye bedre, og etter et lengre tankeeksperiment kom jeg frem til at både slam, slem, slim og slum gir negative konnotasjoner. Til gjengjeld betyr ikke slom, slym, slæm, sløm eller slåm noe, så statistikken er altså 0 positive – 5 nøytrale – 4 negative. Det er ganske ille, så jeg begynte straks å tenke på flere slike ord med tre konsonanter og en vokal, for å se om det var noe artig å hente ut fra det.

bart, bert, birt, bort, burt, byrt, bært («har bært»), børt, bårt. 2 pos – 6 nøy – 1 neg.
fart, fert, firt (altså «jeg har firt noe ned til deg»), fort, furt, fyrt («jeg har fyrt av en ladning»), fært, ført, fårt. Denne er i alle fall ganske dramatisk. Jeg sier 5 pos – 3 nøyt – 1 neg.
hall, hell, hill, holl, hull, hyll, hæll, høll, håll. 4 pos – 4 nøy – 1 neg.
lart, lert, lirt («lirt av seg»), lort, lurt, lyrt, lært, lørt, lårt. 2 pos – 5 nøy – 2 neg.
matt, mett, mitt, mott, mutt, mytt, mætt, møtt, mått. 3 pos – 4 nøy – 2 neg.
sang, seng, sing, song, sung, syng, sæng, søng, sång. 3 pos – 6 nøy – 0 neg.

Og slik gjeng no dagan.

meldingsveksling II

Det er en skikkelig dårlig idé å finne seg en god studiekamerat når denne drar sin vei.

Medbanditt:
Hva gjør jeg egentlig på studieveiledning på sv? har vi ikke sverget evig troskap til humanioras studielånsluk?

Storrusten:
Judas.

Medbanditt:
Steinkaster.

—
Medbanditt:
Eg trenger litt kristin no. e rastløst fordi eg har gjort en kvart av det eg skulle i dag. vil ut, men bare til noen eg kan snakke nedverdigende om livets mange veikryss med. Synd du er så langt unna.

—
Storrusten:
Å du mektige skaper – en tête-a-tête med per thomas på hans kontor, meg totalt uforberedt og ubevandret i pensum, han opptatt av å lose meg fremover…

Medbanditt:
du store alpakka! jeg har lyst til å dytte deg foran en buss og håpe på at den kjører over deg, du vet det, sant? eller kan jeg få være med i kofferten din neste gang du skal møte ham?

—-
Storrusten:
Seminar om kritikk om den moderne romanen. Litterær oppkast! Svadaorgie av nye dimensjoner og en intellektuell gnikking inad i panelet. Powerpointmisbruk og henvisninger i alle retninger. Du skulle vært her. Vi kunne spilt svada-bingo eller hangman.

—
Medbanditt:
Du kan ikke bare la være å ta telefonen når du står alene utenfor en tilfeldig brannstasjon innerst i den norske granskog. da blir jeg nervøs.

—
Storrusten:
Alt pensum jeg leser og alt jeg gjør, får meg til å ville sende deg melding eller ringe. Jeg tror du er min langdistansekjæreste. Vurdert kjønnsskifte?

1f j00 c4n r34d th1s j00 n33dz t0 g3t l41d

Etter å ha sett Superbad i går (okå, anmeldelse på 25 ord: Mer intelligent American Pie, jeg ler og uffer meg om hverandre, men manuset er godt og jeg er lykkelig over å ikke være seksten lenger.) fikk jeg en ørliten tanke i hodet om hvor synd det er på mine fremtidige barn.

For med brillestyrken (-5,25 og -4,00) og gymegenskapene (3+) jeg genetisk viderefører, er det kanskje ikke det mest intelligente å være så tiltrukket av nerder som jeg er. Nei, jeg burde kastet meg etter en som kanskje heller har bruk for at barna hans kan rettskrivning og allsang.
Men neida, jeg er rett og slett ufattelig fascinert av hengslete colabunnbrillegutter med en unormal stor interesse for hva det måtte være – Star Wars, mygg, colaforbruk eller ords opprinnelse. Jeg tror selvfølgelig ikke det er noe underlig å ville omfavne noen fordi de er keitete og ikke vet hva de skal si, og har etter mange års Jannicke-vennskap høyt utviklet lyttesans til nerderier. (nevnte frøken vil nok bestride meg på dette punktet)

(Jeg har ventet på en anledning til å poste dette bildet, og siden de to som figurerer på det er to av de triveligste nerdene jeg kjenner, lar jeg denne passere under dagens post:)
Men tilbake til nerdeforelskelser. Gutte/mannesmaken min er visst litt så som så, og jeg har tydeligvis ikke godt av å se kjekkaser på film. Etter at Colin Farrell-forelskelsen hadde lagt seg, kom altså McLovin inn på banen, og det er vel lite annet man kan si enn at jeg i alle fall viser variasjon i utvalget. Men kjenner jeg meg selv rett, er det nerden jeg ender opp med og ikke Colin-kloningen. Nå er jeg bare på jakt etter en gladnerd. Han bør helst hete Marcus, forresten. Og kunne snekre, og være over 1.80. Og like meg selvom jeg synger i dusjen. Denne kravlisten begynner å bli litt lang.

festhelg

– Kroppen min er ditt lerret! sa han og la seg til rette i fanget mitt.

(Dessverre/Heldigvis) mente han det han det han sa bokstavelig, all den tid jeg satt med sprittusj i min høyre hånd og var oppildnet etter stor suksess med lifesize-Spongebob virrende rundt i stuen. Jeg dekket underarmene til Ole med mer eller mindre heldige liksomtatoveringer, og krysser fingerene for at det er vanskeligere å vaske av enn man skulle tro.

Tilbake til Spongebob. Espen har som kjent kjøpt ny datamaskin, og i tillegg til hyppigere bloggfrekvens avstedkommer dette også en kjempepappeske, som vi etter forsøk fant ut at Espen ikke får plass i, men det er nok Maritplass til at vi kan ha det fryktelig morsomt med sprittusj, markørpenn og leppestift. Jeg regner med at det kommer noen bilder fra Espen snart som kan støtte meg på dette punktet.

Det ble også Ticket to Ride på høyt nivå, som jeg til tross for mye syting og klaging faktisk endte opp med å vinne. Skjellsordet «tyrker» jeg da fikk høre, kan ha sammenheng med fotballbragdene tidligere på kvelden, da jeg lærte hva brassespark betyr.

Kvelden før lærte vi Paul hva «knuse noe til pinneved» var, fordi jeg grunnet nabokakespising og veivende håndbevegelser satt en stol i stykker. Jeg følte meg ganske smellfeit, men døyvet smertene i oppdateringssnakking med Madeleine og champagnebrus. Sigurds 22-årsdag var koselig, og etter en kjapp natts søvn var jeg klar for Katrines 14-årsdag – to merkedager som ikke var så ulike som man skulle tro.

Nå puster jeg hvit damp her jeg sitter i sofaen under tre pledd og forsøker å gjøre skolearbeid en søndagsformiddag. Snart skal jeg ta på meg vottene mine, ha varmt vann på en termos, trekke jordbærluen nedover ørene og gå en lang tur mens jeg tenker på at livet ikke er det verste man har, og fundere litt over hvorfor jeg flyttet sammen med en strømregningnazist.

sviming

Alt er selvfølgelig litt underlig for tiden, men det stopper ikke meg fra å ha det ganske hyggelig samtidig. Jeg har gode venner jeg kan plage døgnet rundt her i Oslo, og jeg har gode venner jeg vet er der for meg selvom de er 50 mil vekk. Og det er hyggelig å treffe slekt og drikke kaffe, selv om bakgrunnen for det ikke er som den skal være.

En av de hyggelige tingene jeg har gjort i dag, var å lese to Hjemmet, fulle av fantastiske artikler om problembarn som blir snille, antikviteter som er mye verdt og dårlig skrevne noveller. Men etter å ha bladd meg forbi matoppskriftene, kom jeg til et oppslag som fikk meg til å tenke «Ååååh, denne kunne jeg strikket til kjæresten min!»
Det var avbildet en særdeles fin genser med tilhørende strikkeoppskrift.
«…hvis jeg hadde hatt en.» kom jeg litt betuttet på noen sekunder senere. Det er ikke lett å være meg. Det er derimot tydeligvis ganske luksuriøst å være min kjæreste, så jeg bare informerer om at genet for å produsere klær som kjærlighetserklæring tydeligvis er der. (Dette kan plusses på.)

Men vi er litt svimete hele gjengen nå. Går i sirkler og sier snodige ting, men av erfaring vet vi at det er endel av sorgreaksjonen, og vi passer på å ikke stå i veien for hverandre når vi tråkker rundt oss selv og drikker kaffen kald og spiser brødskivene med kniv og gaffel.
Da jeg skulle kle på meg i dag tidlig skjedde alt litt hulter til bulter, og da jeg hadde tatt på høyre sokk, kom jeg på at det er bedre jo tidligere man tar på deodoranten, så jeg skrudde av lokket og skulle gyve løs, og fikk stoppet meg selv en halv centimeter før jeg klisset til venstre fotsåle.

sorte menneskehull

I min verden er det ingen som dør sakte eller forventet. Det er ingen som befries fra noe og ingen som kan legge fra seg byrdene, som dødsannonseklisjeene av og til proklamerer. Det er fryktelige, overraskende og håpløse telefonsamtaler, det er andre avtaler som må skyves til side og panikkanfall av savn og sorg midt i et kaos av praktiske ting som må ordnes.
I min verden skapes det helter når noen dør – helter og heltinner som klarer å stokke kortene og gjøre de riktige tingene midt i en svart tåke av følelser.

I min verden er det ikke lenger så mange mennesker som det skulle vært. Jeg forsøker å skrive videre på semesteroppgaver og finne en mening i det jeg holder på med, mens jeg må ta pauser på gulvet hvor jeg rister av gråt og skulle ønske noen kunne holde rundt meg og fortelle meg at det er nok nå. Nå har det gjort vondt nok, jeg skjønner hva det er snakk om, jeg kan få tilbake pappa og morfar nå, tusen takk.
Vi er ikke skapt for å forstå alltid-begrepet, og for meg har 19 måneder med et sort pappaformet hull i universet vært nok. For meg har 3 dager med en klump i magen av sorg og smerte etter at morfars hjerte ikke orket mer vært nok.

I min verden er sorg og sjokk det samme.

«< 51 52 53 54 55 >»