About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

publiken

Vi tar jobben som publikum dødsseriøst i vår familie. Den plassbegrensningen som ofte gjelder (max åtte billetter per person!) er ment nettopp for å forhindre storrustent slektstreff i salen. Heldigvis har de ofte ikke slike ting på skoleforestillinger, og da er vi ikke fornøyde før vi har foreldre, søsken, fire besteforeldre, noen søskenbarn, venner av disse, helst tre tanter og minst ett kjæledyr i publikum. Vi kan vår Hakkebakkeskog, altså.

På grunn av denne publikumsfetisjen kjørte Mammarusten til Linderudsenteret i går for å se meg danse og spille blant julehandlende småbarnsfamilier, før hun stappet meg og keyboard inn i den nye passaten, som hun lukeparkerte rett ved Chateu Neuf slik at vi skulle få med oss Knøtterusten som sang. Knøtterusten deltok i koret på ett av numrene, de andre numrene bestod av mer eller mindre sjarmerende barn med innøvde dansetrinn og små vink til foreldrene de eventuelt måtte få øye på. Men det skal jeg ha – jeg kan min klapping og jubling, og jeg var også den eneste med lighter under det siste klisjéfylte nummeret. Jeg undret meg litt over at Mammarusten ikke lurte på hvorfor jeg hadde en lighter i vesken, men som hun sa «Nei, jeg regner det er for sånne tilfeller som dette.» Og det er det jo. Lightersvinging under konserter og for å tenne telys.

Og da vi kom ut i bilen igjen og jeg skulle avleveres, ringte farmor og lurte på hvordan det hadde gått, siden farmor og farfar ikke hadde kunnet være der. De skal heldigvis på Knøtterustens forestilling i dag, der hvor hun synger solo og hvor plassbegrensningen gjør at det føles litt stusslig å bare fylle en halv benkerad. For klappe, det kan vi.

eksamenslesning I

Hva jeg har lært i dag:
1. Jacques Derrida er en dust.
2. Det er Peter Szondi også.
3. Hele LIT2000 kan egentlig gå og dø.
4. Er det veldig rart å tenke på seg selv når man leser ordet «storrussisk»?
5. Jeg kan skjele med bare det ene øyet!
Kanskje litt for mye te og kokesjokolade nå.
For å spore over i gode tankebaner igjen, tar jeg med kapitlet «Speilet i heisen» fra Beate Grimsruds roman Søvnens lekkasje fra 2007. Ganske underlig bok, men etter å ha lest den tre ganger og skrevet analyse av den har jeg kommet frem til at jeg liker den ganske godt. Særlig har jeg sansen for karakteren Strengteoretikeren. Han er en festlig kar.

Strengteoretikeren tar heisen opp til forsamlingslokalet. Han skal holde en forelesning om strengteorien.
Det står tagget «Piss» på heisveggen. Han ser det bak seg i speilet. Det vil si han ser bare Pi. Det får ham til å tenke på hvordan mennesker i århundrer har forsøkt å regne ut de riktige desimalene av Pi. Det har sysselsatt både intelligente og de som trodde at de var det. Pi er jo et irrasjonelt tall, med et uendelig antall desimaler. Vi burde nøyd oss med 3,14 en stund til.
Men det eksisterer mennesker. Det eksisterer menn. Og noen av dem har egnet livet sitt til å forsøke å regne ut den sanne verdien av Pi med 20, 30 eller 100 desimaler. Lurer på om det ikke hadde vært smartere å ha ventet noen hundre år med anstrengelsene. Datamaskiner har i dag beregnet 130 millioner desimaler av Pi.
Men hvem er herre for å si når i historien man skal sette inn kruttet på hvilken oppgave?
Er et problem uløselig og uten slutt, som Pi for eksempel, er det rett og slett galskap å forsøke å løse det.
Strengteoretikeren smiler litt mot seg selv i speilet. Men bare litt. Heisen stopper. Han åpner ikke sprinkeldøren. Han blir stående og klø seg i skjegget.
Legger han selv vekten på de rette tingene?

må jo elske facebook litt.

You have a Hug Request!

Bjørnar wants to hug you.

Ignore.

You have ignored a hug from Bjørnar.

Kristin Storrusten.

Poke yourself

Poke yourself?
You are about to poke yourself. This will appear on your homepage.

Poke

You have poked yourself.

You were poked by Kristin Storrusten.
poke back – remove poke

friday i’m in love

Joda, joda, vi leker ikke blogg her – du leser altså Norges 5. beste blogg, i motsetning til hva du holdt på med for en måned siden, da var det jo bare Norges 6. beste. Dette går veien. Jeg må selvfølgelig takke alle som har giddet å stemme og høre på alt gnålet mitt. Jeg regner med at det er en del av dere som har sprunget fra maskin til maskin på arbeidsplassen og trykket som best dere kunne.

Siden det er fredag, og jeg er sulten i magen og bustete på håret, så poster jeg tante LNs drømmepost. Noen bilder av hva niesene hennes langt langt unna gjør når de er alene hjemme. Dette er fyllstoff mens jeg venter på at jeg får mannet meg opp til å poste min planlagte adventsserie – «Kristin i avisen i forbindelse med jul».

bør ikke forlates uten tilsyn

Eg fekk ein telefon som gjorde meg så glad at eg måtte skru av alle ljosa i heile leiligheten (hva heter leilighet på nynorsk?), setje meg på golvet i gangen og halde hendene rundt meg, og eg lovar – det tok fleire minut før eg innsåg at eg tenkte på nynorsk. Eg vart så glad at eg tenkte på nynorsk. Det er ganske tvilsamt.

Og når eg hadde gjort det lenge nok, gjekk eg tilbake til datamaskinen for å skrive nokre sider til om den norske samtidsromanen. Eg sit i ein ryddeg (eg ryddar aldri så mykje som når eg eigentleg skal gjere andre ting) og mennesketom leilighet i fjorårsnyttårskjolen med kokesjokolade og chai te.

Eg lurer på om andre menneske vert like mentalt forstyrra av hjemmeeksamen.

skitne triks

Ja, jeg har hjemmeeksamen. Nei, det stopper ikke meg fra å bruke altfor mye tid på Tordenblogg-valgkamp.

Jeg har nemlig blitt trukket ut mot Esquil, en av mine definitive favoritter som jeg har fulgt gjennom tykt og tynt de siste årene. Det forhindrer selvfølgelig ikke mitt ønske om å knusegruse ham, og etter at han postet sin valgkamp-video fikk jeg blod på tann, og i halvannen time var litterære analyser skjøvet til side til fordel for tostemt sang og synkrone dansebevegelser.

En applaus skal gis til medsammensvorne Margrethe som var fantastisk, både i tekstutformelsen og med sin annenstemme. Uten henne ville dette blitt bare pinlig. Teksten kan dere lese her, hvis ikke vår perfekte diksjon er nok for dere.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=PAyGsLwrHew&rel=1]

Så stem på meg i morgen, hos Tordenbloggen. Jada, dere kan både trykke på den lille knappen og skrive en kommentar i kommentarfeltet – og plutselig er stemmen dobbelt så mye verdt. Jeg lover at jeg kommer til å drite meg selv ut tilsvarende mye hvis jeg bare slår denne forbainna trønderen.

Husk – I’m just a girl. Standing in front of a boy. And asking him to vote for her.

det pyntes


Det er faktisk helt sunt og normalt å ha håndarbeidshobbyer, tenk. Derfor synes jeg det ikke på noen måte er pinlig å poste bilder av noen av julekurvene jeg har brukt de siste tre døgnene på å produsere. Spesielt er jeg stolt av folkevognbussjulekurven, som jeg måtte lage en prøvekurv av først for å i det hele tatt fikse det.

Nå er det ti minutter til jeg får hjemmeeksamensoppgaven i hende. Dette blir med visshet noen artige dager fremover.

søndag

Og når du ser denne hunden igjen (voff) går du til Tordenbloggen og stemmer på Kristin på bærtur. Her har den akkurat slikket meg i ansiktet, dere ser hvor begeistret jeg er for nærkontakt av tredje grad.

– Kristin, nå kan du godt gå ut.
– Men det er ingen steder å gå! Huset er bokstavelig talt helt tomt!
– Her, ta en kaffekopp.
– Virkelig!
– Og sjokolade.
– Det er ingenting å sitte på en gang, noe sted!
– Du kan gå på Nordrommet, der er det gulv-til-gulv-teppe.
– Mamma! Ber du meg gå og sitte på et tomt rom, på GULVET, og spise sjokolade og stirre i veggen?
– Det er en krakk i kjelleren, tror jeg.
– Mamma!
– Ok, du kan få en stol. Værsågod. Forsvinn.

Man kan bli så gammel man vil, i familiesammenhenger er man uansett bare nederst på rangstigen og må bevege seg i andre retninger når det er voksensnakk. Egentlig er det litt fint, altså. Og jeg hadde sjokolade, som sagt, og mange Fredriksstad Blad, og forsvant ut i et tomt hus, satte meg på en pinnestol og kikket ut på en åker i 20 minutter. Mormor og morfar har solgt huset, og mens jeg har sneket meg unna med eksamensunnskyldninger er huset blitt tømt for plysjsofaer, landskapsbilder og pynteputer. Skrivebordet jeg skrev mine første aviser ved er ikke lenger der, og det lukter ikke pinnekjøtt der lenger. Det er ingen syltetøykrukker i fryserne og det ligger ikke Ord for dagen-bøker på badet. Huset som Hans har bygd er tomt.

Etterpå besøkte jeg mormor og morfar.
Jeg besøkte mormor i omsorgsboligen med adventskrans og gudstjeneste på radioen. Hun gråt da jeg kom og gråt da jeg dro, men i mellomtiden snakket vi om viktige ting, som klementiner, været og morfar. Jeg viste henne bunkene med julekurvene, og fortalte henne ting om eksamenene mine som hun ikke trenger å bekymre seg for.
Jeg besøkte morfar på kirkegården. Vi sa ikke så mye noen av oss, men vi syntes begge det var fint at jeg var der.

makeover

Jeg var på jobbintervju i dag som, hvis alt går som det skal, rykker meg opp etpar trinn på lønnsstigen og gir meg jobb herfra og til neste år. Nei, jeg skal ikke bli deres nye kronprinsesse (selv om det ville vært noe!), jeg må derimot sikte etpar meter lenger ned i veien, fordi sjefen for den lille gavebutikken jeg har jobbet i det siste året har overbooket i julestria. Med andre ord måtte jeg ut og søke tjeneste om jeg hadde noe ønske om smørbrødpenger og julegaver. Intervjuet gikk forholdsvis okå, jeg kan snakke for meg, men i etterkant har jeg fundert endel over hva dette karriereskiftet vil ha å si for mitt arbeidsantrekk.

I butikken jeg til nå har betjent, er arbeidsantrekket ganske identisk for oss alle. Vi flyr rundt med sjal og skjerf, bustete krøllehår, store plastikkøreringer, juggel rundt håndleddene og noe spiselig i den ene hånden. Jeg har gjort arbeidsantrekket personlig ved å jobbe mye barbeint (mye mindre slitsomt) og har stort sett et sudoku tilgjengelig.
Hvis jeg derimot skulle slumpe til å få denne jobben, blir det andre boller. Eller ikke minst, det blir andre accesoirer. Jeg stod nemlig og smilte i en gullsmedforretning i dag og nikket at jovisst, jeg går mye i skjørt, så det er ikke noe problem. En hvit skjorte kan jeg sikkert også få kjøpt meg, men om de deler ut diamanter til de ansatte eller om vi må kjøpe det selv, er jeg litt usikker på. Sikker er jeg derimot på at jeg må litt lenger ned i sminkeskrinet for å se ut som jeg har lyst til å selge deg en 10.000-kroners vare, og med nok hårprodukter klarer jeg sikkert å unngå å se ut som et tørketromlet lykketroll.

lille martine og viskelæret

Dette begynner å ligne disse hørespillene vi hadde som barn – «Og når du hører denne lyden, pling, blar du om til neste side.», bare at det er «Og når du ser denne hunden, voff, stemmer du på Bærturen i Tordenbloggkåringen

I dag kjemper jeg nemlig mot Kent, og i fjor røk jeg ut mot selvsamme lord. Det er ikke planen i år, bare så det er nevnt. Stem på meg for variasjonens skyld! Jeg har selvstrikket jordbærlue, pepperkakeakvarium, kakemonsterparaply og er så kul at jeg skulle vært målt i Kelvin.

Og sånn når jeg ikke bruker all min tid på å oppdatere Tordenblogg-sidene, prøver jeg altså å skrive semesteroppgaver og å holde den personlige hygienen på et nivå som ikke tilsier at jeg sitter inne hver dag med for mye honning i kakaoen og sukker over at det alltid, uansett sidekrav, blir trekvart side for kort.

På tampen må jeg nesten fortelle historien som har gitt meg sammenhengende latterkrampe i tre dager nå. Grunnet trivelighetsfaktor og nærhet til vannkoker sitter kollektivet mye på kjøkkenet og leser, og da kan Margrethe fortelle meg om John B. Watson fra sosionompensumet som hadde eksperimentet med Lille Albert og rotta. Dette handler om klassisk betinging.
11 måneder gamle Albert hadde en hvit rotte han lekte med, og som han ikke var redd for. Watson forsøkte å skape en frykt i Albert, og hver gang stakkars lille Albert var i nærheten av rotta, dæljet Watson løs på et jernrør bak hodet hans. Etter etpar repetisjoner med dette, ble Albert redd bare av synet av rotta, uavhengig av lyd eller ikke. Dette skulle dermed bevise hvordan for eksempel fobier oppstod.
Det som ikke er så kjent, er at Watson forsøkte å skape denne frykten hos Albert i forhold til andre leketøy, men ikke lyktes. Her ser jeg for meg en middelaldrende mann som springer etter babyen og KABANGer hver gang han nærmer seg lekebilen, uten at babyen tenker på ham. Her snakker vi hardbarket.
Så Margrethe og jeg prøvde dette på Martine da hun kom hjem. Margrethe viste Martine viskelæret sitt, og jeg dæljet løs på en metallbolle med en kniv. Etter fire repetisjoner var Martine definitivt redd, og fikk nervøse rykninger bare Margrethe trakk viskelæret.

Så, hva kan vi lære av dette? Jo, at det var mye morsommere å være forsker før i tiden. Ikke rart de finner på pasienter for tiden.