Jeg har strømpebukse som holder inn lår, mage og rumpe. Jeg har sko som presser tærne inn under hverandre og hælen et godt stykke inn i fotbladet. Jeg har en bh som presser alt innover og oppover. Jeg har en kjole som ødelegger oksygentilførselen. Egentlig har jeg på følelsen at alt kroppsfettet mitt er andre steder enn der det pleier å være.
Til gjengjeld har jeg en del av dette kroppsfettet, da. Jeg har stappet meg med sjokolade og brun saus, slik tradisjonen er. Jeg har kjørt det årlige eksperimentet på hvor mye grøt jeg kan få i meg for å øke mandelsjansene, og blandet med klementinene jeg konstant propper i meg skvulper jeg bortover mens jeg synger julekvad.
Mamma blir alltid like fornøyd når jeg sier at jeg har hengt på Blindern hele dagen. Det jeg ikke understreker er at jeg nærmest aldri gjør et fornuftig stykke arbeid der oppe, da et beroligende antall venner tilbringer dagene sine samme sted, og oftest er klare for å ødelegge arbeidsrutiner med lange lunsjer og biljardspilling. En godt innarbeidet rutine er likevel blitt fredagslunsjen, som minimum varer halvannen time og rekorden er 4,5 time (eller 24,5, hvis man ser stort på det)Dette er julebrevet mitt til alle dere fantastiske engler jeg er blitt kjent med i løpet av 2007: Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere, og jeg håper vi kan fredagslunsje sammen for ofte i løpet av 2008. Jeg stod jo på alle eksamenene, så jeg ser ingen grunn til å ødelegge slike fine rutiner. Dessuten håper jeg at jeg kan få besøkt flere av dere godtfolk utenfor Oslo by i 2008. Jeg skal bli flinkere på det, for dere er virkelig umistelige for meg, selv om vi ikke sees så ofte som vi burde.
Og før jeg roter meg opp i et suppete julekort, sier jeg bare god jul til dere alle sammen, og ønsker dere en fredfull ferie.
Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar. Över stridernas blod och larm. Över all suckan ur människobarm. Över de släkten som gå till ro. Över de ungas dagande bo. Kom, kom, signade jul, sänk dina vita vingar.
Er det ikke litt rart at mobilladerpluggen ikke lenger passer inn i hullet i mobiltelefonen min? Hvorfor har jeg plutselig en gammel nokia-lader istedetfor en ny en?
Joda, det er med spenning i hverdagen at livet mitt blir verdt å leve. Dette er nesten like spennende som den gangen Bjørnar forsvant uten sko og mobiltelefon. Dessuten er både Madeleine og Astrid enige i at Across the Universe gjør livet verdt å leve, jeg leser Suite Française av Irene Nemirovsky samtidig som Johan Harstads Hässelby fordi jeg skal lese ti bøker denne juleferien som jeg ikke har tid til ellers og Joe Anderson synger «Hey Jude» for åttende gang for meg. Moleskinen min er ganske tom, selvom livet er fullt av støvsuginger, vottestrikkinger, sangskriving og drøsing rundt middagsbordet. Hvilket minner meg på følgende samtale i forigårs:
Knøtterusten: Seriøst, når drar vi? Jeg skal på Storsenteret! Vi må dra NÅ! Mammarusten: Vi må jo spise middag først i alle fall… Knøtterusten: Odusommetterlitenfuglvelsignvårmatogudamen! Jeg forsyner meg! Storrusten: Hææææææææærre diiiiiiiin joooooooooord bæææææææææærer maaaaaaaat Lillerusten: …nooooooook fooooooooooor aaaaaaaaaaaaaaalle…. Mammarusten: Dere, det der er ikke hyggelig Begge: taaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaakk Mammarusten: fordendelenduvilviskalha Storrusten: Mamma, hvilket parti er du på, egentlig? Lillerusten: Læææææær oss åååååååå deeeeeeeekke et laaaaaaaaaangbord Mammarusten: Vet du hva, nå forsyner jeg meg også Stor&Lillerusten: i veeeeeeeeeeeeeeeeeeerden Knøtterusten: Argh! Stor&Lillerusten: som aaaaaaaaaaalle kaaaaaaaaaaaan reise seg meeeeeeeeeeeeeeeette framammadukanikkeforsynedegunderbordverset! Mammarusten: Aaaamen… Knøtterusten: Amen! Storrusten: Jeg tror dette var litt blasfemisk, egentlig.
Jeg er enig i at det er litt snodig at denne bloggen plutselig er blitt en filmblogg. Men det er ikke min skyld at jeg har sett så mange flotte filmer i det siste, og da må jeg nesten tvinge dere avgårde på kino for å se Across the Universe – en musikal med bare Beatles-sanger og søte skuespillere. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=bQ6d3m-GFyw&rel=1]
Hvis min nye vane med å gå på pressevisninger skal kunne forsvares, bør jeg kanskje gjøre noe vettugt med disse kinoopplevelsene mine. Siden jeg er så innmari god på objektive filmsynsinger, er det klart at filmanmeldelser på bloggen er en knallidé. Det at jeg finner det dritvanskelig å skrive anmeldelser, spisser bare opplevelsen.
Jeg så Bee Movie forrige uke – den var akkurat like morsom og godt animert som man kan forvente, men det er ikke veldig positivt at den norske underteksten tidvis var morsommere enn den originale dialogen («jeg føler meg kun som en biperson»). Men, tommelopp hvis du skal ta med lillesøster på noe morsomt.
Derimot hadde jeg ekstremt høye forventninger til Enchanted (Eventyr i New York). Disneyprinsessen Giselle drømmer i sin 2D-verden om en prins som skal fullføre annenstemmen på duetten hennes. Han kommer selvfølgelig på sin stolte ganger, men hans onde, onde stemor vil ikke at han skal finne seg en dronning, og forhekser henne avgårde til vår verden. [youtube http://www.youtube.com/watch?v=CLdKwdGdZaI&rel=1] Dessverre ble introduksjonen for lang, og selvom McDreamy gjorde en god jobb som skeptisk newyorker, ødela dette den rosa såpeboblen som resten av filmen måtte sveve i for å være en ekte prinsessefilm.
Dette er en film du kommer til å kose deg akkuat så godt på som du bestemmer deg for på forhånd. Tror du ikke dette er filmen for deg – så er det nok ikke det heller.
Når jeg på Teknisk museum, guds gave til nerdene, blir sittende ved pianoet og spille i ren begeistring over å treffe på et ordentlig instrument til variasjon fra keyboardet jeg vanligvis plonker ut mine elektroniske toner på, istedetfor å springe ekstatisk rundt blant alle de andre herlige prosjektene, føles det litt som den historien jeg alltid får høre fra da vi var i Dyreparken og jeg som toåring brukte lengst tid på å beundre hageslangen fremfor sjiraffer og pingviner.
Tyskforeleseren min snakket alltid om at nordmenn skriver for korte setninger for å skrive godt tysk. Jeg får skrive noen korte setninger også. Det er viktig å veie opp.
Jeg overlever på klementiner, te og frokost på kafé og burgersjapper for tiden. Før kom alle vennene mine hjem til jul. Nå reiser halvparten sin vei, og er i Bergen, Arendal, Drammen, Grimstad, Hobøl og Pakistan istedetfor å henge med meg. Jeg misliker sterkt å si god jul allerede nå. Jeg har noe sånt som 30 luker til overs i julekalendrene mine. Jeg er blitt for voksen til å huske å åpne hver dag, men likefullt er jeg bortskjemt nok til å ha fire ka… Fem! Jeg har faktisk fem kalendre! Beklager feilinformeringen, da har jeg 35 luker igjen. Får logge meg av nettet så jeg får prioritert dette. Advent er i sannhet en stressende tid.
å traske forbi deg fire ganger på Frederikke fordi du sitter i en dyp og desperat samtale med LIT2000-virrvarrguru og diskuterer pensum, men ikke minst mannlige forelesere på litteraturinstituttet. Deretter slå seg ned sammen med dere og drikke kaffe. å følge deg til Harriet Holters hus mens du er i koffeinrus og vente med deg mens du desperat biter negler og lurer på hvordan denne muntlige eksamenen skal gå. å høre på all skiten du har å si etter eksamen, og nikke og smile, og bli med deg på Frederikke for å spise. å spille Beat for Beat med hele ettermiddagen lang, inkludert å synge sangene til tross for at nabobordene var okkupert. å lage studentmiddag til deg på kjøkkenet ditt mens du spiller Dice Wars og ikke er helt landet igjen etter at tanken på at det er juleferie, for pokker, hadde satt seg. å dele den musserende vinen og den ekstatiske studentgleden i anledning juleferie. å tørke tårene dine når du griner både under Notting Hill og Billy Elliott. å spise sjokoladeis med sjokoladesaus på sammen med og høre på Billene. å lese PostSecret-bok sammen med og skrelle klementiner i fellesskap, til han må gå hjem og du må gå og legge deg, avdi det er altfor sent.
Sigurd, du er rett og slett ikke så verst. Hvis jeg glemmer å si det ellers.
Når det står på Synnøve Findens ferdigoppskårne gulost: «Raske frokoster i kronologisk rekkefølge», og du klarer bare ikke la være – du må ta etpar skiver midt inni hver gang du forsyner deg.
