Dette til informasjon for dere Kristin-stalkere der ute:
Onsdag 16. januar (i overimorgen, altså) blir jeg å se på teve fra 09.40, idet jeg besvarer spørsmål etter beste evne og nesten driter meg ut på Kongelig-kategorien. Jeg følger i godt opptråkkede spor som deltaker i Frokostquiz, og tenkte jeg bare skulle varsle i tilfelle noen av dere har lyst til å se meg laiv. Det var ganske artig å være med, så dere skal ikke se bort fra at jeg gjør karriere i dette, ved siden av mine lange og harde dager som litteraturstudine.
For nå er jeg i gang igjen, og jeg er ekstremt begeistret over endelig å ha hatt første forelesning. Idag stimlet vi sammen i faget Manusbearbeiding og tekstpublisering, og man må kanskje være litt nerd for å virkelig fryde seg over at man sitter med syv sider man skal korrekturlese og språkvaske til torsdag. Det er godt å føle at jeg er på riktig studium!
Folkeopplysning er mitt mellomnavn, og særlig føles det viktig for meg å viderebringe tysk musikk til det norske folk. Tidligere har jeg oversatt Annett Louisans «Eve» til «Min venn Eve«, Die Prinzens «Küssen verboten» til «Kyssing er nei-nei» og klassikeren «Glefsi, den lille krokodill’n«.
Dagens litt tvilsomme sjarmklump er Roger Cicero, som deltok for Tyskland i Melodi Grand Prix 2007 med «Frauen regier’n die Welt», som sopte i land en respektabel 19. plass. Jeg har senere vært på konsert med karen, hørt en god del på sangene hans og oppsummerer det hele i ordet smørsanger. Han synger jazz med storband, og tekstene hans er stort sett en hyllest til kvinnen på ulike måter. Og som vi alle vet, kan jeg være svak for noen som hvisker meg i øret på tysk at jeg er vakker, så det er klart jeg smelter.
Min favorittlyrikk fra denne mannen med det litt tvilsomme skjegget, er «Wenn sie dich fragt». Også denne en sang fra albumet Männersachen (Mannegreier) Først, den tyske teksten for de av dere som føler dere optimistiske i dag:
Hey mein Freund du bist schlecht gelaunt! Deine Freundin stresst, das kenn ich auch! Denn du und ich haben eigentlich, beide fast genau die gleiche Frau Und wenn du willst dann erklär’ ich dir gerne Wie man sich rauslaviert so dass alles funktioniert.
Refreng: Wenn sie dich fragt, was du an ihr am liebsten magst, dann sagst du oh Babe, wo fang ich an. Wenn sie dich fragt, warum du denn der Frau da hinterher siehst, Dann sag aus Mitleid denn sie kommt nicht an dich ran. Wenn sie dich fragt, bei wem du gestern Abend warst, sag in Gedanken die ganze Zeit bei dir Wenn sie dich fragt was sie heute anziehen soll, dann sag ihr behalt das Lächeln an den Rest den shoppen wir.
Schwarz und weiß und auch kalt und heiß, dass ist nicht das was sie gerne hört. Wenn es geht, bleibe unkonkret. Ja denn damit machst du nichts verkehrt Bloß keine Fakten du bist schließlich nicht die Auskunft. Sie will halt reden nur das ist ihre Natur.
Og så tar vi den en gang til dere, i beste teletubbystil, bare at denne gangen blir det på norsk:
Hei min venn, du ser sliten ut Kjær’stestress, det er’kke nytt for meg. For du og jeg, har visst egentlig begge to den samme lille fru. Og om du vil, så forklarer jeg gjerne hvordan du snakke skal, om alt skal gå i boks:
Når hun deg spør «Hva liker du så best på meg?» Da sier du «Åh, hvor begynner jeg?» Når hun deg spør om hvorfor du så på den andre dama, så svar så fort kan, hun er’kke no’ som deg… Når hun deg spør, «Hvor var du så i forgårs kveld?» så sier du «I tankene hos deg!» Når hun deg spør «Hva skal jeg kle på meg på denne festen?» «Behold kun smilet på, og resten shopper vi.»
Svart og hvit, også kald og varm det er ikke ord som hun vil ha. Når det går, vær helt ukonkret dermed går du ikke lett på trynet For rene fakta er ikke det hun ønsker Hun trenger bare jatt, det er hennes natur.
Og så sangen helt til slutt, bare for å toppe det. Ja, jeg elsker denne sangen nesten utelukkende på grunn av hvor deilig stemmen hans er når han synger «Oh, babe, wo fang ich an?»
Idag har jeg krøllet meg inn i sneglehuset mitt og organisert livet mitt, ryddet rommet, vasket håret og klær og lest, lest og lest. Det er ikke spesielt produktivt for samfunnet, men jeg blir en langt mer harmonisk sjel. For tiden blir det mer ting som gjør inntrykk på meg enn jeg som gjør inntrykk på omverdenen, og jeg tenkte å anbefale det som har gjort inntrykk på meg den siste uken:
Bok: Jeg er igjen i gang med Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón, og jeg elsker den like mye, om ikke mer, denne gangen. Boken er full av fantastiske språklige perler som får tærne mine til å krølle seg i fryd og jeg slipper ut rene nytelsessukk over hvor godt det er mulig å beskrive Barcelona for en liten spansk-nerd som aldri har vært der en gang. Jeg leser og leser, og sender gjestene mine hjem så tidlig jeg kan for at jeg skal kunne lese videre. Ikke et sunnhetstegn, men absolutt et tegn på litterær kvalitet.
Teve: Som alle andre i min generasjon er det Uti vår hage 2 som gjelder. Sånn er det rett og slett.
Radio: Vår daglige Beatles fra P1 – kun et «Abonner på podcast»-trykk unna!
Avis: Jeg er en A-magasin-dust, og referer til trykksaken så ofte jeg får sjansen. I det siste er det Lommemann-saken jeg har lest meg kvalm på, og jeg bruker mye tid på å sette meg inn i saken. Så forstår jeg noe av hvor fæl verden er, og hvor stor kontrast det er til mitt pepperkakehuseknuseliv.
Musikk: Jeg hører på Kaizers Orchestra med Tokyo Ice til Clementine. Jeg har spilt Hey There Delilah og Blackbird på gitaren helt til e-strengen røk. Jeg spiller Moulin Rouge-musikken på keyboardet. Jeg hører på de suppete sangene fra Enchanted og Puff the Magic Dragon av Peter, Paul and Mary.
Blogg: Jeg leser altfor mange blogger, og min eminente høyre hånd Vienna (rss-leseren min) lar meg flagge artikler jeg liker godt, og som jeg får opp i en finfin liste når jeg er lei av all driten jeg må gjennom. Det er mye jeg skulle anbefalt, men jeg kjører tilfeldighetsfaktor og ber dere sjekke ut forfatterne av de seks siste favorittpostene mine: Maren, LoRdx, Astrid, Kvitveis, Sonja og Strekke. (Jeg skal vurdere kjønnskvotering neste gang.)
Film: Bare se Across the Universe, flere anbefalinger tror jeg ikke at jeg gidder dette året. Bortsett fra at jeg gleder meg som en liten unge til Atonement og Drageløperen.
Dikt: Kanskje er ikke det et dikt, men det er definitivt lyrikk. Når livet mitt har tatt slike vendinger at jeg blir sittende midt på gulvet og tute av å finne gamle bilder hvor jeg smiler sammen med pappa, og jeg ti minutter senere hopper opp og ned av fryd fordi jeg hadde igjen en ekstra sjokoladebit, trenger jeg en leveregel som sier at alt til sin tid. Derfor gjør jeg dette til mitt motto i 2008:
Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp; en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge; en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse; en tid til å kaste steiner, en til å samle dem, en tid til å ta i favn, en til å la det være; en tid til å lete, en til å miste, en tid til å gjemme, en til å kaste; en tid til å rive sund, en til å bøte, en tid til å tie, en til å tale; en tid til å elske, en til å hate, en tid til krig og en til fred. Forkynneren 3, 1-8.
Kjoleregningen for januar blir betydelig dyrere enn det opprinnelige kostnadsoverslaget. Kristin Storrusten, journalist i Bærturnytt.
Beregnet utfra dagens dollarkurs kan det se ut som kjolebudsjettet til frk. Storrusten går mot stadig uante høyder. Da Bærturnytt tok turen ut på gata, var det tydelige frustrasjoner i det norske folk. – Åffer ska’ hu ha ny kjole nå igjen, a? spør minstepensjonist Stor Rusten seg selv. Han påpeker at 21-åringen allerede har skapene fulle av kjoler, og ser ikke behovet for flere «små vidundre», som frk. Storrusten selv omtaler dem. – Men la nå ungdommen få more seg! svarer enkefru Storrusten-Glad fra Frogner på vårt spørsmål om ikke dette blir litt ekstravagant for en studine.
Økonomiske ender Eksperter Bærturnytt har vært i kontakt med ser med overraskelse på denne nye utviklingen. – Vi har lenge trodd at vi hadde nådd toppunktet i sinuskurven, da hun beviselig har flatet ut i sine kjolekjøp, sier økonomisk ansvarlig Storrusten ved Storrusten Økonomi AS. Storrusten legger til at økonomiavdelingen i lengre tid har slitt med å få endene til å møtes (se bilde), og trodde at de ved årsskiftet hadde overbevist frk. Storrusten om hvilke tiltak som måtte til for å komme i økonomisk balanse igjen.
Motbeviser Men frk. Storrusten følger ikke strømmen, og ble i dag av kjendisavdelingen i Bærturnytt observert idet hun smalt penger i bordet for å sikre seg en grå festkjole med utringning og knekort skjæring. Moteekspert Kristin «Kristin» Storrusten understreker at frk. Storrustens vellykkete stil bygger på lekre basisplagg, akkompagnert av nøye utvalgt tilbehør. Den nevnte kjolen passer i så henseende ypperlig inn i hennes stramme klesregime. – Det er ikke uten grunn hun er den nest most fashionable i sitt Facebooknettverk, påpeker st0rru5t1, leder ved dataavdelingen i Bærturnytt. Men han er også nøye med å understreke at disse opplysningene kan være villedende, da frk. Storrusten er blitt observert skrattleeende av at hun er den beste to be stuck in handcuffs with.
Siktseing Men hvilke konsekvenser kan en slik pengebruk ha? – På kort sikt kan dette være uheldig, svarer økonomisk ansvarlig Storrusten. – Samtidig kan man se hvordan hennes personutvikling på lengre sikt vil kunne ha heldige konsekvenser. Ventelig vil hun bli lykkeligere, litt fattigere og litt bedre antrukket i inneværende år, men vi forventer ikke å nå full kapasitet før i 2009. Frk. Storrusten var i dag ikke tilgjengelig for kommentar.
Barneskolelærer! Nå der har vi lukrativt yrke midt i blinken for meg. 2008 blir året jeg skal slutte å jobbe svart, og jeg gleder meg til å få sjansen til å forpeste et par hundre bærumsunger. I tre dager har jeg nå tasset i ganger, knyttet skolisser og tørket snørr, og prøvd å døtte litt kunnskapsløft inn i uskyldige barnesinn. Det har fungert sånn passelig. Jeg var en spesielt interessant gymlærer, som ikke klarte å ta imot når de kastet ballen til meg for at jeg skulle droppe ballen i begynnelsen av kampen, ble truffet av tre kanonballer selvom jeg satt inntil ribbeveggen og gjorde tre dommertabber. Men som vi husker fra vår egen barneskoletid – har man nøkkelknippet, er man kongen. Jeg elsker å være kulest. Dessuten er det gratis kaffe på lærerværelset, så i den siste timen er det ikke godt å si hvem som er mest hyperaktiv – Kristin eller sjetteklassingene. Det at de sto på pultene og skrek kan jo tyde på at det muligens var dem, men det var jo jeg som hadde satt det i gang.
Rosinen på toppen av kransekakepølsa er at jeg nå jobber på barneskolen hvor mamma også jobber, som gjør oss til liksomkolleger og vil si at jeg bruker det meste av lærerværelsetiden på å høre på hvor like vi er. Både mamma og jeg er jo enige i at vi ligner litt sånn til og fra, men ikke i så stor grad som det lovprisningen av våre tvillingegenskaper skulle tilsi. Vi forsøkte derfor en sen natt å ta bilder hvor vi liknet. Vi klarte det nesten. (meg til høyre)
Vi har utarbeidet en rutine i gjengen som er irriterende og smertefull for alle parter. Jeg vedgår at jeg har en stor del av skyld i dette, men lurer veldig på hvordan vi skal komme oss ut av den onde sirkelen. Hver gang Marit spør «Hvilken dag er det i dag?», noe hun gjør urovekkende ofte med hensyn til at hun faktisk er 24 år gammel og burde ha fått grep om kalenderen innen nå, synger jeg høyt og skrålete «Hvilken dag er det i dag?»-sangen fra Portveien 2. Dette er selvfølgelig umåtelig irriterende for alle som måtte befinne seg i nærheten på gitte tidspunkt, og det har gitt utslag i både fysisk vold og trakasseringer av undertegnede. Det er påfallende hvordan folk bare er slemme med meg når jeg prøver meg med allsang eller selskapsleker. Jeg tror de prøver å oppdra meg slik som man oppdrar en hund. Uansett. I går var det jo søndag, og sangen varer derfor en god stund. Med andre ord var det tid til mye smerte mellom mandags- og søndagsverset, og Sigurd sørget for at jeg gispet luft og presset ut versene mellom smerteklynk fordi han kløp hardt hver gang jeg kom med en ny setning. Det verste var at de andre bare lo der jeg rullet i sofaen og krevde å få synge. Da jeg endelig holdt opp og lå der gjennomblå og litt trist, bare lo de av meg og sluttet å være voldelige. Jeg tror det er en leksjon å lære her et sted, men det tror jeg at jeg skal ignorere.
Jeg kommer fra en fredagssammenkomst hvor verten spydde i oppvaskkummen, vi sutret over manglende gullrekke på NRK og hvor vi lå som late drog på sofaen hele kvelden, men likevel tør jeg påstå at det var en fantastisk kveld. Jeg var sur, gretten og bitter hele ettermiddagen i forveien, men spratt rett til værs straks jeg fikk kommet meg i hus og smakt på brownies-røren. (Sigurd har sikkert etpar interessante observasjoner å komme med i forhold til PMS og humørsvingninger, forresten.)
Jeg gjorde en eksepsjonelt skrekkelig jobb med pakkebrowniesen, og etter å ha glemt 1/4 av ingrediensene og stirret litt skeptisk på bakverket, utjevnet jeg med for mye vann. Da måtte den stekes i rundt fem kvarter for å ikke være sjokoladesuppe. Det ville selvfølgelig vært umulig å steke noe overhodet om ikke Bjørnar hadde påpekt at jeg ikke hadde skrudd på ovnen, men kun en lampe inni ovnen.
Kun en lampe? Hvorfor i alle dager har en stekeovnknott en funksjon bare for å skru på en lampe? Vi var gjennom mange alternativer i løpet av kvelden: Var det for å kunne se deigen når man lot den heve inni ovnen? Var det for å kunne la barn leke kokker uten at de lekte med skummel varme? Var det for å kunne ha litt lys på kjøkkenet, uten å sette på taklyset? Var det fordi stekeovner kommer med seks funksjoner på knappen, og siden den ikke hadde varmluftsfunksjon, måtte den erstattes av noe annet og billigere? Var den for ekstrem langsom oppvarming? Var den for å kunne bruke ovnen som marsvinbur?
Den mest fornuftige grunnen vi kunne tenke oss, var at det gav oss noe å snakke om. Slikt skal ikke kimses av, og i tillegg lo jeg så jeg prustet etter en diskusjon om hvordan jeg i fremtiden aldri skal steke mat, bare belyse den, for deretter å overbevise mine stakkars avkom om at det er slik man steker ting. De kommer til å få seg en liten knekk første gang de er i et bursdagsselskap og ser en kake som ikke er basert på sørpe med melis på. Men mine barn kommer til å måtte være ganske hardhudete uansett, så jeg tror ikke det er det som sender dem til psykologen. Pølsene steker jeg med lommelykt, og prinsippet blir at vi bare legger spaghettien i en kjele med vann til den er gjennomvåt. Med slik revolusjonerende energisparing kan jeg drite i klimakvoter og heller kjøpe meg en lysekrone jeg kan bruke til juleribben.
Foreløpige prognoser tilsier at 2008 kan bli et like hektisk år som 2007. Men mine mer statistikknerde venner vil jo kunne fortelle at man ikke kan lage empiri av fire eksempler, så jeg venter til uti april før jeg kommer med noen endelig konklusjon.
Linn skrev årskavalkade. Jeg ble så imponert at jeg straks ble inspirert til å skrive en selv, selv om jeg ikke husker så mye og nok må ta det litt på slump. Godt det har skjedd så lite at det er lett å huske alt.
2007 Jeg startet året i en sidegate til Vigelandsparken med smilende venner og mens rakettene smalt gråt jeg, fordi det verste hadde hendt i 2006, og jeg visste at 2007 ville bli fullt av savn. Senere i måneden spilte jeg bowling med nye venner og sosialiserte med gamle venner. Jeg satt på lesesalen helt til Universitetet sa at eksamenskarakteren min ikke var en D, men en B, og da fylte jeg igjen opp moleskinen min slik at jeg ikke hade en hel ledig time før uti februar.
I februar fortsatte jeg med fester og sammenkomster, og ble tilsnakket for offentlig sjenanse i Bergen. Jeg var en følelsesmessig jo-jo, jeg drakk rødvin og funderte over livet og meningen med det, og jeg la min elsk på Dorothe Engelbrektsdotter mens jeg hørte på Ben Folds og Simon og Garfunkel.
I mars var jeg sliten. Sliten av ting som skjedde, sliten av egen forelskede hjerne som diktet opp ting som ikke skjedde. Jeg knakk da mormor fikk slag. Jeg skulket skolen for å spise is i solfylt Frognerpark og hadde plutselig flybilletter til Paris hvor jeg delte enkeltseng med et av verdens vakreste mennesker. Deretter brukte jeg påsken og april på plikter for å henge sammen, og jeg leste og terpet sanger, svømte lengder i bassenget og snakket. Og var godt utviklet åndelig sett.
I mai gjorde jeg alt annet enn å lese pensum. Jeg dro på hyttetur, på fest og kom alltid for sent hjem om kvelden, jeg spilte Fantasi med nye venner 0g hadde det hysterisk bra. Denne følelsen beholdt jeg gjennom halve juni. Jeg grillet og smilte og sang og jodlet og tegnet og hoppet og sov aldri fordi jeg var høy på sukker og gode venner og plystret på Raymond och Maria.
13. juni dro jeg til Tyskland og følte meg fryktelig alene i en studentbolig i utkanten av Kiel. Jeg lærte mye om kultur og språk, men savnet Norge langt inn i sjelen, og skrev 20 sider av min gjennombruddsroman i all min ensomhet der på sprinkelsengen.
Så dro jeg endelig hjem igjen, 10 studiepoeng rikere og for å sløve rundt og tenkte at livet var noe jeg kunne bry meg om senere. Jeg hadde det intenst bra og hørte på tysk jazz, og visste egentlig at jeg burde skrive lesedagbok, så jeg kunne huske alt jeg leste.
På en tirsdag bestilte vi billetter til Amsterdam på fredag, og Ida og jeg syklet rundt og utforsket europeisk storby og snakket mens vi delte kaffekopper og mystiske joghurt-desserter.
Derfra ble det slektstreff i Rogaland med verdens beste familie og mye mat, med ukuleler og potetkanon og store smil og gode minner.
Jeg begynte å studere igjen i august, denne gangen uten min medsammensvorne, og jeg slet med fagene. Jeg jobbet og fylte igjen kalenderen min med hauger av avtaler, og gikk på en tilsvarende smell som i februar da jeg torsdag 13. september satt med halvannen time jeg ikke hadde program på. Vi pilset på tirsdagene og jeg begynte å dirigere tensing, og jeg leste tre romaner i uken og var irriterende hyperaktiv.
I september fikk jeg arrangere en hyttetur med et utvalg fantastiske mennesker og jeg kunne puste. Vi sprang halvnakne rundt det store bålet, rodde på blikkstille vann og spiste appelsin med lyng på.
Jeg hørte på Anjani Thomas og fylte alle helgene mine til bristepunktet, og oktober var om mulig enda mer slitsom enn september. Jeg gråt om kveldene men smilte om dagen, og til tross for at jeg var sliten var jeg lykkelig.
November kom med et brak og jeg måtte stryke ut alle avtaler da morfar plutselig døde en lørdagsmorgen. Jeg levde fra dag til dag og hørte på SKRUK og leste pensum som best jeg kunne, og hadde ikke tid til noe annet enn å holde fast ved det jeg var blitt så vant til – å treffe venner hver eneste kveld. Jeg hadde ikke overskudd til alle vennene som jeg burde hatt, og selv om jeg arrangerte det ene etter det andre kunne jeg aldri snakke ordentlig.
Og jeg skrev igjen. Jeg skrev semesteroppgaver mens jeg drakk litervis med te og forskanset meg i en egen liten boble, jeg hadde eksamen og kom bare av og til opp til overflaten. Jeg sluttet å gjøre alt som stod på to-do-listen min, og datt fra uke til uke fortere enn jeg rakk å tenke, og 17. desember var plutselig timeplanen tom. Jeg var ferdig med 2007.
De siste fjorten dagene av året har jeg slappet av, til en forandring, og forvirret observert at jeg ikke lenger er manisk opptatt av moleskinen min. Blir 2008 like hektisk, spørs det om jeg kanskje ikke bør omgjøre fjorårets nyttårsforsett «Aldri si nei til en sosial sammenkomst» til «Aldri sparke i gang mer enn jeg klarer å gjennomføre.»
– Pøff! hylte jeg mot teven da den informerte om at det var uvanlig mye omgangssyke i østlandsområdet denne julen. Jeg er virkelig på mitt mest sjarmerende når jeg ligger under en stor dyne, likblek, med bustete hår og utslitt etter at jeg har måttet rope på elgen for første gang siden russetiden.
På den positive siden har jeg nå nesten fått lest ut Tusen strålende soler av Khaled Hosseini (han med Drageløperen), og det er jo en knallbok av dimensjoner. På den negative siden har jeg gått glipp av et av julens hyggeligste familieselskaper for å feire krøllekusine, jeg var så dum at jeg så på Nigellas kjøkken og fremprovoserte en ny deit med toalettskålen og jeg er lei, lei, LEI av å ligge stille!
Dessuten er det ingen Colin Firth her til å fortelle meg at han elsker meg, til tross for at jeg er syk og ser ekkel ut. Jeg synes det er urettferdig å dele ut omgangssyker i julepresang uten å sende ved en hønk til å elske meg.
