About Kristin Storrusten

Kristin Storrusten (f. 1986) er kongelig entusiast. Hun er utdannet litteraturformidler og arbeider som kommunikasjonsrådgiver, men grunnlaget for denne bloggen er personlig interesse og en muligens litt for voldsom hangup i Mette-Marit.

Posts by Kristin Storrusten:

Dagens dramatikk

Dramatikk kommer av det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»).

Dagens dramatikk dreier seg mest om det i parentes der.

Jeg ser ganske dårlig. Jeg ser såpass dårlig at da brillene mine skulle justeres i brillebutikken ble jeg plassert på en stol så jeg ikke skulle være til skade for meg selv eller andre rundt meg. Jeg er altså ikke blind,  men blant mange mennesker og i ukjente jaktmarker følte jeg det tryggest å sitte helt stille. Jeg følte meg oldgammel. Jeg var også overbevist om at noe viktig ville skje. Plutselig ville det komme en raner inn og jeg ville vært verdens dårligste vitne for politiet etterpå. Eventuelt ville raneren ta meg med seg, siden jeg hadde sett alt, men så viste det seg at jeg ikke hadde briller, og jeg måtte leve resten av livet halvblind.

Så fikk jeg brillene mine. Dagens dramatikk.

 

Bloppis: Ta den bok og la den vandre

Jeg har mange bøker. Jeg vil ikke si at jeg har for mange bøker, men jeg er nå av den oppfatning av at bokhyller skal leve. Da må ting bevege seg. Etter litt stokking i bokhyllene har jeg nesten 40 bøker som søker nye eiere. Noen fordi jeg har flere, noen fordi jeg ikke likte dem, noen fordi jeg likte dem men ikke skal lese om igjen, etc. Jeg har til og med noen av yndlingsbøkene mine i bunken, fordi jeg hadde flere eksemplarer.

Legg igjen en kommentar eller send en e-post til storrusten [at] gmail . com hvis det er noen du vil ha. Jeg setter pris på om du vil ha mange på en gang. Tenk for en mulighet til å skaffe seg ferielektyre! Jeg er i Oslo-området fremover – så vi klarer kanskje å lage en adopsjonsavtale.

Norsk innbundet:
Geir Olav Jørgensen: Forteljingar frå utsida
Magne Hovden: Sameland
Eivind Buene: Enmannsorkester
Grete Kleppen: Blå fuge for far min
Bjarte Davidsen Klakegg: Heliumhjarte
Anna Bache Wiig: Det aller fineste
Olaug Nilssen: Vi har så korte armar
Audun Mortensen: Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (ikke ordentlig innbundet, men førsteutgave 🙂

Oversatt innbundet:
Helene Hegemann: Axolotl Roadkill
Emily Brontë: Stormfulle høyder
Natascha Kampusch: 3096 dager
Jonathan Safran Foer: Ekstremt høyt & utrolig nært

Barn og ungdom:
Fleischman/Roberts: Pappskallene
Maria Gripe: Pappa Pellegrins datter
Agerholm/Seim: Bokormen
Magnus Buen Halvorsen: Aston Martin
Evensen/Berge: Bandet mitt spiller ikke progrock
John Stephens: Smaragdatlaset

Sakprosa:
Tore Rem: Sin egen herre (1. bind av biografien om Jens Bjørneboe)
Lonely Planet: Madagascar & Comoros
Kjetil Østli: Politi & røver
Sylfest Lomheim: Språkteigen
Larousse: Fransk/engelsk-ordbok (pocket)
Core: Engelsk/norsk-ordbok (pocket)

Diverse pocket:
Stieg Larsson: Menn som hater kvinner
Vigdis Hjorth: Snakk til meg
Siri Hustvedt: What I Loved
Muriel Barberry: Pinnsvinets eleganse
Rosie Alison: Bare tanken på deg
Karen Blixen: Den afrikanske farm
Peter Høeg: De få utvalgte
Marian Keyes: Angels
Roy Jacobsen: Marions slør
Dave Eggers: Dere skal merke vår hastighet
Levi Henriksen: Den aller siste mohikaner
Mikkel Bugge: Yttersider
Markus Zusak: Boktyven (bokhandeleksemplar, ikke særlig pent)
Alexander McCall Smith: In the Company of Cheerful Ladies

hun må vist være glad

 

Det er årets lengste natt, og jeg har laget en spilleliste for lyse netter, og for å synge i dusjen, for å kjøre bil med vinduene åpne, for å ro over vannet, for å sykle hjem fra jobben og for å grille. Vi blir alle svenske om sommeren, så det er selvfølgelig gode innslag av broderfolket på listen.

Sang under brusebad heter den, oppkalt etter Svantes lykkelige dag. Lenken fører deg til spotify.

Å bare si det.

«Selvfølgelig hadde hun ikke syntes det var dumt.» sier Tove Nilsen, hun snakker om da hun rev i stykker et brev hun skulle sendt til Cora Sandel om hvor godt hun likte henne. «Det er jo ingen av oss som synes det er dumt å få ros. Likevel så holder vi tilbake. For ikke lenge siden så jeg Odd Nordstoga på et handlesenter, og da fikk jeg lyst til å gå bort og si at musikken hans ofte hadde gjort meg så glad. Men som den norske, innadvendte og tause figuren jeg går rundt som, så ble ordene inni meg.»

Jeg blir litt paff når jeg hører Sommer i P2 med Tove Nilsen.

For noen uker siden var jeg på Litteraturfestivalen på Lillehammer, og jeg så så mange kjendiser at jeg nesten imploderte.Fotnote 1 Torsdag kveld var det fest på Nansenskolen der jeg bodde, og Tove Nilsen holdt en liten tale, og jeg satt på første rad med notatblokk og noterte stikkord fra det hun sa, tegnet henne og tok bilder og oppførte meg som en førsteklasses fan, og ble bare superinspirert av å være tre meter unna henne.

Så hentet jeg grillmat, og så endte jeg opp på samme bord som Tove Nilsen. Jeg døde litt inni meg. Jeg ble helt dust, og jeg klarte å holde en slags samtale, og hele tiden satt jeg og tenkte

SKAL JEG SI TIL HENNE AT JEG HAR LEST SKYSKRAPERTRILOGIEN HENNES OG ELSKER DEN, OG AT MAN IKKE TRENGER Å KOMME FRA ØSTKANTEN FOR Å LESE DEN SOM JEG ALLTID HAR TRODD, JEG VOKSTE OPP TREDVE ÅR SENERE I BÆRUM, OG LIKEVEL! LIKEVEL!

(jeg tenkte i store bokstaver).

Jeg sa ingenting. Til slutt gikk jeg. Jeg gikk rett på rommet mitt, droppet resten av festen, smalt opp et word-dokument og skrev begynnelsen på et eller annet skjønnlitterært, jeg ble så umiddelbart inspirert bare av å være i nærheten av Tove Nilsen.

Og så to uker senere hører jeg henne snakke på radio, og plutselig sier hun «Hvis du skal si noe til noen, si det før det er for seint.»

Det er for sent å si det. Men nå har jeg hvertfall skrevet det.

1. Døde inni meg av to andre tilfeller den litteraturfestivalen: A) Da Selma Lønning Aarø sto foran meg og jeg ble flau og stum som en østers. B) Da jeg skålte med Agnes Ravatn, ble forvandlet til silent stalker og fulgte etter henne resten av kvelden.

2. Fotnote: Jeg kan ikke fordra Cora Sandel. Jeg skrev mitt ungdoms forfatterfanbrev til Gerd Brantenberg.

Inspirert.

De som har hengt med på internett-lasset mitt en stund vet kanskje at jeg tegner en nettserie som heter sivilstatus. Den fikk nok oppstuss til at jeg ble tummelumsk, og jeg får av og til spørsmål om det kommer mer… og jeg vet ikke. Plutselig kan det skje, men det skjer ikke egentlig noe akkurat nå.

Men jeg har ikke sluttet å tegne! De som har gleden av å følge meg på instagram og twitter (heter storrusten begge steder) har sett at jeg tegner som bare det:

Det er drodling, og det er ikke ferdige produkter, som de jeg postet for to uker siden. Jeg liker det likevel. Jeg har alltid snublet litt inn i dette med illustrasjon og tegneserier, uten å vite hva jeg holder på med.

Men nå har jeg nylig truffet to inspirerende Åshilder, og jeg har fått prate med dem: Åshild Kanstad Johnsen som står bak Kubbe, og Åshild Irgens som står bak Frida og Tonje Glimmerdal. De er dødsflinke. Men samtidig er de også bare vanlige folk – og jeg har tenkt: «Kan de kan jeg!»

Det er en morsom tanke, og selv om den sannsynligvis ikke er sann, er det et inspirerende utgangspunkt. Og selv om jeg altså ikke tegner sivilstatus-striper om dagen, så tegner jeg andre ting, og jeg tegner mye, og jeg tegner overalt, en del i en svart notatbok, kanskje blir det noe etter hvert. Vi får se!

Kortfilmformidling

For et års tid siden var Min Venn Ole og jeg på kortfilmprogram på Ringen. Vi hadde billett til første del av to, vi skulle se hvordan det gikk.

Kortfilmene vi fikk se var riktignok bra, men de var en orgie i ensomhet, mislykkethet, død og elendighet. Da programmet var over satt alle bare der, helt stille og stirret ut i luften. Det var norsk filmrealisme på sitt beste (verste?).

– Det neste programmet er lystigere altså! Bli! Bli! sa den ansvarlige, som sannsynligvis akkurat skjønte at hun hadde gjort 15 mennesker litt ute av seg. (Altfor få besøkende, åpenbart.)

Vi ble heldigvis, og det ble bedre. Og helt til slutt kom en liten perle, en film som gjorde at vi ble gående og synge EG HAR KLINA MED EIN SKALLAMANN! hele veien hjem, og da vi var kommet hjem også

Kanskje ble vi litt preget av å ha sett så mye trist, så vi trengte denne. Kanskje har jeg i hodet mitt laget verdens beste film som ikke egentlig er så perfekt som jeg tror. Men dere.

Skallamann med Frank Kjosås i hovedrollen ligger nå ute på NRK Nett-TV. Det er lite annet å si enn at det er verdt sine 11 minutter. Få den med deg.

Og et sted skal man bo

– Javel, vi kan gå og gi millionene våre til noen andre, vi.

Vi sa det ikke, men det var det vi tenkte da vi hadde budt 50.000 over takst i en leilighet det ikke ble budkrig. Selger ville ha 200.000 over takst, hvis ikke solgte han ikke (selv om prisantydning var 10.000 under takst.

Vi har det ikke travelt med å finne ny leilighet, vi har bare begynt å vandre på visninger slik at vi kan slå til hvis vi finner drømmeleiligheten. Så det er rett og slett his loss.

Jeg kan forstå at leiligheter må koste penger, men jeg kan ikke fatte og begripe at vi kan ha en boligpolitikk som gjør at boligprisene eksploderer på denne måten. Jeg er skeptisk til at det streikes for bedre lønninger og at det ikke streikes for et mer rettferdig boligmarked som ikke rammer unge, enslige, folk uten nettverk som stiller opp, aleneforsørgere. Boligmarkedet nå favoriserer par i godt voksen alder på en slik måte at jeg blir kvalm.

Jeg var ikke tatt ut i streik, og jeg er fornøyd med lønnen jeg har. Og jeg kan gi millionene mine (bankens millioner) til noen andre.

Hilsen rød tomat

Ivrige kjendisjournalister roter i søppelet til dem de vil finne ut noe om. Jeg følte meg på riktig spor i dag da jeg hjalp en venninne å vaske ut av leiligheten, og tok den fine jobben med å vaske bak panelovnene.

(ps. Her foreslo iphonen at jeg skulle skrive landminer i stedet for panelovnene. Historien hadde blitt langt mer sensasjonell hvis det var tilfelle.)

– HÅHÅ! ropte jeg triumferende til de andre.
– HÅHÅ!

Jeg hadde nemlig funnet en brukt kondominnpakning! Dette var sensasjonelt. Det var vilt. Det var jo FRYKTELIG PINLIG for min venninne!

Og så sa de andre «heh.», og så gikk de. Ingen vet å sette pris på ekte flauser lenger, sånne som kunne stått i TL-bladet med signaturen «Hilsen rød tomat.»

(for ordens skyld: det var også voldsomme mengder kattehår bak ovnene. Min venninne har ikke katt. Altså kan det hende at det ikke ble vasket etter de forrige som bodde der, og at kondominnpakningen rett og slett ikke var hennes. Denne historien blir stadig bedre, kjenner jeg.)

Skisser fra Lillehammer

Jeg laget en nettserie en gang, og det kan hende jeg gjør det mer, men det tok så mye energi! Foredragsdrodling og ta bilde av det med mobilkamera, det er mer noe for meg! Superlett.
20120601-180736.jpg

Jeg begynte på en tegning av Bjørn Rørvik, han har skrevet Bukkene Bruse på badeland, en fantastisk bok. FANTASTISK.

20120601-180637.jpg
Jeg tegnet Inga Sætre som har laget Fallteknikk. Det var veldig fint å høre henne snakke om det, og fint å bruke lang tid på noen av bitene i boken.

Som alltid når jeg hører på flinke folk og ser bra ting: jeg får lyst til å gjøre det selv. Se opp for barnebøker og tegneserieromaner. En dag, dere. En dag.

Karikerte forleggere

Litteraturfestivalen på Lillehammer er intens, og så samtidig så innmari morsom. Mellom slagene skal jeg kvesse tastaturet og skrive saker for Bibliotekforum, og det har blitt mange notater underveis.

Så i går ble det ingen notater, jeg tegnet i stedet for fra forleggernes seminar om sin rolle.

20120601-113551.jpg