Dette er hva det står på ballongene som ligger og henger rundt i leiligheten vår:
En hvit med endetarmsplager En blå med endetarmsplager En orange med atten fisker på En orange med en tegning av Sigurd En gul med en krone og Ingrid Alexandra! En lilla med Margrethe 21 og et halvt! En orange med et hjerte med Heath Ledger En gul med Ikke mobb kameraten min En blå med femten hjerter En grønn med I’m havin’ ‘oops og en ganske mislykket tegning av R2-D2 En blå med globusillustrasjon og Bruk hodet, vi har bare en klode
Joda, her er er det rai-rai. Det var synd den med hele teksten til Ta en potet krympet inn i evigheten.
Åh, hadde jeg bare levd for femti år siden. Da hadde jeg sluppet å ta utdannelse, jeg kunne trippet rundt i foldeskjørt og lakksko og bare lest litteratur som var gøy. Eller gøyal, som den kanskje ville vært på den tiden. Jeg ville sluppet å bære fem pensumbøker i vesken og kjenne gravitasjonskraften øke for hvert skritt jeg tok, og kunne ha viet meg helt til kunsten å koke poteter. Nei, jeg gleder meg ikke til forelesning klokken to.
Men jeg fikk oppleve litt av svunne dagers mystikk i dag. Etter å ha frosset nesen av meg etter å ha lest i Frognerparken (Jeg misliker lesesaler, og bruker trikker og parker til det formålet. Siden jeg ikke har månedskort hos Sporveien blir det fort kaldt for en stakkars studine med mye pensum.) trippet jeg hjemover, postla brev til lillerusten (fryd i sør) og plystret med på iPoden da jeg så at de solgte Original Nilsen på antikvariatet her. Gisp og akk og jubel, og jeg strøk den lett med pekefingeren før jeg tok den med inn for å kjøpe meg enda en LP. Siden jeg har så mange LP-spillere, liksom. Vidunderet (som er like gammel som meg) kostet 10 blanke kroner, og det er vel omtrent det samme den kostet da den kom ut. Så jeg skulle betale, men hadde bare to kronestykker og en tohundrelapp. Det sier nok litt om omsetningen at han ikke kunne veksle overhodet på disse tohundre. – Åh, sukket jeg. – Jeg brukte akkurat opp mine siste pengestykker på frimerker. – Hvilken verdi? – Jeg har et syvkroners her! Vil du… – Frimerket, og de to kronene. – Nå dette kaller jeg handel!
Neste gang jeg skal handle klær skal jeg ta med en sau, en gullklump og en pakke stearinlys. Jeg har stor tro på at det er slik morgendagens handel vil bli.
Alt Martine har sagt til meg i dag, bortsett fra en meget eksistensiell samtale vi hadde for to timer siden (man kan ikke ha hemmeligheter når man bor med en papirvegg mellom seg, og da kan man likegodt gi opp og øse litt av livene våre utover hverandre), er «Å, Kristin, du er så sexy når du sitter slik!»
Men jeg tror hun er ironisk. Jeg er ganske sikker faktisk. Jeg kan i alle fall ikke tro at å ha kroppsdelene henslengt på tilfeldige steder rundt omkring, med en enorm, gul t-skjorte og hånden begravet i potetgullposen virker tiltrekkende på noe menneske. Jeg har dusjet i det minste, da. Også er jeg sinnsykt støl i begge gluteus maximusene mine.
Prepost: Det har kommet etpar bekymringsmeldinger etter lørdagens post. For de av dere som ikke får sove om nettene av kristinangst, kan jeg lykkelig meddele at jeg kvinnet meg opp etter trynegåingen og alt årnær sæ. Det hjelper selvfølgelig at alt som trengtes var en samtale med Nummer En.
Idag ble jeg nesten overkjørt av Jon Fosse. Jeg hatet Jon Fosse i 2005, jeg hatet Jon Fosse i 2007, og jeg er ikke veldig begeistret for ham sålangt i 2008. I min litterære hverdag kunne derfor denne overkjørelsen vært et vakkert bilde på hvor mye jeg hater å lese Jon Fosse. Men siden jeg akkurat idag tok en luftetur ute i den virkelige verden, er dette faktisk på mer bokstavelig. Siden jeg nå først har en ordentlig historie å fortelle på bloggen, tenker jeg at jeg tar det fra børjan.
Jeg var som vanlig for sen til Blindern, og trasket oppover med Queen på øret og med nesen begravet i Den trettende fortelling av Diane Setterfield. I og med at denne romanen blir ulidelig spennende etter etpar hundre sider, følte jeg at jeg ikke trengte en halvtimes skoleveipause med venting for å se hvordan det går med de onde tvillingene. Jeg leste som besatt. Denne lese-gå-vanen gjør meg selvfølgelig livsfarlig i trafikken. Jeg kræsjer stadig med lave pensjonister, parkerte biler og ikke minst steinblokker, og det var bare et tidsspørsmål før den litt uheldige kryssingen av det skrå veikrysset ved Marienlyst, med parkerte biler, kjørende biler og syklister skulle skape farlige situasjoner. Dette skjedde idag. Begravet i boken tenkte ikke jeg over at jeg nå skulle bevege meg ut i veibanen. Alle vi som har vært medlem av Trygg Trafikks Barnas Trafikklubb og fått tilsendt én side som vi sirlig satte inn i den røde permen hver måned, vet jo at slikt er livsfarlig. Jeg ville ikke fått et eneste sykkelklistremerke til å sette inn på den skraverte asfalten med slik oppførsel. Men siden jeg er blitt stor, dum og uansvarlig og ikke synger «Hvor skal vi leke og hvor skal vi gå?»-sangen ofte nok, tenkte jeg ikke over den trygge trafikken før en bil bråbremset og føreren stirret stygt på meg.
Og tro meg. Du er ikke blitt stirret stygt på før du er blitt stirret stygt på av Jon Fosse. Jeg ble selvfølgelig en anelse befippet, men valset over veibanen og gav et lite kniksogvink. Jeg tror det gikk bra, og at det ikke kommer en høy, krøllete litteraturdust i neste teaterstykke. Samtidig tenker jeg at det hadde vært så innmari ålreit om jeg hadde blitt litt påkjørt. Med den farten han holdt ville jeg toppen fått etpar blåmerker, og da ville han kanskje fått et lite hint: Det finnes faktisk bøker der ute som gjør at du glemmer biltrafikken rundt deg! Bøker uten ørtogførti gjentagelser av samme replikk, hvor forfatteren faktisk har tatt seg bryet med å lage en handling og hvor ikke språket er skrellet vekk for alle litterære krumspring. Bare gi meg ETT slikt verk og så skal jeg slutte å være farlig i trafikken din. Jeg sverger.
På skribleveggen min over sengen står det med to ulike håndskrifter Hvis et problem ikke kan løses med sjokolade, er det for stort. må man bruke gaffa!
Jeg liker den første tanken; at det finnes problemer som rett og slett er for store. Ikke definert i forhold til noe, bare «for store». Noen ganger orker jeg ikke fikse ting, og forskanser meg heller under et pledd og håper at ting skal gå over. Det gjør stort sett ikke det, men ting løser seg sjokkerende ofte likevel. Som utflyttet student med bsu-konto, studielån og månedsbudsjett (det siste var selvfølgelig en spøk) føler jeg at jeg lever i en Trond Viggo-sang. Jeg skaffer meg lønn aleine, lager meg mat aleine, for nå må jeg finne ut hvem jeg er. Og det verste med å leve midt i et slikt nrk-mareritt, er at jeg «må stå for det jeg sa». Stort sett forsøker jeg jo etter beste evne å oppføre meg bra, men jeg går alarmerende ofte på trynet. Det er en utrolig kjip følelse å vite at det er en selv som er skurken i historien. Min første innskytelse er alltid å ringe mamma. Jeg stopper meg selv like effektivt hver gang, heldigvis for oss begge to. Så krøller jeg meg heller sammen og finner det litt urovekkende at gamle menn har sunget følelsene mine før med gitar til.
Her er det klart og kaldt; lukt og leven overalt. Alle hyler så, ingen fred få. Dagen i et hopp er mye for så liten kropp. Mor, jeg vil tilbake til ditt myke, mørke leie. Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg.
Jeg søkte ly for pøsregnet i går i innvandrerbutikken på hjørnet (eller må man si sydhavsbutikken?) og plukket opp en grønn te litt på måfå, som jeg gikk hjem og gledet meg til. På utsiden står det Special Gunpowder, noe som gjorde meg litt skeptisk til om jeg for eksempel kunne kjøre bil etterpå, men jeg tok mine sjanser og trakk te.
Og det er verdens beste te. Nå har jeg drukket tekopp på tekopp, kun avbrutt av tolv timer sammenkrøllet i sengen, bruninger til frokost og avslappende morgenrutiner med BubbleShooter og Stavanger-puslespill med kollektiv & utvidet kollektiv. Jentekollektivet har nemlig blitt velsignet med husvenner, som kommer så ofte at de ikke lenger er besøk, men snarere burde hatt sin egen kjøleskapshylle og tannbørste her.
Jeg tror ikke denne lykkefølelsen kommer av special gunpowder, jeg tror den kommer av meningsløse samtaler og et utvidet kollektivbegrep.
Igår spilte jeg wii-games for første gang. Jeg er uvanlig dårlig til å spille wii. Eller, i grunnen gjør jeg det jo helt tålelig, men det er fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre og veiver rundt med dingsen til noe skjer. Det utrolige er jo at jeg for eksempel slo Ole i bowling ved hjelp av heller kreative armbevegelser, men han påstår at man ikke kan hovere så lenge man vant ved hjelp av flaks. Han slo meg forøvrig i tennis, men det var på ordentlig. (Ikke for det, han slo meg i wii-tennis også, men det gjorde jo alle sammen.)
Tennisen er rett og slett et kapittel for seg selv, som sannsynligvis kunne vært bedre beskrevet av noen av stakkarne som befant seg i en tometersradius rundt meg (vanskelig å unngå, ettersom denne aktivititeten ble utført på en studenthybel), i det jeg dæljet og hoppet opp og ned og slo hemningsløst rundt meg. Særlig ble jeg berømmet etter en serve hvor jeg rett og slett veivet dingsen fire ganger rundt på strak arm og fikk smelt inn 15 poeng.
Men den egentlige grunnen til at jeg er en elendig wii-spiller, er at jeg gir opp. Jeg gidder ikke stå hele løpet ut, og mister inspirasjon til å prøve straks jeg innser at det ville betydd «øvelse gjør mester». Derfor trakk jeg meg fra golfturneringen og sovnet mens blant annet Hitler og Michael Jackson forsøkte å vinne Bjølsen Open. Og som man burde kunne gjette seg til, så er det fryktelig dumt å sovne et annet sted enn der man har tenkt til å våkne opp neste morgen. Da vi måtte gå for å rekke siste bane hjem, var jeg helt i ørske og snorket nærmest mens jeg tok på meg støvlettene. Sigurd foreslo at han hadde madrass og sovepose, så det var jo bare å overnatte. Tilbudet fristet, men fordi han skulle tidlig opp og fordi det er deilig å våkne hjemme, slepte jeg min søvndrukne kropp hjem.
Og det kunne jeg være glad for da farmor ringte i dag tidlig for å gratulere med den helt fantastiske frokostquiz-innsatsen. Jeg hadde vært SÅ pen, og SÅ dyktig, og SÅ rolig, og hun var SÅ stolt av meg! Og jeg takket og bukket og neiet, og hun spurte «Hvor er du nå, da? Hjemme?» – Og i det øyeblikket innså jeg hvor fint det var å kunne svare bekreftende og ikke måtte gjøre om Sigurd til en venninne eller gudbedre fortelle en fjær som neste middag ville vært samtaler nok for fem høns.
