Jeg hadde et fåfengt ønske om at de egentlig var glade for å få meg tilbake fra vest-Afrika. Det var før Sigurd brukte brevkniven i ibenholt han nettopp hadde fått til å stikke ganske hardt opp i nesen min slik at jeg begynte å blø. Og det var ikke min skyld en gang, jeg hadde sovnet i sofaen mens vi så Den lille havfruen.
Siden jeg i morgen reiser ut på todagers safari i jungelen, og siden jeg ikke vil ende opp med en krøll av informasjon jeg må ut med når denne turen er over, griper jeg atter muligheten til å fortelle litt om hva jeg opplever.
Kamerun er en klisjé. Før jeg reiste ut prøvde jeg å være bevisst på hvilke fordommer jeg hadde mot Afrika, og var veldig innstilt på at disse godt kunne være fantasier i storrustent hode. Det er jo ikke slik at alle bor i leirhytter, går i tradisjonelle kostymer, bærer barna på ryggen og har bagasjen på hodet?
Og så står du plutselig midt oppe i det, og er den eneste hvite blant 17 millioner kamerunesere med store smil, og som oppfører seg akkurat som afrikanerne man har sett på teve.Når man kjører gjennom gatene er man ikke sikker på om man opplever det på ordentlig, eller bare ser en gammel misjonsfilm fra 80-tallet.
I dag besøkte vi det lokale sykehuset, og du milde himmel så glad jeg er for at vi ikke har samme praksis i Norge. Hadde jeg sittet i tannlegestolen og det hadde kommet togende 15 turister som tok legens oppmerksomhet, vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort. Og hadde jeg ligget der med min tre timer gamle baby, tror jeg heller ikke at jeg ville likt denne åsgårdsreien.
Men som betraktende var det jo storartet, og det blir en unik måte å få komme innenfor landet på, før man kan puste litt lettet ut for at jeg skal bli operert i Norge.
Jeg savner dere i Norge. Men jeg skal nok klare seks dager til!
Sjarmerende nok har hele Kamerun vært uten internett i tre dager nå, men jeg snuser jo opp enhver mulighet til å komme i kontakt med mine elskede blogglesere, og har derfor kastet meg over en maskin straks jeg hørte ryktene om at ting var i orden igjen.
Jeg er i Kamerun. Lang historie, men akkurat nå bare nikoser jeg meg. Jeg var sliten og stresset i starten, men har nå innarbeidet «African Time» (det skjer når det skjer. Klokkeslett er bare informasjon de ser seg nødt til å gi til oss europeere, og så går bare bussen når den går uavhengig av det). Jeg liker det.
Jeg kan ikke skrive om alt, så jeg velger ut noe:
Luktene. Med en gang vi landet på flyplassen i Garoua slo lukten av leire mot oss. Denne har fulgt oss hele veien, og kommer av alle mursteinene som produseres. Dessuten lukter det sand når det blåser, og det lukter død og elendighet fra søppelhaugene, og det lukter ufattelig godt av alt kjøttet her. Tomatene lukter også så godt! Frukt og grønt er nam-nam, men ganske interdite med våre vestlige mager.
Barna. De er så søte at jeg har flere ganger vurdert å kidnappe en eller to. I dag besøkte vi skoler og barnehager, og da de 3-4 år gamle barna sang for oss… Jeg og de eldre damene holdt nesten på å felle en tåre. Dette har jeg bilder og video av, så slapp av, dere får se!
Severdighet. Som vite blir vi stirret på og beglodd fra alle retninger, og utrop som «Oi, blanche!» er blitt dagligdags. Sånn skulle vi ropt etter turistene i Norge, vett.
Fransk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fransk. Det øker avstanden mellom svart og hvit når jeg ikke kommer lenger enn å spørre hva de heter, hva de studerer og hvor gamle de er. (Jeg skjønner ikke hva de svarer, forresten.) Så nå er det klart: Jeg skal lære meg fransk. Og jeg skal tilbake hit.
Dyr. På bussturen nedover så vi flodhest, bavian, hunder, geiter, kyr og en god del fluer. Det zoologiske høydepunktet kom likevel ikke før vi måtte geleide en knyttnevestor padde ut av dusjen. Den hadde kravlet opp av dusjsluket, og vi tok det gamle fluetrikset: Satte en søppelbøtte over den, skjøv en avis under og dro den ut i naturen. Det fikk mamma dånedimpen av.
Nå går jeg ut til svømmebassenget for å vaske av meg støv og sprelle litt i solen. Litt kolonial må man jo få lov å være når man er i tjukkeste Afrika!
I serien Mitt pensum er bedre enn ditt pensum:
I går kjøpte jeg pensum for sekstitre kroner. Jeg kjøpte nemlig HENNE. Mitt studium er bare så mye bedre enn ditt studium.
—
Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)
Selv om jeg boikotter valentinsdagen – er det mulig å si at man ønsker seg en slik en, og håpe at noen tar hintet og kjøper meg lykke?
(Oppdaget hos menneskerjegkjenner.)
Martine så egentlig ikke på oss med den takknemligheten vi følte krevdes da Margrethe og jeg fikk stjerner i øynene av tanken på å rydde rommet hennes. Et vææææææærsåååååsnill senere fikk vi lov, og vi gned oss i hendene før vi kastet oss over de elleve kvadratmeterne hennes.
Før jeg begynner på dette eventyret, må jeg få lov å påpeke at Martine er usedvanlig rotete. Hun er årntli kul på andre områder, men sorry, søte deg, det gjelder ikke renslighet. Det stod altså fem pappesker som hun ikke hadde pakket ut etter at hun flyttet inn i juli, og hybelkaninene vi slaktet overgikk mine villeste fantasier. Vi ryddet, kastet, ommøblerte, hang opp plakater, plasserte telysholdere, og skremte stadig vannet av Martine grunnet vårt ukuelige pågangsmot.
Etter tre timer tok vi en Top Model-pause. Martine og jeg hadde jo sett den tidligere, men det gav nå likevel en indre varme å høre en skrullete dommer si til en jente med minusrumpe at rumpe «is the new sex accessory». For før, som kjent, plukket de den av og la den i en skuff før de hoppet i høyet.
Deretter kastet vi oss over det siste av rommet. Denne delen innebar at vi tok ALLE Martines bøker ut av hyllene, hun sorterte ut de hundre hun ikke hadde lyst på lenger (kom på besøk i stuen vår nå, der er det carpe librem!), og så sorterte vi fire hundre bøker. Det er faktisk noe av det beste jeg har vært med på noensinne. Jeg skrev kartotek i Excel og frydet meg ellevilt, før vi satte bøkene inn igjen alfabetisk.
Da Marcus, Martines kjæreste og overnattingsgjest gjennom mange måneder, kom, trippet Martine og jeg hysterisk i gangen og ventet på en reaksjon. Tre stykker hadde jobbet hardt i fire timer – det var et tolv timers opprydningsarbeide foran snuten hans. Han sa ingenting, før Martine til slutt sa «Såååå?», hvorpå han svarte «Jo, det var jo fint, det var jo litt ryddig?»
Da sa jeg pføy og gikk min vei, og Martine informerte ham om at det var helt gal reaksjon. Han skjønte heller ikke to dager senere hvorfor Martine ville sitte og scrolle sitt digitale kartotek istedetfor å se film med ham. Heldigvis kan han brukes til å fikse printeren.
Jeg hadde glemt hvor mye jeg elsker Perlehuset/Knappehuset. Det er så mye pent der at jeg bare blir gående i minuttvis og stryke fingeren over perlene, kjenne på silkebåndene og sikle på ståltråden. Men jeg holder meg i skinnet, og idag kjøpte bare det jeg var ute etter – store, flotte blomsterknapper i hvitt og gull. Livet blir så mye bedre med 70-tallsinspirerte knapper! Så får man bare leve med at man må lære seg å sy knappehull, fordi man ikke klarte å velge noen knapper i riktig størrelse.
Somethin’ in your eyes, makes me wanna lose myself
Makes me wanna lose myself, in your arms
There’s somethin’ in your voice, makes my heart beat fast
Hope this feeling lasts, the rest of my life
If you knew how lonely my life has been
And how long I’ve been so alone
And if you knew how I wanted someone to come along
And change my life the way you’ve done
It feels like home to me, it feels like home to me
It feels like I’m all the way back where I come from
It feels like home to me, it feels like home to me
It feels like I’m all the way back where I belong
A window breaks, down a long, dark street
And a siren wails in the night
But I’m alright, ’cause I have you here with me
And I can almost see, through the dark there is light
Well, if you knew how much this moment means to me
And how long I’ve waited for your touch
And if you knew how happy you are making me
I never thought that I’d love anyone so much
It feels like home to me, it feels like home to me
It feels like I’m all the way the back where I come from
It feels like home to me, it feels like home to me
It feels like I’m all the way back where I belong
It feels like I’m all the way back where I belong
Jeg er veldig fan av tradisjoner. I det minste tradisjoner som gjør at jeg kan være glad og tjukk. (Jeg har utmerket fedon-samvittighet altså, fordi jeg glemmer å spise for tiden. Vi vet jo alle hva det betyr.)
Det var jo fetetirsdag igår, og siden jeg apselutt ikke følte meg mett nok etter en overdådig fastelavensbollefråtsing på søndag, var det åpenbart at underhudsfettlageret måtte fylles opp for førti dager med faste. (Faste er typisk tradisjon jeg ikke vektlegger. Det er dog mulig jeg feirer litt samenasjonaldag i dag.) Så vi inviterte litt løst og fast til rømmegrøt.
Jeg har aldri laget rømmegrøt før. Det har ikke Margrethe eller Martine heller, men Martine hadde spist det før, og Margrethe og jeg mente at vi visste hvordan det skulle se ut. I slike tilfeller er det godt vi har Ingrid Espelid Hovig, som lovet oss «lønn for strevet» når fettet boblet frem av grøten. Vi stilte oss skeptiske, og fikk flott panikk da vi så hvor mye gyllengult fett det er i fem bokser seterrømme.
Nå sto vi med godt over en liter kokt rømme med en kilo mel oppi. Ifølge Ingrids beregninger skulle vi nå bare spe på med 2-3 desiliter melk, så ville stasen være klar til å spise.
Det var på dette tidspunktet de første gjestene kom, og vi innså at vi hadde en kjele med gummi. Den var gul, hadde omtrent samme konsistens som cookiesdeig og minte ikke mer om grøt enn at det var i en kjele.
Så rømmeboksene ble fisket opp igjen fra søppelposen, og i oppskriften som stod på dem, var blandingsforholdet omtrent 33-33-33 mellom rømme, mel og melk. Det var altså åpenbart at guru Ingrid hadde feil. Etter å ha pøst oppi ti ganger så mye melk som hun hadde foreslått, kunne vi kaste oss over en rømmegrøt som faktisk smakte ganske godt, om enn ikke litt mektig. Dermed var kvelden reddet, og vi kunne sitte resten av kvelden og drøse over tekoppene.
Og i dag har jeg ligget i sengen til nu og nesten lest ut Ligge i grønne enger (pensum!) og smilt. Jeg kan venne meg til dette studentlivet.
Å du milde. Et gugelsøk (ikke så kult som dette, selvfølgelig, men det dugde) avslører at jeg faktisk ikke har blogget yndlingsvitsen min. Ja, jeg har en yndlingsvits, ja, den er fra Donald, og ja, den er helt totalt håpløs. Jeg har vært gift med denne vitsen i åtte år allerede. Greit, jeg har vært utro til tider og ledd av andre festligheter, men det ødelegger ikke for vårt hellige ekteskap.
Jeg ble faktisk ganske sjokkert da jeg oppdaget at jeg ikke hadde fortalt gjengen denne vitsen før. Hva i alle dager har jeg brukt tiden på? Snakket om vanlige ting, og ikke fortalt Donald-vitser? Det går nedover med meg, det skal være sikkert. Jeg tror jeg til og med forteller mammas yndlingsvits oftere. (To kallær på en benk i Fredrikstad, og så en språkmektig ammerikanær som kommer kjørande?)
Uansett. Jeg var ganske sikker på at jeg hadde gjort dette før, men pytt på. Jeg kan le hele veien til forelesning nå:
Hvorfor døde mammutene ut?
– Det var jo ikke flere papputer.
