About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

inspirasjonen som kommer

Jeg åpnet bloggervinduet og tenkte at jeg egentlig ikke hadde noe å blogge om. Takk til Thomas som snakker mens jeg sitter med maskinen:

– Å, Sigurd, kan du ikke kile meg med en sånn en [gåsungekvist] på ryggen?

Suspekt? Neppe. Det er bare en vanlig mandag kveld.

facebook my blog

Ja, greit, jeg noterer meg bak øret at det ikke er så lurt å bruke timesvis av sin dyrebare tid på å lage ny bladbunad, når man har tusener på tusener av andre (langt mer intelligente) prosjekter å bruke tiden sin på.

lykke i ulykke

Bra ting ved å måtte slepe rundt på treningsbagen hele dagen: Folk spør hvorfor. Og så kan du fortelle at du trener. Det stemmer, jeg trener ikke fordi det er gøy, jeg trener for å få god samvittighet og gi andre dårlig.

(Enda bedre ting forøvrig: blogge om det!)

arvelig belastet

Nå har jeg sortert bokhyllen min alfabetisk etter forfatter, og i løpet av oppgaven kom det frem at jeg har endel litteratur som ikke kan sorteres slik uten at det blir heller unaturlig. Det ble derfor opprettet tre seksjoner hvor jeg kan plassere spørrebøker, reiseguider, faglitteratur, speiderhåndboken og den lille bunadsboken. (Jeg skulle forøvrig ønske jeg kunne stappet inn den boken hårnissen og menneskerjegkjenner skriver om. Men jeg har bursdag snart, i det minste.)

Og i denne sorteringsprosessen føltes det veldig naturlig og veldig riktig å plassere NAF Veibok ved siden av Bibelen.

Dere som er i slekt med meg, skjønner kanskje denne indre harmonien i bokplassering. Dere som ikke er det, trenger kanskje å bli opplyst om at min tøffe, franskhatende, lillehammerelskende og farmorelskende farfar i hine hårde dage var veibok-redaktør, og en riktig bilkjendis på 80-tallet. Jeg er oppdratt til å le hånlig av dem som ikke bryr seg om hovedsteder, tettsteder i Norge og som ikke synes kart er gøyalt. Etter turer skal jeg alltid nøyaktig forklare hvilken reiserute vi hadde. (Det var faktisk ganske kjipt å skulle forklare hvilke motorveier vi hadde kjørt på da jeg sov i bussen hele veien hjem fra Praha som sekstenåring!)
Og gudhjelpemeg om jeg glemmer hvilken flyplass vi egentlig landet på. Det er jo tross alt noe helt annet om jeg har landet på Orly eller Charles de Gaulle – slikt kan avgjøre en hel ferie, må vite!

Men nå som Veiboken er på plass, undrer jeg på om jeg ikke skal gå og sortere dvd-hyllen på nytt. Det har kommet inn klager på at den er umulig å orientere seg i når den er sortert etter utgivelsesår.

min indre

Kritiske røster har den siste tiden – nei, hvem er det egentlig jeg prøver å lure her:
Kritiske røster har de fem–seks siste årene hevdet at jeg har litt for god kontakt med min indre kjerring slæsj bestemor slæsj gamle tante. Jeg tilbakeviser selvfølgelig påstandene på det sterkeste, og påstår hardnakket at det er helt normalt for ungdommen nå til dags å interessere seg for strikketøy, kongelige brylluper, Sissel Kyrkjebø og passe på at alle har ullsokker på seg.

Men selvfølgelig er ikke jeg noen hvalhai heller, så dette går inn på meg. Derfor frydet det meg nærmest gjennom smerten at min indre tenåring sørget for at jeg kom i kontakt med min indre fireåring i dag.

For min indre tenåring er ganske kjip – hun lærer aldri. Burde man titte ut av vinduet før man tar på seg ballerinasko i mars, til tross for at det er påske? (Ja er altså svaret her. Du trenger ikke mensatestes for å følge med på denne bloggen.) Jeg har sklidd rundt halve Oslo, fått føttene begravet i snø og blitt oversvømt av slaps.
Og det er den første der som er stikkordet. Like utenfor Marienlyst gikk jeg ordentlig på snørren mens jeg febrilsk forsøkte å skifte radiokanal og ikke fulgte med på hvor jeg satte føttene. Så da ble kneet mitt sånn:Men så tok jeg frem min indre fireåring, så da ble kneet mitt sånn:
(Jeg slår samtidig et slag for hårete legger. Det er tross alt fortsatt mars, og jeg nekter å være en slik pike som bruker lengre tid på selvpleie enn på å tryne rundt i Oslo by.)

gammel tante

I den litt løse overgangen mellom ferie og eksamensgalskap er det mulighet for mye gøyalt. Ja, det stemmer jo at jeg har tilbragt de siste døgnene i joggebukse og har spist det jeg har kommet over, uten tanke på å lage noe eller handle noe, men mye moro kan likevel skje.

Jeg har for eksempel brukt matpensler til å pensle inn ung herremann (ikke kjæresten, det ville jo bare vært upassende å blogge om! Derimot er det selvfølgelig ikke ekkelt når det er en annen!) med after-sun. Det anbefales.
Og da vi hadde tatt for- og bakside, fikk vi løyve til å angripe ansiktet også.
T: Men hold dere unna øynene!
M: Ja, selvfølgelig. Vi er jenter. Vi kan sminke. Vi har gjort det før.
K: Ja, eller ikke vi, da. Men jenter har gjort det før.

Og jeg lurer på hvor mye glede det egentlig er lov å få ut av barbershop-kvartetten til Ted i Scrubs? Jeg elsker dem. Jeg virkelig elsker dem.

Og jeg er også litt usikker på hvor lykkelig jeg egentlig kan bli av å rydde i undertøysskuffen og parre opp sokker og kaste gammelt. Og etterpå gå løs på alle pennene, blyantene og fargestiftene, og kvitte seg med ubrukelig elendighet.

Det er spennende å være storrust for tiden, altså. Pass opp. Snart blogger jeg strikkeoppskrifter og forteller hvilke pledd i stuen som gir mest varme når det er møkkings iskaldt i hovedstaden.

galskapens hotell

Nuvel. Det var kanskje ikke så himla intelligent å plassere alkoholikere, drama queens, bifile, kleptomane og folk med raseriandfall på samme hyttetur. All aggresjonen og de bitre ordene som har kommet frem denne helgen kan unnskyldes med små lapper med personlighetstrekk; men man kan nok spørre seg om eksperimentet psykologisk sett var en genial idé. Jeg kan se for meg at enkelte av mobbeofrene fra denne turen muligens må spørre seg om de stygge ordene var en del av skuespillet eller ei. Og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om det var så flott å la Sigurd få være utro med vår venn Ole så mye han bare ville.

Turens klimaks kom selvfølgelig da jeg i dag tidlig fant Jannicke død i sin egen seng, kvalt av Marits øretelefoner og med TYSKERTØS skrevet i pannen. Siden vi hadde erklært Paul (yndlingstyskeren vår) død, og siden han hadde økonomiske eller seksuelle forbindelser til flere av forsamlingen, var det klart at dette var en ledetråd. Opprullingen av mordet ble preget av at vi var ganske bedritne dektektiver hele gjengen, men vi gikk på med full guff og erklærte vår venn Ole for morder – noe han også måtte innrømme, til tross for at vi ikke hadde sjekket hans håndfaste bevis.

Påske er bra. Psykologiske spill med sine venner er ikke fullt så bra, men nå har vi i alle fall noe å skrive hjem om.

«< 44 45 46 47 48 >»