Pinsehelgen forsvant på hemmelig bokprosjekt

Kristin Storrusten Hverdag

Jeg holder på å lage en sakprosabok sammen med Heidi Bøhagen (Den ambivalente mor!) og Therese G. Eide (Intet nytt fra hjemmefronten!). Og det at disse to er best kjent under pseudonymene sine er ikke en gang det som gjør dem kulest. I en pinsehelg som har vært så solfylt og familiefylt at det ikke ligner noenting, har vi forlatt mann og barn og forskanset oss i en airbnb-leilighet og SKREVET SKREVET SKREVET og tegnet.

Det har vært helt storartet. Det er utrolig at det går an for tre damer som ikke kjenner hverandre, men som er forent i et ønske om å si noe, kan samarbeide så godt. I går kveld jobbet vi til vi faktisk konkret kollapset i seng. Så tok vi opp tråden igjen til frokost, og jobbet så hardt at vi klarte å levere et kapittelførsteutkast til redaktøren.

De to andre bor i Bergen, så løsningen ble at vi leide en leilighet i Oslo. Det var litt rart å være halvannen kilometer hjemmefra, i en nøyaktig like stor leilighet som min egen, bare fullstendig uten familie. Jeg kunne se ut på den daglige ruten til barnehagen. Mentalt følte jeg meg veldig langt hjemmefra, fordi det var så intenst. Det er noen måneder siden vi tre var på høyfjellshotell sammen og hadde en tilsvarende helg. Vi ryddet vei i vellinga da også, men jeg må si at jeg blir så glad for hver dag vi konkretiserer litt mer og kommer stadig nærmere noe som ligner bok og «tenk om vi kunne skrive om noe som…»

Resultatet får dere forhåpentlig se om en stund, og når vi bare har fått tilbakemelding fra redaktøren på at dette prosjektet ikke stinker promp, avslører vi kanskje mer også.

For at noen skal ha det gøy, må noen sitte med et excel-ark

Kristin Storrusten Hverdag

Ja, denne posten er skrevet utelukkende for å få sympati. Jeg er nemlig med i styret i Akerselva kvinnekor, og tok på meg oppgaven med å være økonomiansvarlig. Det var veldig lurt sett fra mitt perspektiv – jeg er ganske god med tall, og det gir mye goodwill fra andre. Vinn-vinn.

Omtrent bortsett fra når man ikke har fulgt opp helt så tett som man burde, og bruker timer en pinsekveld på å føre regnskap.

Dagens hemmelighet: Jeg føler meg så utrolig ukul i denne gjengen. Jeg begynte i Akerselva kvinnekor i august, og har blitt så glad i dem. Det er morsomme, sterke, forskjellige og underholdende damer. Jeg kjenner meg som Napoleon Dynamites ukjente datter. Alle kvinnsa er sånne som skulle vært filmet i svarthvitt, røykende på en sigarett med munnstykke, mens de ser sløvt ut over baren og sukker oppgitt over lavkulturen. Hadde noen prøvd å filme meg sånn, hadde jeg begynt å fnise og dettet av barkrakken mens jeg viste trusa.

Uansett.

Vi skal ha konsert 10. juni. På et sjukt kult utested. Vi skal synge min oversettelse av «Girls just wanna have fun» i tillegg til mer kredible sanger (naturligvis), og det blir bar og god stemning. Jeg har akkurat oppjustert billettinntekter i revidert budsjett, så økonomitrollet her på flanken hadde satt veldig pris på om dere kom. Jeg skal prøve å unngå å vise trusa.

Mann skadet av feminisme

Kristin Storrusten Hverdag

Ja, så hva har vi her? Joda, det er resultatet av en mann som sto hjemme og strøk bunadskjortene for seg selv og sin kone mens jeg var ute koste meg med kvinnekor og nabodamer. SÅNN HAR DET BLITT! Hvis ikke dette er tegnet på at likestillingen er gått for langt i dette landet, så vet ikke jeg. Brennmerket av feminismen.

Jepp.

Sosiale medier blir litt koko rundt høytider som dette. Jeg har ingenting mot lykkelige, vakre familier, men i instaskråll blir det for mye, selv for godt gift storrust med nydelige barn. Jeg velger derfor å formidle dagen i tekstform: Vi holdt oss inne til halv to, jeg var sur som en sitron flere ganger, så kom vi oss ut, det var lurt, vi hadde det gøy og det var bra tilgang på mat, vi traff hyggelig familie, vi dro hjem og så på Peppa Gris. Nå sitter jeg inne og lukter grillukt og hører at folk koser seg i bakgården. Jeg tror det er en slags identitetskrise jeg holder på med. Eventuelt familielivet som endrer meg: Jeg har elsket 17. mai så hardt. Jeg elsker bunader, grilling, folk, flagg og kongehuset. Nå merker jeg imidlertid at det er mye tradisjonspress som oppstår: Hvordan skal jeg kunne lage 17. mai når jeg hater så mye av den organiseringen og forberedelsene det innebærer?

Livet folkens, det er ikke for pyser.

Jeg tror mye av løsningen her ligger i å finne enkle løsninger. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden og håpe at det blåser over ? det ER mye arbeid som skal gjøres for å drifte en familie! ? men det må finnes snarveier her. På sikt håper jeg å kunne bli Rina Mariann Hansen. Styre en by og pynte ananas. #17maigoals

 

Oppdrag kake til barnehage-feiring av 17.mai ✔️

Et innlegg delt av Rina Mariann Hansen (@rinamariann) Mai 15, 2018 kl. 12:44 PDT

Rapport fra hjemmekontoret

Kristin Storrusten Hverdag

I dag har jeg prøvd å ha en effektiv arbeidsdag. Det fungerte sånn halvveis. Boken jeg har hatt god driv på de siste dagene satt plutselig fast, og da jeg presset ut noen ord følte jeg meg bare som verdens største idiot. Så da holdt jeg opp med det.

Jeg fikk også e-post fra redaktøren som har lest manuset til en barneroman jeg holder på med. Hun var ikke negativ altså, men jeg har jo mest lyst til at redaktører skal si «HURRA DETTE ER JO DET BESTE JEG HAR LEST VI GIR DET UT MED EN GANG» – men sjokk og vantro, det er helst «Nå begynner det å ligne på noe, og her er alt du må jobbe mer med…» Akkurat nå tenker jeg føkk it, jeg skal aldri skrive bok igjen. Meeeeeen så vet jeg jo at hvis jeg lar det gå noen dager, uker, måneder, år, så kjenner jeg av og til trangen igjen.

Jeg tok derfor unna litt administrativt. Jeg svarte på e-post (jeg er typen som trenger 0 uleste), bestilte billetter til Bergen, pratet med medforfattere på sakprosabok, stresset litt med cavaansvaret for Akerselva kvinnekor, prøvd å ikke tenke på alt på en gang.

Så suste jeg gjennom Oslo for ettermiddagen slik den er med små barn: Hente i barnehage, stresse, på fritidsaktivitet, hjem, mat, legge, litt kaos, mannen stryker bunadskjorter, jeg suser ut igjen til øvelse i Akerselva kvinnekor. Det får jeg snakke mer om en annen gang, men det var veldig fint. Da jeg kom hjem, etter å ha blitt forsøkt blåst av veien av en helt vanvittig vind som plutselig satte inn, fant jeg to naboer i bakgården, så da satte jeg meg ned med dem en halvtime. Det var digg.

Jeg må vurdere å legge ned bloggen

Kristin Storrusten Hverdag

… i alle fall hvis det fortsetter slik. I dag tok jeg på meg eyeliner og gredde håret, bare for å tømme søppel og møte Espen Iversen. Ikke for det, Iversen er en fin fyr, men eyeliner og gredd hår er litt i overkant pønta. Så det var bare fordi jeg tenkte at det kanskje ble bilde til bloggen i dag. Jeg gremmes.

Vel vel. Jeg ser nå at jeg kunne tatt på enda mer eyeliner for at det skulle bli ordentlig moro. 

I går kveld var det ordentlig bloggevennlig. I fjor sommer satt jeg i leiligheten og husker egentlig ingenting, fordi vi hadde barn som ikke sov. I forfjor sommer satt jeg inne i leiligheten med et barn som skrek, husker ingenting av det, begynte å skrive en bok noen måneder etter det. For tre år siden lå jeg gravid og ussel.

I går kveld var vi i mål. Med babycall i Oslos fineste bakgård.

Jeg har seriøst jobbet eller hatt planer døgnet rundt de siste månedene. Det er så ufattelig deilig å gire ned. Riktignok satt jeg og skrev hele kvelden, men Sigurd satt ved siden av. 

Jeg leser Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Kjøpt fordi forsiden er så ufattelig vakker. Den har nok truffet meg på helt riktig tidspunkt, for jeg skjønte endelig at fysikk henger sammen med filosofi. Jeg har alltid gjort det kjekt og greit i matematikk, men tok ikke fysikk og mislikte vektorregning. Denne boken gjorde faktisk at jeg skjønte hva kvantemekanikk handler om. Tror jeg. Uansett har jeg blitt smartere, og sikkert ganske irriterende i selskapslivet.

Fordi jeg i fjor ble kjent med astrofysiker Anna Kathinka Dalland Evans (Kathinka til hverdags) leste jeg Stjerneklart! i fjor. Den handler om verdensrommet, og faktisk kjente jeg at leksjon 3 i Rovellis bok, det visste jeg fra før. Jeg kunne verdensrommet!

Og så til ukens høydepunkt for en engere krets: Hvilken tiara tror dere Meghan skal ha på seg på lørdag? Jeg tror det blir en ny, eventuelt Strathmore Rose.

Hei verden!

Kristin Storrusten Hverdag

Første gang jeg blogget var i 2000. Det var før vi kalte det blogg. Jeg hadde en hjemmeside der jeg la ut noe jeg kalte «Av og til-nytt». Etter det har jeg vært på diaryland, Blogspot, WordPress og eget wordpressdomene. Nå er det imidlertid mange år siden jeg hadde personlig blogg, og jeg vil prøve igjen. Det hjelper også at jeg har truffet Sunniva Rose og Iselin Guttormsen den siste uken, og kjente at jeg misunte dem bloggingen. Så, her er vi i gang! De siste to dagene:

En selfie såklart, på toget. Toget er fint. Jeg elsker toget. Og jeg elsker Astrid Lindgren, som jeg har bilde av på t-skjorten. Jeg blir neppe noen stor moteblogger, men påpeker gjerne at jeg faktisk har sminket meg i anledning dagen.

På toget hadde jeg en planleggingssamtale for en debatt jeg skal være med på i Bergen 12. juni, om kjønn og arbeidsliv. Det er pittelitt utenfor mitt vanlige samtaletema, men jeg har masse ideer og tror det kan bli bra.

Skulle treffe Iselin Guttormsen! Hun var nemlig stjerna i NRK-dokumentaren Mammasjokket der også jeg var såvidt med, og jeg syntes hun virket så kul at jeg ville treffe henne. Det er jeg glad vi fikk til. Hun hadde mange interessante betraktninger som jeg tar med meg i sakprosaboken jeg holder på å skrive.

Etterpå satte jeg meg ved Drammenselva og skrev på en bok jeg holder på med. Det ser idyllisk ut, og det var idyllisk, men vannet var ISKALDT og jeg holdt på å fryse tærne av meg. Tok beina opp av vannet til slutt da, da staheten over sommerfølelsen gav seg litt.

Jeg har permisjon fra min faste jobb for å skrive og gjøre andre ting. Det er foreløpig fint. Jeg har flere bokprosjekter på gang, og vil avsløre mer om dem etterhvert.

I går var jeg i prøverom og prøvde denne kjolen. Jeg likte den godt, egentlig veldig godt, men grunnet tidligere nevnte skrivepermisjon har jeg ikke særlig mye penger, og må ha den i tankeboksen. Men fin er den, et non?

I dag var jeg en tur på Lindex. To-tre ganger i året tenker jeg nemlig «Nå er jeg lei av å bare ha på meg skjørt. Jeg vil gjerne ha en bukse.» Så går jeg i butikk, prøver noen bukser, LER HØYT av hvor dårlig de sitter, ev. i hvor liten grad jeg klarer å få dem på meg, ja også største størrelse, så henger jeg dem tilbake, prøver å ikke la meg påvirke, og tenker på hvor grusomt mennesker som tror man må ha bukser har det. 

Eventuelt: Vet dere om noen butikker som har bukser? Jeg er ikke prinsipielt imot, jeg ønsker bare plagg som er behagelige og ikke får meg til å se ut som en sprengt hval. Har ikke funnet det. Orker ikke lete så mye.