Jeg har elleve punkt på listen min over ting jeg må gjøre denne uken, og som stresser meg i stor grad. Nå har jeg strøket ut fem av dem. Ingen av de utførte punktene var de to akademiske oppgavene jeg må ha klar i midten av neste uke, men jeg tror det vil komme når jeg får ryddet de andre tingene unna. Og Eplehuset fant kvitteringen og tok imot Karoline til reparasjon, noe som gjorde meg så glad at jeg nesten begynte å gråte i butikken. Skulle tatt seg ut!
Så, snart tror jeg at jeg vil dukke ut av sint-og-stresset-hullet mitt og få overskudd. Det hjelper å lese bøker. Dere vet kanskje at jeg har veddet med meg selv om å lese 100 bøker i 2008. Nå er det slutten av september, og jeg har lest 62,5. Det kommer til å bli en drøy innspurt i romjulen, ser jeg…
Siden «alle andre» også minner dere på det: Husk å stemme i Den gyldne Q. La oss gi dem grisedeng.
I mellomtiden kan vi lure på hvorfor det gjør mindre vondt i tannkjøttet nederst til høyre i munnen (det kan være karies, jeg tenker det samme) når jeg trykker hardt på venstre nesebor.
PS. Jeg fant dette hos Latterlig. Jeg lo. Knøtterusten gjorde det ikke. Satser på at leserne mine er som meg selv.
Altså, det har sin bakside å ha to yndige bloggere på besøk. Sånn bortsett fra det rent åpenbare – disse er vakre og intelligente (tilfeldig valgt adjektiv), begge er yngre enn meg og jeg er overbevist om at de higer etter å overta min hittil selvsagte plass som beste jenteblogg på rundt 20 (ja, for jeg har den plassen, sant..?)
For tror dere ikke begge to er blitt gjenkjent i løpet av helgen? Selv er jeg bare blitt gjenkjent EN eneste gang, det er to år siden, og jeg begynner å ane at min tid er ute. Nå skal det nevnes at jeg faktisk ble gjenkjent jeg også, bare at hun ikke turde snakke med meg. Hei Kristine! Jeg synes det er litt rart, jeg hadde tross alt Kykelikokos-t-skjorte og mener at jeg utstrålte vennlighet og positiv karma. Men er man 1.83, er man selvfølgelig litt skummel.
Og i dag var vi på bokfest i Operaen. Jeg er så heldig som har fått ta i mot så mye kultur, og nå er jeg helt proppfull av vakre, poetiske øyeblikk. Jeg jobber med en måte å kanalisere det. Jeg tror jeg har en idé. La oss se om det blir noe mer av den…
Jeg tenkte på meg selv da jeg gikk ut av studiekonsulents kontor. Jeg tenkte på meg selv for tre år siden, da jeg gikk ut av videregående og hadde planene klare for fremtiden. Jeg hadde plass på Hurdal Verk Folkehøgskole, jeg hadde samlet nok studiepoeng til mitt drømmestudium i litteratur ved Universitetet i Bergen og jeg var veldig klar for mitt nye liv.
Man kan ikke planlegge alt. Da pappa døde var det eneste riktige å søke Universitetet i Oslo. Jeg har endt opp med et elsk-hat-forhold til UiO som mest sannsynlig vil føre til en seriøs personlighetssplittelse, men jeg ♥ Oslo, og ville hatt det vanskelig uten Ibsen-museet, Bare Jazz og mamma i sykkelavstand.
Om to og en halv måned har jeg en bachelorgrad i nordisk litteratur, med støttefag i tysk språk og kultur. Det er avhengig av at jeg ikke stryker, selvfølgelig, men jeg velger å tro at det skal gå min vei. Og da er det snodig at alle mine avgjørelser frem til dette har vært så underlig lette. Jeg har alltid visst hva jeg egentlig vil, og ikke skjønt dem som tenker og tenker. Men nå bruker jeg selv flere timer hver dag på å diskutere med meg selv om det blir litteraturformidlingsmaster i Oslo eller bohemliv i Berlin i januar. Utviklingsstudier i Nicaragua, fete redaktørstillinger i undergrunnsmagasiner, drive dank og vri penger ut av Lånekassen, skrive gjennombruddsromanen og vri penger ut av Lånekassen, franskstudier i Paris, få barn (mamma syntes ikke et var en god idé overhodet) eller økonomi- og ledelsesfag ved HiO eller UiO.
Nå leverer jeg mastersøknaden. Det er noe av det skumleste jeg har gjort.
I natt ble Norge invadert av Tyskland. Jeg gjemte meg i en busk, ble beskutt, la meg i en seng og lot som jeg sov slik at soldatene gikk forbi, og rømte deretter til Marit og Paul (veldig naturlig gjemmested, i grunn). Der kom to barn fra negerlandsbyen i nærheten og stjal leker og godteri fra oss, før en turistbuss med tredve tyskere kom på besøk, og jeg sa «Herzlich willkommen», og da en spurte «Wie geht’s?», svarte jeg på så godt tysk som man bare kan snakke i drømme: «Ganz gut, ausser das mein Land von Deutschen invadiert ist.»
Det er helt tilfeldig at jeg skrudde opp treningsmengden etter at jeg ikke klarte å åpne dørene på Sophus Bugge1 fordi de er så tunge.
— 1. Dritkult, UiO. Jeg klarer ikke å finne eksamens- eller undervisningsinformasjon uansett hvor hartdt jeg prøver, men informasjon om en bygning, det tar meg ingen tid!
I går kjøpte jeg forresten sykkel på impuls. Den er jättesnygg, himmelblå og relativt dyr, men jeg har funnet ut at det er mye morsommere å dra kortet på firetusen enn på firehundre. Jeg blir nok ingen Birken-deltaker, men nå kan jeg sykle med kompendiene mine i den fine kurven jeg fikk dem til å montere foran. Og kanskje en baguett og en rødvin. Kurv åpner for så mange muligheter!
Og på Eplehuset fortalte den veldig hjelpsomme mannen at Karoline «nok ikke har det så godt med seg selv». Nå er jeg på kvitteringsjakt.
I konfirmasjonen på søndag utstøtte jeg plutselig et hyl. Det var ikke bunaden som klødde eller talene som ble for lange – nei, dette var under kaffen&kakene, som jeg hadde forsynt meg lystig av, fordi kaker som kjent ikke er godteri.
Og det var da jeg oppdaget det. Jeg syntes alle de andre kakene smakte bedre enn sjokoladekaken. Dette høres kanskje lite relevant ut – men dere skjønner vel at dette betyr at jeg begynner å bli gæmlis? En kjapp sjekk rundt bordet bekreftet mine mørke mistanker – det var bare kusine Mari (11) som hadde forsynt seg av sjokoladekaken – mine middelaldrende onkler, faddere og til og med mine eldre søskenbarn hadde bare tatt mandelkake, ostekake, kringle og andre lysebrune deiligheter.
Nå skal det sies til mitt forsvar at mandelkaken og ostekaken var lovlig gode, så for å veie opp f0r denne hemningsløse fråtsingen skal jeg sutte på død persille resten av uken. Og gråte over min tapte barndom, at ylvisbrødrene var dritkjedelige på teve i går, og at jeg har altfor mye skolearbeid hengende over mitt bekrøllede lille hode.
Jeg velger å forkynne det høyt og øker innsatsen ved å fortelle det på bloggen: Jeg har godtelov, og den planlegger jeg å holde. Jeg klarte det til og med i drømme i natt.
Det var ikke forventet at jeg skulle begynne å gråte av å reinstallere operativsystemet på Karoline, og deretter skru henne på og se at hun var følelsesmessig helt død. Ingen programmer, ingen dokumenter, bare en standard Mac som hadde helt andre innstillinger enn det bestevenninne Karoline har hatt gjennom to år. (Ja, det stemmer at mye finnes i en backup på min deilige, nye eksterne harddisk, men det er tross alt en helt annen sak)
Det mest irriterende med hele prosjektet, er at ikke en gang reinstalleringen fungerte, og det kan se ut som Karoline må til doktoren. Å jobbe på en datamaskin som ikke er tilknyttet internett blir rett og slett litt for vanskelig. Knøtterusten har forresten rett i sine anklager om at jeg snylter for mye på hennes.