About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

kameloso?!?

Jess. Jeg elsker at jeg er universitetsstudenten som jobber med 10 studiepoeng i Karen Blixens forfatterskap & prøver å fremstå som intellektuell, som klarer å få majoriteten av de andre på studieturen til Rungstedlund og Schæffergården til å snakke tulledansk. Vårt glimrende argument for at vi ikke ble slått ned på S-banen mens vi snøvlet frem danske tallord, var at danskene selv ikke forstod at vi gjorde narr av dem. Nei, de skjønte vel bare ikke hva vi sa – men ingen dansker forstår hverandre vel uansett?
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=s-mOy8VUEBk&hl=en&fs=1]

servicehistorikk

Tid for oppussing. Hele meg og tilbehør blir i en litt tilfeldig rekkefølge oppgradert, reinstallert og justert. I går trakk tannlegen en visdomstann, i dag fikk jeg tilbake en telefon som var halvparten ny, nå har de bestilt ny hjerne til Karoline og i forigårs fikk jeg se min egen livmor på en skjerm. Det var definitivt et høydepunkt. Som ansvarlig og voksen er dette selvfølgelig slike ting man gjør. Hver gang jeg sitter i tannlegestolen klarer jeg ikke la være å tenke på at jeg faktisk betaler damen grovt med penger for å gjøre vonde ting med meg.
Og siden jeg er voksen og begynner å tenke virrvarrete, er jeg selvfølgelig klar på at det bare skulle mangle å fortelle om mine første gynekologerfaringer. Det er jo greit å vite at ting fungerer og finnes. Jeg har i flere år vært klar for at denne opplevelsen ikke skulle være ille overhodet, men uten å skremme småripsen, vil jeg bare minne om at dette innebærer metallgjenstander og fingre og private deler.

Men pyttetipytt. Jeg fungerer som aldri før, skal stå opp halv seks i morgen og kjøre buss til København. Håper jeg får anledningen til å benytte ordet brusebad i løpet av helgen. Må være et av Skandinavias beste ord.

siden sist

Curling altså! Vi spilte i to og en halv time, jeg er helfrelst, har en spjæret bukse og et arsenal av komplimenter for godt satte stener. Det er ikke mange idretter hvor jeg har vist et talent første trening (eller dugelig mye flaks)!

darth derrida

Hihihihi. Det de ikke vet, alle de universitetsnerdene som tror at lesesalen er det beste – det de ikke vet, er det kan lønne seg fint å skulke. For eksempel lærte jeg massevis på Dawson’s Creek idag, da Joey spør sin professor «Who the hell is Derrida anyway?». Som jeg skulle sagt det selv. Jeg kunne laget en liten «Stapp den dekonstruksjonen der solen aldri skinner»-sang, men jeg skal styre meg i dag. Jeg nøyer meg å sitere svaret hun får:
Well, let’s just say if literature were the Star Wars universe, he would be like the Darth Maul.
(Det er selvfølgelig litt pinlig at det var Darth Maul jeg måtte slå opp for å forstå noe av den referansen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg forstår den, men jeg ler likevel.
Jeg har laget en illustrasjon for å vise det bedre for dere som er bare-litteratur-og-ikke-SW-nerder. Den er laget i Paint uten ordentlig mus og mens jeg hikket (og mens Knøtterusten prøver å spille «An Elise»), så jeg tar ingen kritikk på utformingen.)

drømmedag

I dag har jeg bevist at friskhet kun avhenger av innstilling. Og riktige medikamenter.

I går dro jeg stønnende hjem fra jobb med en hodepine som gav meg kvalme, svimmelhet og urealistiske sanseinntrykk. Sigurd ble kommandert hjem til meg, hvor han fikk ansvar for matlaging og høytlesning. Deretter sov jeg halvannen time, før vi la oss klokken ti og sov ti timer til.

I dag slo det meg at smerten mest sannsynlig kom fra ryggen, og altså var det mer intelligent med Ibux i stedet for Paracet. To hvite piller senere var jeg i langt bedre form, og veldig, veldig, veldig klar for brudekjoleprøving med Madammen. Trikkefører og jeg satt i en sofa og sukket, mens kommende brud ble bare vakrere og vakrere. Ja, jeg har ventet på en anledning til å kunne gå i en brudesalong. Nei, jeg ble ikke skuffet. Deretter fant jeg min drømmekjole, som var utenfor rekkevidde både på grunn av sivilstatus (åtte måneder er ikke lenge nok, dere) og prislapp (25.000 blir litt stivt).

Og som om ikke dagen brakte nok for en tyllprinsesse som meg, stod vi en stund og ventet utenfor Stortinget og tittet på gardister og visste ikke hva som foregikk. Men, etter at bygningen var proppet med domproster og regjeringsmedlemmer, kom endelig Kongen og Kronprinsen, og jeg ble så entusiastisk at jeg begynte å snakke med fremmede.

Kongelige OG brudekjoler på en dag. Det er nesten for mye. Jeg prøver å slukke entusiasmen med en altfor tung tekst om Karen Blixen og postmodernisme. Valgt feil emne? Jess.

annerledes

I forbindelse med Den Gyldne Q skrev Sonja at denne bloggen fikk henne til både å le og gråte. Det har gitt meg noe å tenke på – for det er lenge siden jeg skrev noe som var til å gråte av.

Det er snart to og et halvt år siden pappa døde. I etterkant skrev jeg flere poster om savnet og sorgen, men nå begynner det å bli veldig lenge siden siste post. Hvorfor er det slik? Savner jeg ham mindre, tenker jeg ikke på det lenger? Har jeg ingen nye tanker?
Svaret er selvfølgelig nei, jeg tenker mye på dette fortsatt. Men jeg sørger ikke lenger på den akutte, heseblesende måten som jeg måtte gjøre det de første månedene. Sorgen har på en måte blitt mer privat – den er blitt en del av det jeg er. Og all den tid jeg har en personlig blogg, jeg har ikke tenkt å skrive mine private tanker som i en dagbok.

Men det er likevel viktig å skrive om sorgen, det har vært viktig for meg, og jeg vet det har vært viktig for flere lesere. Sorgen har gjort noe med meg, og jeg håper at den kan gjøre noe med andre, uten at de trenger å gjennomleve det samme. Det er mulig å gi pappaen sin mer oppmerksomhet uten at han er død. Men kanskje trenger man å høre om andres døde pappaer for å skjønne hvor viktig det er å svare på e-postene og fortelle ham hva man holder på med?

Noen situasjoner er likevel vonde, og ikke så private. Kanskje skal jeg bli flinkere til å skrive om dem. Jeg tror dette kan gjelde mange, selv om heldigvis ikke alle opplever det vonde jeg har gjort.

For eksempel gråt jeg da Sigurd skrev tale til sin fars femtiårsdag. Mange ler av slik jubileumstale- og sangskriving, men altfor få tenker over at det kan være siste gangen du gjør det før du gjør det på minnesamværet. Det er verdifullt å få fortelle mennesker ting i anledning store dager, uansett om det er en sang med haltende rim. I 80-årsdager kan det spøkes med at «det er hyggelig å samles i en slik anledning», men det er nærmest ingen slik bevissthet rundt 30-årsdager og brylluper. Plutselig får du en murstein i hodet. Du trenger ikke leve hver dag som det var den siste, men det er viktig å tale i jubileer som hvert jubileum var det siste.


Tidligere om temaet:
04.2006 – Dagen etter
04.2006 – To dager senere
04.2006 – Fem dager senere
04.2006 – Seks dager senere
04.2006 – Begravelsen
07.2006 – Bursdag
08.2006 – Som student
10.2006 – Et halvt år senere
03.2007 – Tekniske detaljer
04.2007 – Skjærtorsdag
06.2007 – Kvalm av glede
11.2007 – Sorte menneskehull

kveldsstemning

Du vet det er søndag når lillesøster og kjæreste krangler og konkurrerer om hvem som skal ha rekorden i Bombespillet på kjærestens berøringspod, og ivrig går inn i kampen for å stå øverst på listen.
Forøvrig er det synd at de leker med den, for hvis ikke kunne den ligget trygt i sokken som jeg akkurat har strikket til den. Sokken matcher genseren som jeg nylig strikket til kjæresten, og jeg ser at det nesten er litt kvalmt. Heldigvis har vi epleogkanel-te å døyve den emne smaken med, og ekstra honning i siden det er søndag.

utseendet teller

I går bakte vi pene og gode muffins. Det vil si, Sigurd bakte gode muffins, og jeg pyntet dem pene med sjokoladebokstaver og -tall. Og det ble perfekt bakverk! I tillegg til at alle fikk sin obligatoriske navnemuffins (SIGURD, KRISTIN og GEVA), ble det også bokstaver til disse muffinsene:

FRED, HELG, POT, SEXY, NORMA JEAN, KAMEL OG TQØ (det var litt vanskelig å få det til å gå opp før melisen stivnet. TQØ er den følelsen du har når du har spist for mye grønn melis)