sivilstatus #7
About Kristin Storrusten
Posts by Kristin Storrusten:
kanskje noe nytt?
Alle bloggere driver og skriver (u)interessante seks ting om seg selv. Det vil jeg også, fordi det sa Astrid at jeg skulle. Astrid har gitt meg god pasta – jeg svarer når hun ber om det!
1. Jeg er sykelig opptatt av sortering i iTunes. Det betyr at alle sangene skal ha en gjennomtenkt vurdering, og ikke minst deles inn i en verdig kategori. Veldig ofte kommer musikk med helt fjollete betegnelser der, slike ting som «Indiepop» og «Jazz/blues» – det sier meg ingenting. Et utvalg av mine kategorier innebærer «Bakgrunn», «Luftgitar», «Kveld», «Vinter» (og «Sommer», «Vår» og «Høst»), «Allsang», «Venner», «Kline», «Grine», «Bil», «Frysning»… Listen er lang. Og veldig nyttig når jeg føler meg i grine-humør, for eksempel.
2. Jeg er så forelsket for tiden at det er underlig at jeg får gjort noenting annet enn å sukke.
3. Alle snakker så mye om hvor mye de lærte om seg selv det året de var på folkehøgskole, eller hvor mye de gjorde som de aldri hadde gjort før. Det eneste jeg kom frem til, er at jeg må passe meg så jeg ikke blir slitsom. (En for så vidt nyttig lærdom)
4. Jeg har overbevist min åtteårige kusine at man blir prinsesse av å studere litteraturvitenskap. Hun mener at jeg har for kort hår til å bli det, men jeg svarer at jeg jobber med saken.
5. I treningsøyemed har jeg funnet ut hvor viktig det er å se ut som man vet hva man driver med. Derfor trener jeg lagsport med fotballtrøye fra Kamerun (ikke bare fotballnerd, men opptatt av Afrika også!) og svømmer med treningsbikini med fartsstriper.
6. Jeg er veldig trøtt nå. Og har brukt over én time på denne posten (samtidig som jeg har vurdert sanger i iTunes, selvfølgelig). Carpe diem – jeg publiserer.
stripe 6
Jeg hater Gimp, jeg hater drivere som ikke funker til scanneren, jeg hater mobilkameraet mitt, men mest av alt hater jeg Gimp. Makan til drittprogram, nå verver jeg meg tilbake i Adobe Photoshop-hæren.
(Men oppdatert noen timer senere: Nå har jeg driver, Photoshop og en kjæreste som er lykkelig for at det ikke er han som enda en gang kommer dårlig ut av denne serien.)
i embets medfør
I natt drømte jeg at jeg sang «When I’m Sixty-Four» med Virrvarr og Kjartan Fløgstad. Denne helgen skal jeg jobbe tredve timer på Bokmessa, de første åtte tok jeg i går. Da var jeg ansvarlig for at en bråte med forfattere fikk et glass vann, hadde det hyggelig og hadde en passelig stol å sitte på. Ikke rart man får lettere psykedeliske drømmer i etterkant.
En ting som forundret meg i går, var at jeg traff mennesker på min egen alder som ikke vet hvem Mads Eriksen er. Okå, greit, «han som skriver m.«. «m?» «m!»
Så da kastet jeg meg over ham helt alene og sikret en signert tegning. Veldig profesjonell oppførsel.
Jeg skal jobbe i dag også, kanskje du skulle ta en tur? I tillegg kan du gjerne stemme på eders hengivne i første runde i Tordenbloggen. Egentlig har Margrethe og jeg klare flere valgkampsanger (du skulle ønske det var tull; det er det ikke.), men vi har ikke rukket å spille inn en eneste en ennå. Så stem på meg om du ønsker å se meg slik som i fjor. Jeg lover at det skal bli tostemte harmonier og gode rim også i år.
stygt
Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å bli konstruktiv sint. Så kunne jeg notere navn og nummer på telefonselgere som begår grove overtramp, og henge dem ut i offentlig presse og sende lange brev til sjefene i bedriften.
I flere dager har noen forsøkt å få tak i mamma for å selge henne et eller annet. De ringer selvfølgelig bare på dagtid, da den eneste som er hjemme er meg. Jeg fortalte dem tre formiddager i forrige uke at hun ikke var hjemme – men hun forsvinner jo ikke fra listene deres likevel. De siste gangene de har ringt, har jeg bare sett nummeret, og latt være å ta telefonen. Det gjorde jeg også da de ringte i går kveld, og bare Sigurd og jeg var hjemme.
Sigurd derimot, han er det mer tak i. Han tok telefonen og sa hallo, og svarte at mamma ikke var hjemme. Og det var da denne fjotten spurte om han var pappa. Telefonselgeren brukte pappas navn. Pappa har vært død i to og et halvt år, og hadde reservert seg mot telefonselgere i tre år før den tid igjen. Han står ikke lenger i Folkeregisteret, Telefonkatalogen eller andre offentlige registre.
Det var ikke den stakkars telefonselgeren i den andre enden som skulle fått kjeften som fulgte, det var sjefen hans. De som sitter med arkiver med informasjon som ikke oppdateres.
Vi rakk ikke å notere nummeret. Det kom aldri til at de sa hvem de ringte fra. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre nå. Kanskje har de nå slettet navnet hans – uten å gjøre noe med prosedyrene?
stille i salen
Et klart tegn på at jeg er en åndssnobb, er at jeg leser flere bøker enn jeg ser filmer. Pføy. Men forrige uke tangerte jeg faktisk lesingen, og var på kino to ganger og nøt norsk film på sitt beste. Og det vil jeg fortelle om nå, fordi jeg mener at jeg, til tross for meget begrenset filmkonsumering, kan fortelle deg hva som er bra.
Jeg så Kurt blir grusom med Madeleine, og storkoste meg. Elsket handlingen, animasjonen og de gærne hendingene i bakgrunnen. Det jeg derimot fikk helt fnatt av, var at spenningen i alle de mannlige karakterene var bygget opp rundt «såret mannlig stolthet». Er det ett karaktertrekk jeg får fnatt av, er det menn som bygger svømmebasseng, må bli leger, bekrefte seg selv og Rosenborg for å holde fast på sine kvinner. I stedet for å snakke med sin kone, må Kurt få seg personsøker og doktorstilling. Det er klart. Og så, når kona endelig forteller at hun er jo mest glad i ham, DA forstår han det.
Men, filmen var meget likandes, og jeg lo høyt flere ganger. Sammen med alle de mindreårige i salen. Det må da være et godt tegn?
Og så har vi deUSYNLIGE.
– Men jeg likte den, jeg! sa Mona da jeg fortalte henne om disse filmene i går. Hun trodde selvfølgelig at jeg nå skulle si noe annet om denne filmen enn Kurt, fordi jeg brukte alvorlig-stemmen min.
Slik er det selvfølgelig ikke. Jeg har bare litt problemer med å snakke om disse filmene i samme åndedrag, men tvinger meg selv til å gjøre det. DeUSYNLIGE er, til tross for ekstremt irriterende staving av tittelen, filmen som gav mamma håpet tilbake for norsk film (og hun har overlevd Aune Sand). Den har sannsynligvis tidenes beste dreiebok, og nydelig sammenklipping av scenene. Historien er uvanlig vakkert fortalt.
Thomas Hansen (han er da ikke den eneste Thomas Hansen vi kjenner?) slipper ut av fengsel, etter å ha sonet dom for å ha drept en liten gutt. Filmen følger hans nye karriere som organist, og foreldrene til den drepte gutten som må takle at morderen er på frifot.
Jeg tror egentlig ikke jeg skal si så mye mer. Vanligvis spoiler jeg alltid handlinger, og det er det ingen som liker. Jeg kan bare love deg at du bør komme deg på kino, enten du er orgelnerd, har beholdt barnetroen på Terje Strømdahl, eller er enig med Per Haddal i at du går på kino for å se noe annet enn Saw V.
hjemme-hos-reportasje II
Ser ut som tegneserieånden er over meg fortsatt. Men to store hindringer gjenstår før jeg kan gjøre dette til en fast spalte:
I. Verktøyet så langt er tusj, papir, mobilkamera og brightness/contrast-funksjonen. Jeg ser fint hvordan dette ikke duger i lengden – noen som har en scanner til overs? Et tegnebrett?
II. Serien har ikke noe navn. Arbeidstittelen er «Sig&Kris på eventyr», men den er ikke optimal. Forslag?
(I forrige stripe så det ut som om det er bare jeg som skravler. Det er ikke tilfelle.)
jenter som kommer på fest
Jeg har to venninner som heter Ida. Den ene har kjent meg omtrent siden jeg gikk med bleier (mentalt, i det minste – jeg var ganske usikker og lite kul da jeg begynte i første klasse på videregående), den ene er et nyere bekjentskap. Ironisk nok driver begge med seksualopplysning, om enn på litt forskjellige måter.
I går var jeg på Fisk og vilt og hørte på sistnevnte Ida. Sammen med Maren lanserte hun sin nye bok Jenter som kommer. De sier ord som gjør at jeg rødmer og er så kule at det bare oser av dem. Boken handler, i korte trekk, om jenters seksualitet og hvordan den ikke trenger å inneholde en (dette må jeg nesten hviske, men det er det de sier selv!) pikk for å være vellykket. Begge strålte på festen, jeg sosialiserte kanskje ikke mitt fulle potensiale, men fikk likevel snakket med noen koselige kommunister og vekslet noen ord med andre bloggere.
I grunnen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sippe til min rødvin på en slippfest for en sexbok. Det var litt klamt å sette i gang samtaler med fremmede etter å ha hørt høytlesninger om gruppesex og pulepolitisk manifest, men det funket på sitt vis. Jeg er veldig fornøyd med at slippfesten var for en bok som ikke forteller livsfjerne ting som jentebladene (finn kvinnen i deg selv! Åttehundre måter å tilfredsstille ham på!), men som har et feministisk og frigjørende budskap.
Og det er dette jeg beundrer mest med boken deres, Ida og Maren, som gjør at jeg trykker den til brystet. Ikke på grunn av detaljene og beskrivelsene *rødme*, men fordi 90 prosent av ungdomsskolejenter slanker seg eller har prøvd. Fordi dere forteller SÅ HØYT DERE BARE KAN at det handler om å være glad i kroppen sin og kjenne den.
