Jeg var tilfeldigvis på twitter akkurat da Michael Jackson ble kjørt bort i ambulanse. Jeg har faktisk ikke hatt en tilsvarende følelse av å ha opplevd ting like samtidig som da det andre flyet kjørte inn i World Trade Center. På en måte må man jo synes det er litt kult, man var der, ikke sant!
I dag har jeg lest mange MJ-relaterte saker, uten helt å la det gå inn på meg. Som @mariusgenser skrev: «Det føles HELT absurd at Michael Jackson faktisk er død. Han var jo ikke virkelig, liksom. Da kan man vel ikke dø!» Det er mange andre som tar dette tyngre enn meg – for meg har han alltid bare vært der som en fjern eventyrfigur, litt på linje med Max Mekker.
Så leste jeg Lisa Marie Presleys blogginnlegg på MySpace, og skjønte plutselig at det var et menneske inni. Det var et ekte hjerte som stoppet. Les hva hun skriver.
Jeg er virkelig helt ubrukelig til å bedømme Oslo Fagottkor og Ingrid Bjørnovs konsert på Chat Noir i kveld, men jeg kan likevel prøve. Ingrid Bjørnov har vært min yppersteheltinne i mange, mange år (og likevel slo det meg ikke før NÅ å søke etter henne på Spotify? Flaut!), og Oslo Fagottkor har vært helter siden jeg oppdaget dem for første gang for cirka ett år siden. Førstnevnte er som kjent den ene halvdelen av Dollie de Luxe, senere med soloplaten Eskorteservice – og Oslo Fagottkor er et showkor bestående utelukkende homofile menn.
Og så disse deilige menneskene sammen på Chat Noir! Jeg dro med meg Lillerusten, skviste inn så mye solbading og elvebading som mulig før vi stuet oss inn i mørket ved siden av fire rosaskjortede unge menn. Det var stas.
Som gammel tensingdirigent kan et showkor som Oslo Fagottkor gire meg helt opp. Jeg er svak for synkrone dansebevegelser og mye humor i sangene. Men tidligere har det vært dansingen, og ikke sangferdighetene som har solgt hjertet mitt til fagottene. Men i dag (og da særlig i andreakt) imponerte koret meg også med sangen. Solistene på «Gabriellas sång» fra Så som i himmelen og «Don’t Give Up» av Peter Gabriel var utrolig flinke og veldig uttrykksfulle, og jeg hadde ståpels og tårer i øynene. Nå må jeg nesten avsløre hvorfor jeg som nevnt er ubrukelig til å bedømme syngingen: Jeg blir så rørt av homohistorie. Jeg trenger bare å se et bilde av et demonstrasjonsskilt fra 70-tallet eller lese en blogg om homofil kjærlighet, og jeg smelter helt. Det har ingen sammenheng med politisk overbevisning eller personlig kjennskap, det er bare noe med den frigjøringskampen og kjærligheten i sentrum som rører meg så mye sterkere enn det meste annet. Bortsett fra tysk historie. (Ja, jeg gråter hver gang jeg ser opptak av Murens fall, men jeg gråter også av å lese historiebøker, jeg gråt i kuppelen på Reichtag denne måneden da jeg så et bilde av den første riksdagssamlingen etter gjenforeningen, og det var det ingen andre der som gjorde, for å si det slik…) 32 lykkelige homser i syngende harmonier trykker altså for mye på knappene mine til at jeg kan være i nærheten av objektivitet, men skulle jeg målt på egen lykkefølelse ville denne konserten vært der oppe. Jag vill känna att jag lever All den tid jag har ska jag leva som jag vill Jag vill känna att jag lever Veta att jag räcker till
Men det var helt topp, altså, grining eller ikke. Og det er kanskje noen ledige plasser til en av konsertene i morgen kl. 18 eller kl. 21? Det serveres «Tuppen og Lillemor» i ny stil med Nina Karin Monsen og Kim Friele i hovedrollene, og «Hovedøen» har aldri vært herligere. Du trenger ikke engang være så showkorentusiast som Mari for å nyte dette!
Nå er de her i hopetall – det er en flodbølge av turister i Oslo disse dagene. Jeg skulle heller ligget ute på et svaberg enn å sitte bak en skranke, men faktisk er det ganske koselig å hjelpe de andre med en ypperlig ferie. Det er kult å kunne ordne opp når noe går galt (finne tannlegevakter, gugle etter gamle sykepleiere i Tønsberg – jeg er en røver på å ordne opp!), og det er kult å gi fine tips for å gjøre Oslo enda bedre (gratis rådhusomvisninger hver dag 10, 12 og 14, ta ferjene ut til øyene i Oslofjorden, Åpent Slott!)
Også er det gærningene. Japanerne som spør etter japanske restauranter (reiser halve jorden rundt for å spise dårligere enn det de har hjemme?!), kineserne som spør etter H&M (og egentlig ønsket han et kart over butikken, vi hadde ikke tilfeldigvis det?) og russerne som rett og slett bare er litt sprø.
«Excuse me, where is the city Rybak?» var det en som spurte, men det viste seg at de egentlig lette etter Rjukan. «Where can I change to danish money?» spurte en annen, hvorpå jeg svarte «Why would you need that, when you’re in Norway?» og hun beklaget seg veldig. Ektemannen hennes fortalte meg deretter at hun på cruisekaia hadde spurt «How the weather forecast for Finland was?»
Det er mange bra aspekter ved et bryllup. Et fint aspekt er å få lov til å stå på et rotete bakrom i gangen bak kjøkkenet bak bakrommet bak hovedsalen og hjelpe bruden og felle små tårer over hvor vakker hun er.
Et annet bra aspekt er å sitte i en bitteliten bil på E6 mens en glad tysker synger Beach Boys i fistel.
Et fint aspekt når det er Imperial March som inngangsmarsj og brudgommen rickroller selskapet (de fleste skjønte jo ikke hva de ble utsatt for…).
Det er så mye kjærleik i luften, og det er så mange glade venner og slektninger og så mye god mat – jeg er rett og slett en bryllupsfan.Og da vi kom hjem gikk vi ut og plukket blomster.
Det ble sent i går kveld. Det var Mamma Mia med jobben til sent på kveld og en ellers fin aften, men jeg er ganske forkjølet og trengte ikke for lite søvn før jobb i dag tidlig.
Heldigvis hadde en kollega tatt med ABBA-cd, så vi svingte løs før åpningstid til tonene av «Dancing Queen». Etter det har vi spilt den svakt i bakgrunnen, slik at jeg plutselig kan bryte ut i litt diskodansing mens jeg veksler euro. Sånt skjer.
Det er veldig sjelden jobben min på Turistinformasjonen kommer i konflikt med mine etiske prinsipper. Jeg liker å hjelpe folk, jeg synes det er viktig at de får norske penger i stedet for euro og jeg liker å forklare dem miljøvennlige alternativer.
Men i dag var det nesten så privatpersonen ødela for den vennlige profesjonaliteten, og jeg holdt på å la være å fortelle amerikaneren hvor han kan kjøpe naturmedisiner i Oslo. Jeg hadde selvfølgelig ikke peiling, men guglet litt og fant noen steder med homeopatisk schwung. Jeg lette kanskje ikke like intenst som jeg pleier å gjøre når andre spør etter Harley Davidson-butikk eller buddhistisk kloster, men jeg var i det minste vennlig og hjelpsom.
Jeg storkoser meg på jobb. Jeg må bare få sagt det. Turister er så koselige, kollegene er så koselige og alt er bare så innmari koselig.
Litt ekkelt, jeg vet det. Man skal hate eksamen og man skal hate jobbing, men jeg har egentlig kost meg gjennom forberedelse og gjennomføring av førstnevnte, og jeg synes ikke det er så verst å snakke med 100 hyggelige mennesker hver dag.
Jeg blir alltid UTROLIG irritert paa slike spalter hvor folk skal si hva som er yndlingsordet deres. Og det er fordi folk er ufattelig daarlige paa aa skille mellom virkelighet og spraak. (Her kunne det passet med en liten filosofisk bolk, men jeg lar den ligge.) Folk svarer sommer, sol, is, kjärlighet, ja särlig KJÄRLIGHET irriterer meg. Det er jo et mökkaord. Bare dustebokstaver.
Selv har jeg et godt utvalg yndlingsord. SOPPSUPPE, for eksempel, selv om jeg heller ville spist jordbär. Merk forskjellen. HALLOMANN lärte jeg av en tysker jeg kjente en gang, jeg liker SKVIS og jeg liker AATGAUM, men det er mest fordi det er saa stygt at det blir pent.
For öyeblikket er jeg i Berlin. Siden jeg er den eneste nordmannen jeg har truffet saa langt, snakker jeg bare tysk. Og tysk er et fantastisk spraak. Jeg elsker tysk. Et av mine absolutte yndlingsord er AMPELMANN, men ogsaa DURCHSCHNITT har sin sjarm. Jeg har lenge elsket AUFLAUF (der lo jeg höyt paa internettkafeen jeg sitter paa). VERRÜCKT. GENOSSE.
Men naa kommer jeg snart til poenget. Et av de styggeste tyske ordene er en ting jeg er ualminnelig glad i. SCHLOß. Das Schloß? Det er saa innmari fält, og saa betyr det noe jeg er er saa begeistret for! Hvis ikke det hadde värt befolket med deilige ord som KÖNIGIN og GRAFIN er jeg usikker paa om lingvisten i meg hadde banket opp rojalisten.
KYLLING er forresten et bedre ord enn HÄHNCHEN. Stillingen mellom WÜRST og PÖLSE er jeg ikke helt sikker paa. Og uansett – LIEBE er bedre enn KJÄRLIGHET.
Dette hadde vi gledet oss til. Og nå er de på hemmelig sted i noen dager, og med litt flaks blir ikke den skotskrutede kofferten forbyttet. Det ville gjort seg.
Selv pakker jeg i liten sekk, og tar sjampoen over på småflasker. Å forberede en flyvning med bare håndbagasje er jo nesten like spennende som selve reisemålet!