About Kristin Storrusten

Posts by Kristin Storrusten:

Research gone bad

Jeg skriver barnebok. Hvis redaktøren har rett (og den damen tror jeg faktisk aldri har feil. Åhhhh som jeg elsker gode redaktører) kommer den ut våren 2019. Det fortalte hun for en uke siden, og siden har jeg vært i en blanding av lykkerus og arbeidsrus. Samfunnet vårt har lett for å se ned på arbeidsnarkomane som setter jobb foran familie, men jeg gjør det jo selv, jeg lengter hele tiden etter å få fortsette redigeringen. Jeg har fått så gode tilbakemeldinger som gjør at jeg kan hamre løs på manuset.

Jeg begynte å skrive i fjor sommer. Jeg husker jeg satt i feriehuset vi hadde leid i Danmark sammen med mange andre, og skrev den sentrale scenen i boken. Jeg skrev og skrev, og disse kapitlene er lite endret fra førsteutkastet. Etter det måtte jeg skrive meg frem til denne dramatiske scenen, og jeg måtte skrive meg ut av den. Så det har jeg holdt på med det siste året, mer eller mindre. Jeg sendte for første gang til redaktør i januar, og fikk gode tilbakemeldinger å jobbe med. Jeg stappet inn masse ting både hun og jeg var misfornøyd med, og i mai/juni/juli røsket jeg ut alt og puttet inn andre, bedre ting. Nå er historien på plass. Håper jeg. Og det sa redaktøren min på fredag. Hun sa at nå skal jeg bare jobbe på som bare det.

Jeg er en slurver av natur, og har bare skrevet i vei med en cirkaforståelse av mange av konseptene i boken. Sånn må det jo være, hvis ikke ville jeg aldri kommet av flekken. Men nå som jeg faktisk skal gi ut dette her, må jeg vite hva jeg holder på med. Jeg må sjekke om alle småting holder vann:

  • Hvor vanlig er etternavnet familien har?
  • Hvordan ser lego-badetøy ut?
  • Hva var egentlig den Tysfjord-saken?
  • Hvordan underviser lærere samfunnsfag for femteklasse?
  • Kan man avsløre løgnere på kroppsspråk?
  • Hva er den Harry Potter-formelen som får deg forvirret?

Alt dette er smått. Det er elementer som dere forhåpentlig ikke vil merke at jeg har undersøkt. Men en stor greie er at lillesøsteren i boken har en kromosomfeil og flere sykdommer. Hvis jeg har gjort feil med Warhammer 40k-referansene (garantert) får jeg noen sinna nerder på nakken. Hvis jeg gjør noe feil med dette, føler jeg at det er respektløst overfor familiene som det angår. Det har vært så sterkt å researche, trykke på alle bildelenkene for å se, forstå og sette seg inn i hva det betyr for hverdagslivet i en familie. Og jeg gjør det bare for en fiktiv karakter. Jeg tenker på og heier på alle foreldre som gjør det for levende barn.

Så da sporet jeg av researchen. I stedet for å klare å skrive de vanskelige scenene jeg nå skal gjøre, fortsetter jeg søkingen på andre temaer. Det har gått helt av skaftet. Klassisk tegn på at ting er litt mye for meg, er søkehistorikken min slik:

  • mobildeksel med paljetter som skifter farge når man stryker på det (flip sequin heter det)
  • og flip sequin-stoff til å lage klær i (!!!!)
  • historien bak Funkygines første ektemann
  • a1s reunion-turné (HVORFOR KOMMER DE IKKE TIL NORGE)
  • heter egentlig Udyret noe annet enn Udyret? (nei)
  • hvem er Idris Elba
  • Hvor er Eileen Eriksen nå

Så. Det skal nok bli bok. Internett skal bare saumfares litt mer først.

Ingunns salme

I dag har mamma bursdag! Gratulerer med 61-årsdagen, mamma. Til sekstiårsdagen samlet du mange flotte mennesker til en kveld der du hadde valgt ut dine favorittsalmer. Det var så fint. Siden du hadde lagt ned forbud mot taler og gaver, men ikke et spesifikt forbud mot gratulasjonssalmer, lagde jeg en sånn. Vi klarte å overraske deg ganske mye ved at hele selskapet hadde fått tekst og melodi på forhånd. Melodien er Koppången, som du kan høre en vakker innspilling av her:

euxOI7unWXQ

1. Da det dirret i navlestrengen fra en varsom hånd
stemtes harpestrengen i meg av den levende Guds Ånd
Og den andre tonen i mitt nye liv var skrik
Så den tredje var en stemme, og nå er det faktisk slik:

Alle toner fra livet mitt skal samles i en sang
og i koret står alle venner jeg har kjent en gang
Det er Gud som dirigerer oss, og jeg hører endelig
hvordan Hun samler tonene i sin melodi.

2. Det skal høres at jeg har levd med trekkspill og gitar
Om pianoet er ustemt får vi bruke det vi har
Ingen toner klang rent da hjertet ikke lenger slo
Men i alle dissonanser skal jeg også finne ro

I orkestergraven senkes kisten i et hav av lyd
De som kom før har instrumenter med en himmelsk fryd
Det er Gud som dirigerer oss, og jeg hører endelig
hvordan Hun samler tonene i sin melodi.

 

Spillelisten med mine musikkfavoritter

Det har vært litt kaos i spillelistene mine, men jeg har prøvd å oppdatere. Da fant jeg også igjen denne spillelisten fra fire år tilbake. Målet er at den skal bestå bare av de sangene jeg kan høre igjen og igjen og igjen og igjen. Noen av disse sangene har jeg hørt fire hundre ganger på repeat. Ikke så mange av dem.

Det kan hende det blir litt utskiftninger, men hvis du skulle være av akkurat samme støpning som meg (romantisk, pop, svensk, folketone, visesang, kristent, melankolsk, peppa-låter, uten skam, med en tøtsj av klassisk, Grand Prix, åttitalls, sekstitalls, nittitalls, musikaler, utrolig lite moderne) håper jeg denne listen kan være inspirerende. Kom gjerne med forslag forresten, hvis du har egne favoritter som mangler!

Her er lenke til listen.

Her er spotifykoden: spotify:user:storrusten:playlist:3jAmGHAfYGss1wFJudoNX8

 

PS. Jeg må bare advare om at med min musikksmak får du en utrolig dårlig «Discover Weekly»-spilleliste. Spotify tror at hvis du liker Sigvart Dagsland, liker du danseband. Det toppet seg den uken jeg hadde fire coverversjoner av «You raise me up» i samme spilleliste. Det var en pine.

Hva jeg leste: Juni

Juni ble en lesemåned. Mye handler om at jeg leste mange korte bøker – 5 diktsamlinger og 2 fanziner på under 50 sider – men det handler også om at jeg kom inn i tempo. Alt jeg gjorde var å lese. Jeg prøver å dra frem eBokBib, altså biblioteket på telefonen, når jeg får sjansen. Jeg har abonnement på Fabel, lydbokappen til Lydbokforlaget, og startet prøveabonnement på Nextory, en svensk variant med lydbøker. I tillegg har jeg funnet igjen kindlen min, og har selvfølgelig papirbøker rundt meg. Kort og godt: Ved å marinere meg selv i bøker får jeg sjansen til å plukke opp noen her og der.

Her er kort og godt hele listen:

  • Jente med dødningehode – Mona Høvring 05.06
  • Camillas lange netter – Mona Høvring 05.06
  • Mottakeren – Erling Kittelsen 08.06
  • Du bestemmer deg for at dette er et minne – Marianne Teie 09.06
  • Bergen – Anja Dahle Øverbye 12.06
  • Min mor sier – Stine Pilgaard 12.06
  • Berge – Jan Kjærstad 14.06
  • Allmenn teori om glemsel – Jose Eduardo Agualusa 18.06
  • De kommer att drunkna i sina mödrars tårar – Johannes Anyuru 22.06
  • Ski-fi – Jenny Jordahl 23.06
  • Simon vs the homo sapiens agenda – Becky Albertalli 26.06
  • Om hvor langt det er til Ullern – Cecilie C Østreng 27.06
  • Brev til ledelsen – Dan Andersen 28.06
  • Jannikeevangeliet – Marjam Idriss 30.06

La meg si noe om den siste boken: Den overrasket meg. Jeg leste den fordi jeg traff Marjam på debutanttreff på Lillehammer, og likte henne. (Det gjelder forøvrig en urovekkende mengde (9) av disse bøkene: Bøker av folk jeg skulle treffe, har truffet eller pleier omgang med.)

Jannikeevangeliet var en sår og sterk bok. Jeg fikk virkelig røsket i hvordan jeg tenker om andre mennesker. Den handler om Jannike, som dømmer seg selv hardt for at hun ikke stepper inn i en vanskelig situasjon. Det fører til at hun bryter med lillesøsteren sin og isolerer seg. Denne historien var fin, men det var likevel historien om Layla som kommer til å sitte. Layla er asylsøker og lesbisk. Hun opplever en usynliggjøring som er så smertefull å lese om. Det er så tydelig hvordan disse to minoritetsrollene kræsjer og gjør det nærmest umulig for Layla å få fotfeste.

Boken anbefales altså på det sterkeste, og særlig i etterdønningene av Pride. 

Åpent brev til Slottet: Hva skjer med tiaraene?

Til: post@slottet.no
Sendt: 16.05.2018
 
Hei!
Jeg skriver en av Norges to kongeblogger – Gal og regal. Jeg har ikke veldig mange, men nok av nerder som følger med på det jeg skriver. Jeg er særlig opptatt av tiaraer. Jeg har tre spørsmål om gamle tiaraer:
 
1. Dronning Maud fikk et perle- og diamantsmykke til bryllupet, som var «convertible». Det finnes noen få bilder av henne med dette som tiara.
Finnes denne fortsatt, og er den i kongehusets eie?
 
2. På samme plansje over bryllupsgaver er et halssmykke med diamanter og rubiner, som dronning Victoria gav. Dette kan jeg ikke huske å ha sett. Finnes det fortsatt?
 
3. Mer perifere tiara-rykter: Det finnes en tiara med rosa diamanter som grevinne Christine Bernadotte av Wisborg mener ble solgt til det norske kongehuset.
Samme spørsmål: Ligger dette i et hvelv disponert av det norske kongehuset?
 
Jeg er jo redd dette er gammelt, ødelagt – eller kanskje stjålet. Visshet i saken hadde imidlertid bragt meg stor glede! Jeg vil selvfølgelig helst skrive om det på bloggen, men jeg også kan signere alle slags taushetskontrakter hvis jeg bare kan få vite noe mer.
 
4. Det begynner å nærme seg Ingrid Alexandras 18-årsdag, og jeg håper selvfølgelig hun skal få en tiara i gave. Jeg synes det er synd at det norske kongehuset ikke har tiaraer eller smykker i tradisjonelt norsk filigramsarbeid, og vil bare spille inn at det hadde vært helt nydelig om en norsk gullsmed fikk i oppgave å lage en liten tiara inspirert av bunadsølv og andre smykketradisjoner. Det finnes en slik tiara på Met-museet: http://royal.storrusten.net/2016/02/15/gi-oss-en-norsk-tiara/
 
Ønsker dere en god 17. mai!
 
Med vennlig hilsen
Kristin Storrusten,
litt forstyrret, men ellers normal.

Liker du Beatles? To anbefalinger du ikke kan gå glipp av!

Den første: Allsang med Paul McCartney!

QjvzCTqkBDQ

Sett av 23 minutter for å se den nydeligste episoden bilkjøring med sjølvaste Paul McCartney. Jeg har sett den to ganger allerede og kommer til å se den flere!

(La forresten dette være innsalget mitt for å bli programleder for den norske varianten. Det er nok drømmejobben min. De første episodene: Bjørn Eidsvåg, Marit Larsen, André Søfteland, Ingrid Bjørnov og Fantorangen. Det er bare å kontakte meg, et eller annet produksjonsselskap! Jeg har sertifikat og elsker allsang!)

Den andre: Oppvekstromanen Beatles!

Ja, tenker du, den har jeg lest. Den skrev Lars Saabye Christensen for lenge siden. MEN: I år blir det en tvist. Hans Olav Hamran har skrevet en bok om å være beatlesfan på 80-tallet. Den kommer i august, og heter Rubiks kube og den femte beatle. Da Anders våkner til nyheten om at John Lennon er skutt, bestemmer han seg for å oppsøke de resterende Beatles-medlemmene. Han får med seg den lett forfyllede læreren Pølsa, og sammen møter de gærne pønkere og lukkede eiendommer.

En oppvekstroman om å stå for det du mener og drite i hva de andre sier. En historie om å tørre å være annerledes og om hvor vanskelig det er når man ikke kan fortelle noen om det som skjer hjemme.

Jeg kan gjøre forhåndsomtale her fordi Hans Olav er onkelen min, og etter at jeg språkvasket og var konsulent for smøreboken God glid (og lærte mer om rilling og voks enn jeg noensinne vil trenge) har jeg hjulpet til med dette manuset. Det er en bok for beatlesfrelste, fordi han har gjort researchen sin skikkelig. Samtidig er det en bok som handler om det vel alle bøker handler om ? å finne seg selv og hvem man skal være i relasjon til andre? Den er morsom og rørende.

Han har laget spilleliste til boken. Foreslår å høre på den i sommer så du er klar for lansering 22. august!

Min sommer

Hva skal du gjøre i ferien?

Det er overraskende lite planlagt. Det er tre uker ferie fra barnehagen. En av dem skal vi være på familiehytta i Østfold. Jeg ser egentlig frem til å ha oslosommer med utgangspunkt i vår egen leilighet, som gjør ting lettere med barn. Vi skal forhåpentlig bade, dra i skogen, dra på museum. Vi skal også en tur til slektshytta på fjellet.

For første gang på mange, mange år skal jeg til ordentlig-utlandet, altså et annet land enn Danmark og Sverige. Jeg og eldstejenta (5) skal til Kroatia sammen med en god venninne av meg i fem dager. Vi har leid en leilighet utenfor Dubrovnik, og får forhåpentlig badet og spist is hver dag. Ektemannen er ikke så glad i sol og varme, så han skal få være i Norge med minstejenta (2).

Hvor lenge skal du ha fri?

Siden jeg frilanser og skriver nå, blir det ikke så lett å skille mellom fri og jobb. Jeg kaller det ferie fra nå, det at barna er i barnehagen hver dag og jeg får skrive bøker. Den beste typen ferie! På tirsdag hentet jeg tidligere i barnehagen og dro på Frognerbadet. Trenger ikke mer ferie enn det. Men barnehagen har 3 uker fri, så vi må jo gjøre noe. Men jeg hørte noen som sa at med småbarn heter det ikke ferie, men relokasjon. Jeg skriver under på det.

Hva kan gå galt?

Hvis ferien ligner på i fjor, blir det soverutinene. Jeg håper virkelig at det blir bedre i år.

Hva skal du kjøpe før ferien?

Ingenting, tror jeg? Har et prøveabonnement på Nextory, en svensk variant av Storytel, som jeg muligens tar en måned på. Ellers elsker jeg biblioteket.

Kommer du til å bruke det?

Ja.

Hvor bader du helst?

Overalt! Jeg har årskort på oslobadene nå, så da blir det mye Frognerbadet. Også glad i Nydalsdemningen og Nydalen, siden det ligger så nært.

Hva vil du si til ferie-deg?

i år skal du enda en gang prøve på det der å ikke ha så mange planer. Det er du ikke så flink til. Prøv å slappe av i det. Og: Hver dag må inneholde noe alenetid.

Hva skal du spise?

Is. Ellers det jeg vanligvis spiser. Jeg er ingen stor gourmet.

Hva skal du drikke?

Jeg elsker den nye Sprite-varianten med agurk! Må finne et sted som har den og kjøpe en kasse.

Hva skal du ha på deg?

Det samme som jeg alltid har, sommerkjoler. Siden jeg kjøpte mange sommerkjoler da jeg var 20-22 har jeg i mange år kompensert for dette ved å alltid se etter vinterklær. Det merket jeg plutselig nå: Alle sommerkjolene mine er minst fem år gamle, flesteparten 8-10. Det har litt å si for størrelsen og farger. Mulig jeg skal se etter en ny sommerkjole.

Hvordan kommer du til å huske ferien i september?

Forhåpentlig kommer jeg til å huske den. Fjoråret husker jeg ikke på grunn av tidligere nevnte soving.

—

Listen er oversatt og forkortet fra Elsa Billgren.

Kjære pilotfrue!

Denne teksten er skrevet til Julianne Nygård som fikk en sønn i går, men kan forhåpentlig også leses av andre nybakte foreldre.

Jeg er en av mange som har ventet spent på Severin sammen med deg. Jeg er en av mange som har trukket et lettelsens sukk over at han er ute. Gratulerer!

Nå begynner den tiden de fleste forbereder seg mindre for enn graviditet og fødsel, nemlig barseltiden. Den varer i alle fall de første seks ukene med ny baby. Jeg har skrevet en bok som heter Barsel, og reist rundt og snakket med mange mødre. Jeg sitter også i styret i Landsforeningen 1001 dager – Mental helse under graviditet og etter fødsel. Jeg er derfor en supermamma. (HAHA. Nei.) Men jeg har i alle fall hatt to barselperioder selv! Og overlevd! Basert på egne og andres erfaringer har jeg derfor noen tanker jeg håper kan være til støtte.

1. Alle reaksjoner er lov.

Hvis du opplever at dette er det største i verden og at du er akkurat der du skal være, er det lov. Hvis du angrer, er sint, er kåt, er trøtt, er overveldet, er lykkelig, er lei deg, overrasket eller noe annet: Det er lov. Det har skjedd noe veldig stort med deg, og man reagerer ulikt på slike hendelser. 

2. Du kan ikke nyte hele tiden

Rådet om å nyte denne tiden er det mange folk som gir. Det baserer seg på at folk husker dårlig. Uansett hvor ønsket et barn er, eller hvor lykkelig man er, er det stunder hvor ting er tøft. Det er det samme som med andre ting i livet: Selv om du har fått drømmejobben, kan det være tøffe tak. Selv om du er sammen med verdens beste, er det ikke en evig lykkefest. Slik er det også å få barn. Det er fantastisk, men de som mener man kan nyte hvert sekund, tar feil.

3. Folk gir enkle råd.

There is always a well-known solution to every human problem – neat, plausible, and wrong.
H. L. Mencken

De fleste problemstillinger knyttet til barn er komplekse. Om man skal publisere bilder av dem, om det skal ammes eller ikke, hvordan man ønsker å være forelder – det er vanskelige spørsmål. Ikke tro på enkle svar. Ikke tro at svarene er «ikke publiser bilder, det skal ammes, du skal være en tilstedeværende forelder». Livet er vanskelig. Det er vanskelig å finne ut av det.

4. Det er ikke rart du er ensom

Nå kjenner ikke jeg din situasjon så godt, men vi er på et spesielt tidspunkt i historien der man får barn uten at kvinner er hjemme rundt en, at man har familie langt unna, at man sitter i hvert sitt hus. Tidligere har man ikke vært alene i denne perioden. Det er vanskelig. Det kan være digg også, men finn noen måter du kan snakke med andre vennlige, voksne mennesker på. Og sett grenser for dem du ikke skal snakke med.

5. Det går over

Uansett hva det er – det går over. «This too shall pass» sa jeg til meg selv en gang jeg satt gråtende med en baby som trengte pupp midt på Majorstuen og hadde bæsjet. Det gjorde det. Det går over. Uansett. Om det er bra eller dårlig. Det går over.

Til minne om Erling Storrusten (1923-2018)

Minnes i bråk

Født ved et jernbanespor som stasjonsmestersønn på Brennhaug

og død ved et jernbanespor forbi Stabæktunet bo- og behandlingssenter.

Jeg skal ikke minnes deg i stillheten,

i fuglekvitteret,

i trærnes susen.

Jeg skal huske deg i Sinsenkrysset,

på Frankfurter Flughafen,

i Hurtigrutas 34 havner,

på kontinentalsokkelen,

utenfor Svalbard

og i pilegrimsleden.

Med 17. mai-sløyfe på brystet og busserull tar du den siste reisen

som du ikke var klar for

for

du var ikke mett av dage,

du var ikke ferdig med å formidle,

du var langtfra kommet til din siste konklusjon

men døden er urettferdig.

Den henter unge spreke menn på 94

ut av favnen til kjæresten de nettopp traff

det var nettopp 1943

og i hodet til kjæresten er det kanskje 1943 i dag

så hun skjønner ikke at han kan være død

og sier

Er Erling død? Men jeg vil sette meg på sykkelen og dra til ham!

 

 

I dag ble farfar bisatt. Jeg har lyst til å dele litt av det han gjorde og var.

I gårsdagens Aftenpost var det en helt storartet nekrolog. Den beskriver så godt de egenskapene hans jeg beundrer: Uredd, optimistisk, samarbeidsvillig og med pågangsmot. Jeg vil så gjerne at flere får lese den, så jeg klipper den inn her:

ERLING STORRUSTEN
Erling Storrusten var «ja»-mannen som fikk medarbeiderne til å blomstre. Også Norges Automobil-Forbund (NAF) blomstret. NAF vokste mellom 1972 til 1982 fra 250.000 til mer enn 500.000 medlemmer og ble Nordens største bilorganisasjon.
Han var en drivkraft da NAF bygde øvingsbaner. Opptatt av bilbrukerne, trafikantene og deres sikkerhet. Bilene kunne mønjemales og fri deg fra statusjag. Denne folkeligheten i alle ledd var noe av bakgrunnen for NAFs enorme suksess. Og økte bensinprisen, var han ikke snauere enn at han forfattet brev og møtte opp på Statsministerens kontor (i Gros tid). Da Lier-bommen kom som landets første bomprosjekt, var betingelsene klare.
Bompenger bare der det var alternativ vei (Lierbakkene), eller hvor ny bro erstattet ferge. Sånn er det ikke lenger! NAF-livet var ikke uten kamper. Da NAF sammen med Gjensidige skulle utvide den populære Veipatruljen til en helårlig NAF Veihjelp, var både redningsselskapene og forsikringsnæringen i harnisk. «Ingen aksjon uten reaksjon» var Storrustens beroligende kommentar.
Storrusten dyrket samarbeid. Jernbane, fly og landevei møttes og lærte av og om hverandre. Syklistenes Landsforening hørte med som samarbeidspartner, og Skiforeningen, som fikk kontorplass i NAF-huset og felles redaktør av både Snø og Ski og MOTOR.
Samarbeid med KNA om juridiske tjenester og bilbeltekampanjer. Med Lærdal-familien i Stavanger om førstehjelp. NRK og Biliaden. Forbrukerprogram. God hjelp fikk NAF fra flere i NRK da Radio MOTOR – «The Station of the Cars» – ble etablert i 1982.
Erling Storrustens bakgrunn var fra reiselivet. Da han trappet ned som toppsjef i NAF, ble han redaktør av NAFs legendariske Veibok. Erling Storrusten var en ener – og en fremragende sjef. Han var 94 aktive år da han døde 10. juni.
HARALD BRÅTHEN

Følgende bilder er tatt av fotograf Bjørn Wad til et prosjekt. Farfar har på seg sin gamle uniform fra luftvåpenet, og farmor har på seg tørklet han kjøpte til henne fredsvåren 1945 (det står «victory» på det).

Har døden tatt noe fra deg

så gi det tilbake

gi dét tilbake

som du fikk av den døde

– Naja Marie Aidt

Hvordan jobber du best?

Ida Jackson har skrevet et godt innlegg om hvordan hun fikk endret livet sitt med cellekontor, og utfordrer meg til å si noe om min arbeidshverdag. En slik challenge lar jeg ikke gå fra meg!

Jeg har lest endel ledelses- og motivasjonsteori, og hørt veldig veldig mye på Big 5-podkasten til Harald Eia. Ut fra det kan jeg kort si at jeg er ekstrem ekstrovert og høyt motivert. Alt jeg trenger er en datamaskin blant folk, musikk på øret (boyband hvis det røyner på), noen å spise lunsj med, og noe å gjøre. Så gjør jeg det.

Det som dreper min arbeidshverdag

Samvittighet: «Jeg burde være på et kontor 7 timer og 30 minutter hver dag, som vanlige folk.» –> At jeg overser all jobben jeg gjør. Jeg har det mye bedre uten klokking av timer.

Tom kalender: Jeg har alltid «maks produktivitet»-giret skrudd på. Det er en fin ting stort sett, men det kan gjøre at jeg går helt i lås (=spiser sjokoladeis foran sosiale medier i to timer) fordi jeg ikke klarer å bestemme om det er best for meg å svømme, skrive på den ene boken, rydde, spise lunsj med noen. Så da ender jeg opp med ingenting. Som selvfølgelig er mye dummere enn alle de ovennevnte. Jeg sløver rundt mye tid.

Det som løfter min arbeidshverdag

To do-lister: Hvis ting ikke er skrevet ned, glemmer jeg det. OG hvis ting er skrevet ned, er de ute av hodet! Når jeg jobber med lengre tekst, deler jeg opp i mindre biter, og inn i to do-listen med den. Jeg bruker Wunderlist, der jeg også kan dele felles handlelister og gjørelister med ektemannen.

Dødlinjer: Jeg elsker dødlinjer. Nå som jeg jobber med manus ber jeg om mine egne dødlinjer. Så leverer jeg noen dager før det. Faktisk. Jeg føler nesten litt dårlig samvittighet for hvor glad jeg er i dødlinjer. Jeg bruker Google Calendar for dette.

Variasjon i sted: I dag har jeg sittet på en benk i Nydalen jeg aldri har sittet på før, og nå i en kantine på Blindern. I går var jeg hjemme hele dagen. Jeg har fått tilbud om å leie et kontor, men foreløpig er det å flytte på seg så interessant og annerledes etter å ha hatt fast lønnstager-stilling.

Variasjon i oppgaver: Det sier seg kanskje selv? Men jeg trenger å ha litt forskjellige ting på to do-listen. En telefon som skal tas, noe strategi som skal tegnes opp, litt bok som faktisk skal skrives, et møte som skal avtales, etc. Samtidig er det å skrive bøker såpass forskjellig fra min vanlige arbeidshverdag at jeg kan ikke si så mye om det akkurat nå. Jeg har liksom flere stillinger i én: Som arbeidstaker (skriving), sekretær (korrespondanse og rydding), sjef (tenke fremover, legge til rette for mer skriving). Skal vi si de fordeler seg – i timer – omtrent 3 timer skriving, omtrent 3 timer sekretær (inkl. blogging!) og 1 time sjef? Noe sånt?

Fotobevis. Ida påpekte at jeg tar selfier. Ja, det har jeg begynt med. Når man jobber for seg selv må jeg litt oftere ta bilde av meg selv for å være sikker på at jeg finnes. Og ikke har guacamole i hele ansiktet.

Hva ser jeg for meg fremover?

Jeg drømmer ikke om å være forfatter og frilanser. Helst vil jeg ha en fast jobb med gode kolleger og gjerne litt åpent kontorlandskap. Jeg vil prestere godt på bunnlinjen og ha felles prosjekter. Akkurat nå åpnet det seg mulighet for å skrive litt, og jeg setter pris på variasjon etter seks år i samme stilling. Får se hvor vinden blåser.

Jeg utfordrer Linn Strømsborg til å svare på hvordan du jobber best, og hvor! (Selv om du har skrevet mye om det allerede. Meir! Meir!)

< 1 2 3 4 5 >»