I går traff jeg Lea og Maren, vi blogget sammen på internett i gamle dager (det er altså 15 år siden …) Nå driver alle de store influenserne og gir opp bloggingen, så da tenkte vi å prøve igjen. Jeg valgte å starte med en sjanger jeg liker godt: ett bilde i timen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta bilde litt over hver hele time. Gikk sånn cirka.
Nattbord. Ikke det ryddigste.
08.07: Matpakker laget, vi prøver å komme oss ut av døren.
08:55: Fikk beskjed idet jeg var på vei ut døren for å leve i barnehage og på skole om at Språktalk må publiseres på en helt annen måte, og det måtte gjøres før klokken 09. Det var noen stressende runder der.
Var veldig fornøyd med å være klar for et videomøte først!
11.14: Haha, litt dårlig stemning uten mat, men med kryssordproblem jeg måtte løse + oppfølging av saken jeg har skrevet for Aftenposten Junior
12:05: Digg mann lager digg lunsj. Han hjalp meg med neste ukes språkspalte.
13:26: Gledet meg til å bade og ta badstu. Det var fullt.
14:54: Prøver å motivere meg på kontoret.
16:06: Skrev på roman. Skrev dette. Får se om det faktisk blir åpningen.
17:40: Fredagspils! Første gang på … vel, veldig lenge.
19.31: Det var ganske pinlig å spørre «Kan jeg ta bilde av dere til bloggen min?», men disse kule og pene menneskene sa ja. Jeg liker bildet. Og vil understreke at det er kohortvennlig.
20:48: Ser på Lindmo og prøver å gjenopplive blogg. Det krevde 27 oppdateringer, viljestyrke, bildebehandling, Airdrop, etc etc. Spørs om jeg gidder dette igjen. Neste gang blir det mer tekst.
Nå har vi vaska golvet og dyner og klær og seng og selve vasken og dyprenset kosedyr og kokt smokker og kjørt tre nittivask-maskiner med ting som ikke burde kokvaskes og kokvasket hodet etter lyden av oppkast fra køyeseng
Den helligste av alle juletradisjoner i småbarnsfamilier som reiser mellom besteforeldre og gjør alt forskjellig fra år til år men noronissen kan vi stole på som kom i år igjen til bleke barn og røde vaskebøtter ned gjennom pipene i hele byen
Kjære noronissen Det eneste jeg håper er at du ikke rekker å besøke alle verdens barn i natt Ikke dra til dem som ikke har vaskemaskiner melistette pepperkaker i retur besteforeldre på FaceTime og kan kjøpe mer mat som takeway
Hulkende klamrer jeg meg til smittekilden som akkurat nå bare er et stakkars barn men som skal tåle denne natten i motsetning til de mange barna i tiden og i verden som ikke kan kaste opp uten at det telles i unicefs statistikker over de over fem millioner barna som dør før de er fem av idiotiske tullesykdommer vi kunne ha gjort noe med
Kjære noronisse Nå trenger jeg å sove Klokken er tre og jeg synes jeg kan se deg på ordentlig så mitt eneste ønske i år er at du tjorer reinsdyrene her
Jeg har lest 87 bøker i år. Det er et høyt tall, men til gjengjeld kan dere tenke dere til antall tv-serier jeg har sett (jeg skjerpet meg i desember og fikk med meg Lykkeland, Unge lovende 3 og Parterapi til stor glede!) eller hvor flittig jeg har vært til å trene.
Hele listen følger under. De største leseropplevelsene ble, i tilfelle du vil bli inspirert. (Jeg satte stor pris på Linn Strømsborgs tilsvarende liste)
Huset med den blinde glassveranda – Herbjørg Wassmo Du vet sånn bok du vet at du burde ha lest, og så leser du den og blir sånn ALLE ANDRE MÅ OGSÅ LESE DENNE! og alle andre bare «Ja, det gjorde vi for tredve år siden.» Vel. Hvis du også er en sånn som ikke leste den da, kan du gjøre den nå. Handler om en oppvekst med overgrep.
Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake – Naja Marie Lindt En av årets snakkiser, som ble omveltende for meg. Fragmentarisk språk, tekstbiter som går over i hverandre etter at Lindt mistet sønnen i en rusulykke. Språklig mesterverk.
Jo fortere jeg går jo mindre er jeg – Kjersti A Skomsvold Har lest alt (?) annet av Skomsvold (takk Lena), men ikke debuten. Og denne elsket jeg.
Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar Hørte den som lydbok, og det anbefales sterkt. Mange har lest om Mo og Jamal, og det er det virkelig verdt. Så glad vi har noen som kan bruke et godt språk for å fortelle om to ungdommer i min egen tid.
The hate U give – Angie Thomas Bør leses av alle som vil være et menneske i vår verden. Handler om en tenåringsjente fra et fattig område i USA som ser kameraten bli skutt av politiet, og hvordan det går etterpå. Godt skrevet, og kvalmende fordi det er så virkelighetsnært.
Et jävla solsken om Ester Blenda Nordström – Fatima Brenner En prisbelønnet biografi om en ukjent kvinnelig journalist på begynnelsen av 1900-tallet. Så «empowering» å lese om en dame som bare slo seg vei.
En ulastelig mann – Jane Gardam Anbefalt av flere. En slags feelgood-bok om en advokat på sine eldre dager. God gammeldags historiefortelling.
Jeg lever et liv som ligner deres – Jan Grue Først og fremst språket. Og handlingen, såklart, men språket hans.
Nesten menneske Biografien om Julius – Alfred Fidjestøl Litt rart med biografi over en sjimpanse, men den forteller så mye om å være menneske. Overraskende rystende.
Leksikon om lys og mørke – Simon Stranger Kvalmende og viktig.
Utvandrarna – Vilhelm Moberg Innvandrarna – Vilhelm Moberg Nybyggerna – Vilhelm Moberg Begynte å bruke den svenske lydboksappen «Nextory». Det er noe av det beste jeg har gjort. Å lese e-bøker der er ikke bra, men lydbøkene er en fest. Slukte de første tre bøkene i Utvandrerne-serien på en måned. Ble helt over meg. Denne serien er fantastisk. Fikk høre at Hans Olav Brenner visstnok også har hatt en Moberg-periode.
Låt oss hoppas på det bästa – Carolina Setterwall Selvbiografisk roman om å ha en liten baby og oppleve at samboeren din dør brått.
Blixtra spraka blända – Jenny Jagerfeld Jeg har likt ungdomsbøkene hennes, og selv om denne er langtekkelig og det er mye rart, var den fantastisk.
The color purple – Alice Walker En bok som lærer meg mye om noen jeg vil lære mye om, svarte i USA på 1930-tallet. Rørende. Så gode og varierte personskildringer! Lurer på om jeg skal se filmatiseringen?
Århundrets kärlekssaga – Marta Tikkanen Ja, det var en knyttneve kan man si. Ante ikke hva jeg gikk til, bare at mange hadde nevnt tittelen. Så jeg ble heavy overrasket. Hørte den på lydbok, lest av forfatteren selv på det deiligste finlandssvensk du kan tenke deg, og det anbefales åttehundre prosent.
En frivillig død – Steffen Kverneland Hvis noen fortsatt lurer, så er jeg opptatt av døden i litteraturen. Kverneland har laget et mesterverk av en tegneserie om farens selvmord. Den blander fortid, nåtid og metanivå helt fantastisk, og jeg er allerede lei meg for at jeg har lest den og ikke kan lese den på nytt for første gang.
Winter i verdens rikeste land – Janne Drangsholt 9.01
Snillionen – Arnfinn Kolerud 16.01
En moderne familie – Helga Flatland 22.01
Huset med den blinde glassveranda 23.01
Hersketeknikker – Sigrid Sollund 29.01
Farsmålet – Gerd Mikaelsen 31.01
Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake – Naja Marie Lindt 04.02
Mammasjokket – Helena Brodtkorb 08.02
Turtles all the way down – John Green 17.02
Grensen – Erika Fatland 28.0210
Svøm med dem som drukner – Lars Mytting 01.03
Jo fortere jeg går jo mindre er jeg – Kjersti A Skomsvold 17.03
Elskere – Mattis Øybø 20.03
Kvinner i kamp – Marta Breen og Jenny Jordahl 23.03
Fem stjerner – Lars Petter Sveen 30.03
Fornuft og følelse – Jane Austen 03.04
Kraften – Naomi Alderman 12.04
Sola er også en stjerne – Nicola Yoon 16.04
Samir og den lange reisa – Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl 16.04
Skamløs – Bile et al 22.04
De polyglotte elskerne – Lina Wulff 01.05
Ungdomsskulen – Heidi Furre 06.05
Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar 06.05
Fables 1 – Bill Willingham et al 12.05
Fables 2 – 14.05
Syv leksjoner i fysikk – Carlo Rovelli 26.05
Nørd – Mina Lystad 29.05
Jente med dødningehode – Mona Høvring 05.06
Camillas lange netter – Mona Høvring 05.06
Mottakeren – Erling Kittelsen 08.06
Du bestemmer deg for at dette er et minne – Marianne Teie 09.06
For en språknørd som meg er det egentlig en fest å få språkvasket manus. Språkvask betyr at en person går gjennom manuset og ikke bare retter skrivefeil, men rett og slett kjører hele avsnitt, setninger og sammenhenger i vaskemaskinen. Språkvaskeren min er flink. Hun har funnet så mye rart som jeg selvfølgelig ikke står inne for.
Som dere skjønner, er det å gå gjennom en språkvask et langt og møysommelig arbeid. Det føles uoverkommelig, og jeg har trodd at jeg skal omkomme. Heldigvis er jeg over det verste (tror jeg), og indikatorene peker på at jeg vil overleve, tross alt. Det føltes ikke sånn da jeg åpnet 87 word-sider med sikkert 500 kommentarer.
Samtidig er det morsomt å kvesse språkkniven min mot brynet hennes. Noe er jo regelrett feil, som at jeg ikke visste at det heter «krasje», men trodde det var «kræsje». Noen steder krangler riksmålsbrukeren i meg, og jeg vil skrive «spaghetti» og ikke «spagetti». Noen steder blir jeg litt sinna, fordi hun ikke forstår hva jeg mener. Så puster jeg med magen, prøver å omformulere, og så blir det gjerne bedre.
Jeg har oppdaget at jeg nesten ikke bruker «å». Det er ikke snakk om og/å-feil, men at jeg bare utelater infinitivsmerket. «Jeg begynner puste fortere» har jeg skrevet, og «Farmor pleier ikke bry seg om livet mitt.» Nå som jeg er blitt oppmerksom på det, lurer jeg på hva det er. Er det språkfølelse og et ønske om å luke vekk småord? Er det en svesisme eller anglisisme? Jeg vet ikke, men godtar glatt hennes foreslåtte 28 åer.
Noe jeg er usikker på om jeg skal godta, er strekene hennes på ordene smudi, teve, kårni og nørd. I forrige bok skrev jeg bebikålen, og klarte å krangle meg forbi språkvask og korrektur. Skal jeg holde på mitt her også? Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det (HAHA, NÅ GLEMTE JEG FØRST ÅEN) er kunstnerisk frihet eller teit. Jeg endte opp med smudi, tv, rar og nerd. Språkvaskerens makt er altså stor.
Se opp, folkens. I begynnelsen av februar blir det bok!
Mine favorittbloggere lager bloggposter med «Ett bilde i timen». Jeg elsker dette. Hva skjer! Hvordan lever andre!
Da jeg skjønte at denne dagen kom til å bli helt galskap, tenkte jeg at jeg ville prøve jeg også. Her er fredag 14. september 2018. Jeg klarte ikke ett bilde i timen, jeg prøvde.
7.30
Våkner. Tok ikke noe bilde, for ærlig talt, klokken er 7.30. Spiste frokost, lagde matpakker, ryddet litt, mannen leverte i barnehagen.
8.40
Da familien var ute av huset, la jeg meg i sengen og leste. Jeg elsker denne boken. Vil bare lese, lese, lese. Er muligens blitt litt lei av styrtfødsler, men den anbefales så varmt. Og jeg er med i den, såvidt. Det er stas. Men først og fremst fantastisk å lese om dem som har født i helikopter, på hotell, under krigen og i Gardeleiren. Det er mange jeg vil låne denne videre til.
9.40
Så ringte Dagsrevyen og sa NÅ! På Idioten! Så da var det bare å slenge seg rundt, sminke seg som kjappest, tro at man kommer seg inn fra en liten vei, oppdage at det gjør man ikke, hisse på seg en nabo da man klatrer over gjerdet.
10.30
I går ringte Dagsrevyen og lurte på om jeg kunne stille på et innslag om fødselsdepresjon. Ja, sa jeg, fordi jeg mener at a) Man skal ha større åpenhet om dette b) Det er ikke skamfullt c) Da må man ta konsekvensene av a+b og stille opp. Det var ganske tøft. Hei, hvis du leser dette og kjenner på det selv. En fødselsdepresjon trenger ikke være helt vanvittig. Det er ganske vanlig. Snakk med noen. Det er ikke din feil, og det går over.
(Innslaget kommer lørdag eller søndag, for dere som er mer opptatt av å se meg i media uansett tema. Jeg vet dere fins, og jeg elsker dere.)
11.30
To bilder for det vanvittig gøye jeg gjorde 11-12, nemlig hadde møte med redaktør Cecilie Feyer og designansvarlig Majlin Keilhau. Begge på Gyldendal barn og ungdom. Fordi JEG SKAL GI UT EN BOK PÅ GYLDENDAL BARN OG UNGDOM! Veldig, veldig gøy. Cecilie har hjulpet meg ufattelig mye, og Majlin skal forhåpentlig hjelpe meg så boken blir penere enn penest. Majlin ville vite målgruppe. «Knausgård, 11 år,» sa jeg.
12.30
Måtte ha lunsj. Er glad i Kaffebrenneriet. Så veldig mange kjendiser her. Alejandro Fuentes, Nils Øivind Haagensen, Kari Ann Grønsund (of Lillys butikk-fame!) og Toralf Maurstad. Pluss i boken. Og så skrev jeg, og sendte noen mailer og sånt man gjør.
13.30
Mitt favorittskap på Frognerbadet! Jeg var noen ganger helt alene i bassenget i dag. To dager igjen til sesongslutt. Åh, som jeg har kost meg her. Og ja, jeg vet at det ikke er lov å ta bilder i garderoben. MEN DET VAR INGEN ANDRE DER.
14.30
14.30 gikk jeg opp av bassenget etter tusen meter (fornøyd), og så etterpå satt jeg her littegrann og prøvde å komme meg. Det er slitsomt å trene!
15.30
Kjøpte dåpsgave og syklet hjem veien der jeg bodde i det de kaller «formative år». I det hvite huset til venstre der, i fjerde etasje, bodde jeg i kollektiv og ble sammen med Sigurd. Pluss andre ting. Det var najs, og jeg kan fortsatt savne det. Men du og du så gjerne jeg skulle visst at jeg kunne sykle forbi ti år senere og ting var på stell.
16.00
Henter i barnehagen. Er på samme forlag som Peppa Gris. Har fått Peppa Gris-ting. Henter hele baggen med ting fra barnehagen, akkurat som vi skal emigrere tilbake på mandag.
17.30
Rakk å få sofakontakt i ett kvarter etter middag (takk Sigurd) og så skal jeg ut igjen. Eldstedatter sa «MAMMA DU ER BLÅ UNDER ØYNENE» og jeg prøvde å skylde på svømmebriller.
18.30
Lydprøve med Akerselva kvinnekor for Oslo kulturnatt. Vi sang med Akerselva trebåtforening. Her prøver vi å se dirigenten på den andre siden av elven.
18.50
Siste øvelse før første sang! Vi sang tre minikonserter 19, 20 og 21. Og ja, vi hadde fått låne eurytmidrakter. Det var spas.
19.30
Jeg la meg på rygg litt jeg, mellom konsert 1 og 2. Jeg mistet den ene linsen min 17.30, den med -5,5, så jeg fikk ganske rart syn og konsentrasjon etter hvert.
20.00
Ikke bare mennesker kom for å høre på konsert. Tuva og jeg hadde en liten utfrik da den ene svanen var mistenkelig nær oss.
20.30
Ett glass mellom konsert 2 og 3. Etter konsert 3 ble vi angrepet av en psykotisk mann (ikke gøy), og jeg var gåen og syklet hjem. Helt utslitt datt jeg ned i sofaen. Ville bare forsvinne.
22.30
MEEEEEEN så begynte jeg å synge «Dei to hanane» som jeg akkurat hadde lært og sunget med koret, og min røde ektemann sa «Kan den spilles med ukulele?» og så hadde vi sangstund. Livet er vakkert av og til.
23.30
Nå er klokken 23.30. Jeg orker ikke ta bilde. Jeg kan bare fortelle kjapt at det ikke er spesielt ryddig. Dere får bare stole på meg på denne her. God kveld!
En kan ta seg i å undre over pressedekningen av danske kongelige. Danmark har hatt statsbesøk fra Frankrike. Dronningens nylig avdøde ektemann var jo derfra, og dronningens svigerdatter er derfra. Dermed blir det full gallamiddag. Jeg så en norsk artikkel som var ALLE UNDRET SEG OVER DENNE DETALJEN og de var opphengt i hva prins Joachim hadde på seg.
Jeg vet ikke med dere jeg, men jeg gispet i alle fall høyt da jeg scrollet gjennom Instagram den kvelden.
Et innlegg delt av DET DANSKE KONGEHUS (@detdanskekongehus) Aug. 28, 2018 kl. 12:13 PDT
D
Det er jo rett og slett en sprillans ny tiara på Marie! Aldri før sett! Hurra! Hurra!
Etter hvert har det kommet mer informasjon. Denne tiaraen er laget og eid av den franske juvéleren Maison Mauboussin. Tiaraen er kalt «Nuits claires», som betyr lyse netter. Dette er visstnok det Marie forbinder med Danmark. Tiaraen er laget av hvitt gull, og med en mengde diamanter og safirer. Hovedsteinen er en safir fra Sri Lanka på 6.82 karat.
Mauboussin eier tiaraen, og har lånt den ut til Marie. De åpner imidlertid for at Marie, og bare Marie, kan låne den igjen. Det er omtrent samme deal som kronprinsesse Mary har med Ole Lynggaard om midnattstiaraen. Dronningen brant seg litt da hun gav sin første svigerdatter til odel og eie. Så ble det skilsmisse, og siden har også dronningen vært nøye med at kongehusets tiaraer lånes ut, ikke gis til inngifte. Uansett har Marie bare disponert én tiara til nå, og det er fint med en til i omløp!
Ganske pragmatisk. Litt fint. Jeg lurer på hvordan denne utlånsgreia fungerer med skatt og donasjoner etc. På mange måter tenker jeg jo at prinsessene knytter seg enda tettere til det private næringslivet med en slik løsning, selv om de jo ikke har FÅTT gaven. De må bare holde seg på godfot med disse juvelerne i et ukjent antall år fremover.
Isj, det ble for negativt en søndagskveld. Nå tilbake til valget i Sverige. Spennende kveld. Pen tiara.
Folk tror ikke at boken finnes på ekte når jeg forteller at jeg har lest biografien om Julius. Den kom i fjor, sier jeg, det er ikke bøkene fra da vi var små, det er en ordentlig biografi om Julius ? og den er skikkelig bra.
Jeg er ingen stor dyrevenn. Jeg misliker faktisk dyr ganske mye. Det trenger vi ikke gå inn i nå. Men poenget er at jeg leser ikke denne boken fordi jeg er så veldig interessert i dyr generelt, eller Julius spesielt. Jeg er noen år for ung til å huske Julius-hysteriet.
Jeg skriver bare det jeg skriver nå fordi boken er skikkelig bra. Alfred Fidjestøl skriver lett, ledig og svarer på spørsmålene som dukker opp i hodet mitt underveis. Boken er ikke bare om Julius, men også om sjimpanseforskning generelt. Hva vet vi om et av menneskets nærmeste slektninger? Hvilke spørsmål åpner det for i hvordan vi forstår oss selv? Hvordan behandler vi verdenen rundt og hva tenker vi på?
Jeg var ganske slitsom den dagen jeg leste denne boken. (Ja, så engasjert ble jeg) Stilte bare de store spørsmålene om livet, og gjenfortalte grusomme eksperimenter. Jeg synes i grunnen folk kan komme tilbake når dere har lest denne, så kan vi snakke om den. Jeg vil ikke gjenfortelle anekdotene, fordi Fidjestøl gjør det så bra. Jeg vil bare anbefale romanen «We were all completely beside ourselves» av Karen Joy Fowles som jeg leste for noen år siden, og som handler om noe av det samme. Så bra. Så bra.
Og så til slutt, noe litt nifst når man har sittet et døgn og fabulert over skillet mellom mennesker og dyr, og toåringen tar opp boken, ser på forsiden og sier «APEKATT!» og åpner boken, finner babybilde av Julius og sier «DET ER MEG!»
Jeg bare … he he eh eh he *setter latteren i halsen og lurer på hvilke konsekvenser dette skal få for hvordan vi behandler vesenene rundt oss*
Det er mange kongenyheter jeg liker, men denne tok kaka. Jeg elsker jo husmuseer, for eksempel Wessels gate på Folkemuseet på Bygdøy, der de har bygget leiligheter fra forskjellige tiår. Et annet museum er Maihaugen på Lillehammer. Der har jeg faktisk ikke vært siden jeg var for tenåring til å sette pris på det, men nå skal jeg tilbake. For snart åpner dronning Sonjas barndomshjem! De har rett og slett rekonstruert hele huset. Vidunderlig. Og så laget de den beste photo op-en:
En annen ting jeg har glemt å skrive om, er at det i noen uker til er utstilling av de kongelige folkedrakter i Dronning Sonjas Kunsthall. Det virket som om målgruppen for den utstillingen var MEG, jeg mener, jeg elsker kongelige, jeg elsker bunader WHATS NOT TO LIKE, og jeg likte det. Stas å se disse draktene på nært hold.
Jeg vet ikke helt hvor mye verdi det hadde utover å være centimetre unna klær kongelige har på seg, men hei. Jeg satte pris på det.
Og ikke minst ble jeg overrasket over hvor rørt jeg ble av de store, flotte teppene av Sigurd Jorsalfare. De var statelige. Jeg husker ikke for mitt bare liv hva det var, det var en kunstner fra gamle dager og noe greier, men jeg ble stående lenge og se. Kanskje jeg egentlig er skikkelig glad i tekstilkunst, jeg bare vet det ikke. Noe sånt må det være.
Nei, nå ble det for mye kunnskapsformidling her. Tungt og hardt. Over til noe lettere:
Det spanske kongeparet har feriert på Mallorca (hvor Juan Carlos er, er litt uklart, etter mye snusk holder han seg unna, men det er ikke tema for denne bloggen) og har hatt noen offisielle oppdrag underveis. Her har de middag for lokale myndigheter.
Kongebloggene jeg leser har vært ubegeistret for klærne hennes her, men jeg er vilt begeistret. Letizia og jeg er, for å si det mildt, forskjellige i kroppsfasong. Likevel har vi her et antrekk jeg kan stå ett hundre prosent inne for. Skjørtet er fra Carolina Herrera og toppen fra Hugo Boss. Jeg liker fargen, liker skjørtet mest av alt, og skulle ønske jeg kunne se sånn ut hele tiden. Det skal være cue cardet for eventuell kleshandling i høst.
Jeg har hatt «kronprinsesse Marys farger» som cue card en stund, og det fungerer også bra.
Jeg har sjelden sendt så mange meldinger underveis i en bok. «Du er advokat! Du burde lese denne!» «Du har bodd i utlandet! Du burde lese denne!» «Du liker store fortellinger! Du burde lese denne!» Til slutt var jeg på nivået «Du er menneske! Du burde lese denne!» og det er hit vi er kommet nå.
Jeg leste akkurat siste ord i den første boken om Old Filth, Edward Feathers, oversatt av Ragnhild Eikli, og jeg gråt. Jeg tenkte på hvor likt dette er en barneroman, der barnet Teddy ligger gjemt mellom alle linjene. Han blir født i koloniene i 1923, blir sendt «Hjem» til England for å gå på skole, og rundt omkring i verden som skrankeadvokat. Vi møter ham og kona Betty på slutten av livet. Historien fortelles om hverandre, med kostelige bikarakterer, spennende fortellinger og tja, vel, alt en god roman skal ha.
Det er mange romaner som har gode elementer som dette. Det er få romaner jeg de siste årene ikke på et eller annet tidspunkt har tenkt «Ok, greit, men her kunne det vært skjerpet inn. Her kunne det vært kvesset.» Det tenkte jeg ikke på denne. I det hele tatt. Jeg har latt den ligge, jeg hadde en lang pause, som ødela for flyten, men det gjør at jeg gleder meg til jeg skal lese den igjen om et år eller to. Da skal jeg også lese bok 2 og 3 i serien. Jeg kjenner at jeg ikke kan ha denne serien ferdiglest helt ennå.
Jeg fikk anbefalingen fra biblioteksjefen i Sarpsborg, Anette Kure, og tusen, tusen takk Anette.
I dag da jeg svømte, sa jeg Ester. Blenda. Nordström for hvert svømmetak. For et slagord det var. Jeg hadde aldri hørt om Ester Blenda Nordström før noen tipset om Sommar i P1 med Fatima Brenner. I fjor vant hun Augustprisen for sakprosa for biografien Et jävla solsken, og jeg gikk rett til Nextory.
Nextory er min favorittapp for tiden. Det er en svensk lydboksapp, men den har også flere engelske titler. Jeg har derfor hørt hele The secret history (22 timer!) og Simon vs the homo sapiens agenda for eksempel, men det har også gitt meg så gode lytteropplevelser til svenske bøker. Nå har jeg laddat ner Bitterfittan 2 etter tips på Bokmerker.
Men hur allting är – ja, jeg blir litt språkforvirret av å høre på svensk lydbok og bare lese svenske bloggere, denne biografien anbefales. Ester Blenda Nordström ble journalist som 19-åring, og dro tidlig ut på sin første store undercover-story: Hun ble ansatt som tjenestejente på en bondegård i 1914, og rapporterte i avisen hva som skjedde. Hun var politisk aktiv, og dro etter dette på flere store utenlandsreiser. På et tidspunkt var hun Sveriges mest kjente kvinne, før hun gikk helt i glemmeboken.
Jeg synes det er så inspirerende å høre om! Det hjelper også på spenningen at hun hadde en livspartner i Karin, i en tid da homofili var straffbart og utenkelig. Nå har jeg bare en time igjen å høre på boken, og jeg er spent på hvordan det går. Nordström skrev også ungdomsbøker, som blant annet inspirerte Astrid Lindgren. Det er så gøy å høre om en person som også i dag ville vært et spektakulært menneske. Ikke på grunn av homofilien naturligvis, men hvem andre henger seg fast under et godstog gjennom USA for å virkelig undersøke hvordan det er å reise…
Nei, jeg kan bare anbefale. Sannsynligvis er sommarpraten i P1 veldig god, der får du hele historien på en time. Men boken også. Den er god.
