rapport fra grasrota
Det er gøyalt å bo i kollektiv.
I går bestemte et samlet kollektiv seg for at dette var en lat dag, og når det først er en lat dag, kan man likegodt gi opp. Derfor ble det bakt sjokolademuffins og vafler, og vi så på Heroes til øynene ble store, våte og firkantede. I dag utviklet det seg masseslagsmål og prikkedøder over lav sko, vannlekkasjer, hysteriske anfall og andre galskaper.
Og i dag kom jeg hjem fra tensing og fant stuebordet fullt av mat. Jeg er jo som kjent en levende søppelkvern, og stappes derfor full av alt Martine ikke klarer å spise. Med gjester går hun bananas i innkjøp, og jeg har hatt et herremåltid med kjøttkaker, potetgull, gulrøtter, sjokoladeis og daimsjokolade. Jeg elsker henne for hennes feilberegninger; jeg ville sultet i hjel uten. Eller i det minste vært litt biafra.
Eneste minuset i denne fråtsingen er filmvalget til herskapet. Sleepy Hollow har fått stå urørt i hyllen for min del (bortsett fra under alfabetiske sorteringer), men det blir unektelig litt blodtitting på meg også her jeg sitter og forsøker å snylte i meg flest mulig av Martines kalorier.
Men da er det igjen godt å bo i kollektiv. Ingenting blir skummelt når man får stadige festlige kommentarer fra sidelinjen, og til tross for potensielle Christopher Walken-traumer hjelper det at når Miranda Richardson kommer vippende med tidenes kløft, middelalderkjole og en hodeskalle over skulderen, utbryter Marie «It’s very important to know how to accessorize!»
Men likevel. Trass i livfulle effekter og søte skuespillere tror jeg ikke filmen ville vært det samme uten min heltinne Martines flotte kommentar da vi så den hodeløse rytteren komme ridende mot kirken for å drepe litt, og det kommer skjærende fra sofaen:
«Hello! I just arrived in my fantastic corpse!»
