mitt afrika II
Siden jeg i morgen reiser ut på todagers safari i jungelen, og siden jeg ikke vil ende opp med en krøll av informasjon jeg må ut med når denne turen er over, griper jeg atter muligheten til å fortelle litt om hva jeg opplever.
Kamerun er en klisjé. Før jeg reiste ut prøvde jeg å være bevisst på hvilke fordommer jeg hadde mot Afrika, og var veldig innstilt på at disse godt kunne være fantasier i storrustent hode. Det er jo ikke slik at alle bor i leirhytter, går i tradisjonelle kostymer, bærer barna på ryggen og har bagasjen på hodet?
Og så står du plutselig midt oppe i det, og er den eneste hvite blant 17 millioner kamerunesere med store smil, og som oppfører seg akkurat som afrikanerne man har sett på teve.Når man kjører gjennom gatene er man ikke sikker på om man opplever det på ordentlig, eller bare ser en gammel misjonsfilm fra 80-tallet.
I dag besøkte vi det lokale sykehuset, og du milde himmel så glad jeg er for at vi ikke har samme praksis i Norge. Hadde jeg sittet i tannlegestolen og det hadde kommet togende 15 turister som tok legens oppmerksomhet, vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort. Og hadde jeg ligget der med min tre timer gamle baby, tror jeg heller ikke at jeg ville likt denne åsgårdsreien.
Men som betraktende var det jo storartet, og det blir en unik måte å få komme innenfor landet på, før man kan puste litt lettet ut for at jeg skal bli operert i Norge.
Jeg savner dere i Norge. Men jeg skal nok klare seks dager til!
