flaks i wii, uhell i kjærlighet
Igår spilte jeg wii-games for første gang. Jeg er uvanlig dårlig til å spille wii.
Eller, i grunnen gjør jeg det jo helt tålelig, men det er fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre og veiver rundt med dingsen til noe skjer. Det utrolige er jo at jeg for eksempel slo Ole i bowling ved hjelp av heller kreative armbevegelser, men han påstår at man ikke kan hovere så lenge man vant ved hjelp av flaks. Han slo meg forøvrig i tennis, men det var på ordentlig. (Ikke for det, han slo meg i wii-tennis også, men det gjorde jo alle sammen.)
Tennisen er rett og slett et kapittel for seg selv, som sannsynligvis kunne vært bedre beskrevet av noen av stakkarne som befant seg i en tometersradius rundt meg (vanskelig å unngå, ettersom denne aktivititeten ble utført på en studenthybel), i det jeg dæljet og hoppet opp og ned og slo hemningsløst rundt meg. Særlig ble jeg berømmet etter en serve hvor jeg rett og slett veivet dingsen fire ganger rundt på strak arm og fikk smelt inn 15 poeng.
Men den egentlige grunnen til at jeg er en elendig wii-spiller, er at jeg gir opp. Jeg gidder ikke stå hele løpet ut, og mister inspirasjon til å prøve straks jeg innser at det ville betydd «øvelse gjør mester». Derfor trakk jeg meg fra golfturneringen og sovnet mens blant annet Hitler og Michael Jackson forsøkte å vinne Bjølsen Open.
Og som man burde kunne gjette seg til, så er det fryktelig dumt å sovne et annet sted enn der man har tenkt til å våkne opp neste morgen. Da vi måtte gå for å rekke siste bane hjem, var jeg helt i ørske og snorket nærmest mens jeg tok på meg støvlettene. Sigurd foreslo at han hadde madrass og sovepose, så det var jo bare å overnatte. Tilbudet fristet, men fordi han skulle tidlig opp og fordi det er deilig å våkne hjemme, slepte jeg min søvndrukne kropp hjem.
Og det kunne jeg være glad for da farmor ringte i dag tidlig for å gratulere med den helt fantastiske frokostquiz-innsatsen. Jeg hadde vært SÅ pen, og SÅ dyktig, og SÅ rolig, og hun var SÅ stolt av meg! Og jeg takket og bukket og neiet, og hun spurte «Hvor er du nå, da? Hjemme?»
– Og i det øyeblikket innså jeg hvor fint det var å kunne svare bekreftende og ikke måtte gjøre om Sigurd til en venninne eller gudbedre fortelle en fjær som neste middag ville vært samtaler nok for fem høns.
