eksamenslesning I
Hva jeg har lært i dag:
1. Jacques Derrida er en dust.
2. Det er Peter Szondi også.
3. Hele LIT2000 kan egentlig gå og dø.
4. Er det veldig rart å tenke på seg selv når man leser ordet «storrussisk»?
5. Jeg kan skjele med bare det ene øyet!
Kanskje litt for mye te og kokesjokolade nå.
For å spore over i gode tankebaner igjen, tar jeg med kapitlet «Speilet i heisen» fra Beate Grimsruds roman Søvnens lekkasje fra 2007. Ganske underlig bok, men etter å ha lest den tre ganger og skrevet analyse av den har jeg kommet frem til at jeg liker den ganske godt. Særlig har jeg sansen for karakteren Strengteoretikeren. Han er en festlig kar.
…
Strengteoretikeren tar heisen opp til forsamlingslokalet. Han skal holde en forelesning om strengteorien.
Det står tagget «Piss» på heisveggen. Han ser det bak seg i speilet. Det vil si han ser bare Pi. Det får ham til å tenke på hvordan mennesker i århundrer har forsøkt å regne ut de riktige desimalene av Pi. Det har sysselsatt både intelligente og de som trodde at de var det. Pi er jo et irrasjonelt tall, med et uendelig antall desimaler. Vi burde nøyd oss med 3,14 en stund til.
Men det eksisterer mennesker. Det eksisterer menn. Og noen av dem har egnet livet sitt til å forsøke å regne ut den sanne verdien av Pi med 20, 30 eller 100 desimaler. Lurer på om det ikke hadde vært smartere å ha ventet noen hundre år med anstrengelsene. Datamaskiner har i dag beregnet 130 millioner desimaler av Pi.
Men hvem er herre for å si når i historien man skal sette inn kruttet på hvilken oppgave?
Er et problem uløselig og uten slutt, som Pi for eksempel, er det rett og slett galskap å forsøke å løse det.
Strengteoretikeren smiler litt mot seg selv i speilet. Men bare litt. Heisen stopper. Han åpner ikke sprinkeldøren. Han blir stående og klø seg i skjegget.
Legger han selv vekten på de rette tingene?
