søndag
Og når du ser denne hunden igjen (voff) går du til Tordenbloggen og stemmer på Kristin på bærtur. Her har den akkurat slikket meg i ansiktet, dere ser hvor begeistret jeg er for nærkontakt av tredje grad.
—
– Kristin, nå kan du godt gå ut.
– Men det er ingen steder å gå! Huset er bokstavelig talt helt tomt!
– Her, ta en kaffekopp.
– Virkelig!
– Og sjokolade.
– Det er ingenting å sitte på en gang, noe sted!
– Du kan gå på Nordrommet, der er det gulv-til-gulv-teppe.
– Mamma! Ber du meg gå og sitte på et tomt rom, på GULVET, og spise sjokolade og stirre i veggen?
– Det er en krakk i kjelleren, tror jeg.
– Mamma!
– Ok, du kan få en stol. Værsågod. Forsvinn.
Man kan bli så gammel man vil, i familiesammenhenger er man uansett bare nederst på rangstigen og må bevege seg i andre retninger når det er voksensnakk. Egentlig er det litt fint, altså. Og jeg hadde sjokolade, som sagt, og mange Fredriksstad Blad, og forsvant ut i et tomt hus, satte meg på en pinnestol og kikket ut på en åker i 20 minutter. Mormor og morfar har solgt huset, og mens jeg har sneket meg unna med eksamensunnskyldninger er huset blitt tømt for plysjsofaer, landskapsbilder og pynteputer. Skrivebordet jeg skrev mine første aviser ved er ikke lenger der, og det lukter ikke pinnekjøtt der lenger. Det er ingen syltetøykrukker i fryserne og det ligger ikke Ord for dagen-bøker på badet. Huset som Hans har bygd er tomt.
Etterpå besøkte jeg mormor og morfar.
Jeg besøkte mormor i omsorgsboligen med adventskrans og gudstjeneste på radioen. Hun gråt da jeg kom og gråt da jeg dro, men i mellomtiden snakket vi om viktige ting, som klementiner, været og morfar. Jeg viste henne bunkene med julekurvene, og fortalte henne ting om eksamenene mine som hun ikke trenger å bekymre seg for.
Jeg besøkte morfar på kirkegården. Vi sa ikke så mye noen av oss, men vi syntes begge det var fint at jeg var der.
