sviming
Alt er selvfølgelig litt underlig for tiden, men det stopper ikke meg fra å ha det ganske hyggelig samtidig. Jeg har gode venner jeg kan plage døgnet rundt her i Oslo, og jeg har gode venner jeg vet er der for meg selvom de er 50 mil vekk. Og det er hyggelig å treffe slekt og drikke kaffe, selv om bakgrunnen for det ikke er som den skal være.
En av de hyggelige tingene jeg har gjort i dag, var å lese to Hjemmet, fulle av fantastiske artikler om problembarn som blir snille, antikviteter som er mye verdt og dårlig skrevne noveller. Men etter å ha bladd meg forbi matoppskriftene, kom jeg til et oppslag som fikk meg til å tenke «Ååååh, denne kunne jeg strikket til kjæresten min!»
Det var avbildet en særdeles fin genser med tilhørende strikkeoppskrift.
«…hvis jeg hadde hatt en.» kom jeg litt betuttet på noen sekunder senere. Det er ikke lett å være meg. Det er derimot tydeligvis ganske luksuriøst å være min kjæreste, så jeg bare informerer om at genet for å produsere klær som kjærlighetserklæring tydeligvis er der. (Dette kan plusses på.)
Men vi er litt svimete hele gjengen nå. Går i sirkler og sier snodige ting, men av erfaring vet vi at det er endel av sorgreaksjonen, og vi passer på å ikke stå i veien for hverandre når vi tråkker rundt oss selv og drikker kaffen kald og spiser brødskivene med kniv og gaffel.
Da jeg skulle kle på meg i dag tidlig skjedde alt litt hulter til bulter, og da jeg hadde tatt på høyre sokk, kom jeg på at det er bedre jo tidligere man tar på deodoranten, så jeg skrudde av lokket og skulle gyve løs, og fikk stoppet meg selv en halv centimeter før jeg klisset til venstre fotsåle.
