sorte menneskehull
I min verden er det ingen som dør sakte eller forventet. Det er ingen som befries fra noe og ingen som kan legge fra seg byrdene, som dødsannonseklisjeene av og til proklamerer. Det er fryktelige, overraskende og håpløse telefonsamtaler, det er andre avtaler som må skyves til side og panikkanfall av savn og sorg midt i et kaos av praktiske ting som må ordnes.
I min verden skapes det helter når noen dør – helter og heltinner som klarer å stokke kortene og gjøre de riktige tingene midt i en svart tåke av følelser.
I min verden er det ikke lenger så mange mennesker som det skulle vært. Jeg forsøker å skrive videre på semesteroppgaver og finne en mening i det jeg holder på med, mens jeg må ta pauser på gulvet hvor jeg rister av gråt og skulle ønske noen kunne holde rundt meg og fortelle meg at det er nok nå. Nå har det gjort vondt nok, jeg skjønner hva det er snakk om, jeg kan få tilbake pappa og morfar nå, tusen takk.
Vi er ikke skapt for å forstå alltid-begrepet, og for meg har 19 måneder med et sort pappaformet hull i universet vært nok. For meg har 3 dager med en klump i magen av sorg og smerte etter at morfars hjerte ikke orket mer vært nok.
I min verden er sorg og sjokk det samme.
