tensingspirert
Nå skal jeg skrive noe som setter meg i så ufyselig lys at du har lyst til å vri halsen om på meg, men det er greit, vi bloggere må kunne ta samfunnets reaksjoner. Så gratulerer, du har herved min velsignelse til å gjøre slemme ting med kroppen min. Eller med voodoodukken jeg vet du har laget.
Uansett. Jeg er nemlig så heldig, og ja, jeg bruker ordet heldig, å få være frivillig ungdomsleder i Grorud menighet. Jeg bruker fritiden min, kreativ energi, pengene mine og ikke minst overskuddet mitt på å være best mulig dirigent for Impuls Tensing. Jeg bekymrer meg daglig for hvordan det går, jeg har det bestandig i bakhodet og jeg fyller min syvendesans med impulsrelaterte oppgaver – og jeg elsker det! Jeg stresses av det seks dager i uken og lurer på hvorfor jeg egentlig har sagt ja til dette, men så blir det torsdag igjen og jeg sleper meg på t-banen østover, men spretter hjemover igjen med banen vestover.
Det er faktisk så kvalmende at jeg selv må redigere disse avsnittene her for å ikke fremstå slitsomt helgen-aktig. Jeg kan selv bli irritert på meg selv når jeg sier at jeg blir glad av å kunne være en voksenperson for disse tenåringene, jeg sjokkeres faktisk hver eneste torsdag over hvor lykkelig jeg kommer hjem igjen, jeg skjønner ikke hvordan kombinasjonen sur, men optimistisk korsang og earlgrey med honning kan skape slike reaksjoner i hjernen min. Jeg er så glad i dem alle sammen, der de står og griper etter de høyeste tonene i Come What May (og de er lyse!) eller mumler noen uforståelige fraser som skal minne om Jakobs Sandes vakreste tekstlinjer.
Jepp. Jeg er blitt en tensingnerd igjen. Ikke rart foreldre har en tendens til å like meg.
