egenterapi
Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende stort behov for å komme i psykisk balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer ned på majorstufortauet etter å ha tatt siste bane hjem.
Heldigvis for både meg selv og menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting, og straks jeg snubler i hus for kvelden, skreller jeg nå av meg hverdagsklær og slenger på meg en selskapskjole. I kveld ble det den lille hvite silkekjolen med røde blomster, i går var det den lange svarte og i morgen tror jeg jammenmeg det blir brokadekjolen. Jeg speiler meg i det store speilet i gangen og ler av det ugredde håret, setter den ene foten foran den andre og teller dager til solen snur.
Så finner jeg frem til den franske kanalen på radioen og hører på ting jeg ikke forstår mens jeg smiler, eller jeg lytter til Kristin Asbjørnsen eller SKRUK. Jeg hører mer på Anjani Thomas, Bo Sundström og Belle and Sebastian, og jeg lar Sigvart eller Bjørn Eidsvåg få kveldens siste toner.
Så spiser jeg en banan eller en toast, og drikker meg inn på dagens vannkvote igjen, og spiser et bringebærdrops fra forrige uke og snubler meg i seng for å sovne mens jeg tenker på at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis likevel.