generalforsamling: rapport
Jeg begynte å ane uro da toget passerte Brumunddal, og alvoret slo meg på Lillehammer: Snø! Det knaser under støvlettene mine, det drysser fra tærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, «det nærmer seg eksamen!»-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.
Men jeg har strømpebukse under buksene, utømmelig tilgang på varm te og en stemmeseddel jeg strekker i været når jeg føler det trengs. Jeg har lange telefonsamtaler på samvittigheter og en meldingsboks full av koselige tekstmeldinger fra en sjarmerende ung herremann. Jeg har litt problemer med bladbunaden, men det vil årnær sæ til slutt.
I disse traktene og på disse møtene kjenner jeg hver dag at jeg egentlig kommer herfra. Det er fantastisk å hver dag bli minnet på at jeg ikke er den første storrustnen.
Å Lillehammer, å Lillehammer
mitt hjerte alltid har stått i flammer
Hvorhen i Norge ditt navn har klang
å Lillehammer du er verdt en sang.
