kristin undersøker: Afro Aerobic
– Ni är et träd! Midt på savannen!
Margrethe og jeg hadde dratt på Afro Aerobic og hadde det ikke vært for at vi var relativt skutt etter dunkende rytmer og store bevegelser i tyve minutter, ville vi nok ledd mer av denne kommentaren. Kanskje ville vi følt en like varm og lykkelig følelse inni oss som da den spretne svenske instruktøren fortalte hvordan vi skulle leve i bevegelsene, og «gå upp i vår egen lille Afro-Bubble».
Afro Aerobic er selvfølgelig ikke som annen aerobic, derav det artige navnet. I annen aerobic ville jeg spunnet inn i veggen allerede etter første turn, jeg ville aldri klart å samle meg etterpå og i det hele tatt endt opp med å danse konstant motsatt av det de andre måtte finne for godt. I Afro derimot – store bevegelser, minimalt med danserelaterte saker og faktisk mulig for meg å henge med, til kondisen tok knekken på meg og jeg tenkte at hvite prikker ikke er i sitt naturlige habitat når de flyr omkring i Sal 1E. Vel, ingenting skulle hindre meg fra å kjenne gresset på bakken, bære vann på hodet, beskytte seg fra krigerske stammer eller plukke stjerner fra himmelen.
En strålende avslutning fikk jeg også da jeg under uttøyningen kjente at bakken kom mot meg, det svartnet for øynene mine og kvalmen steg i magen – jernmangel kan ha mange artige bieffekter, og besvimelsesanfall er gledeligvis ett av dem. Det var jo så innmari morsomt forrige gang.
Og etterpå var det onsdagsfilm og brytekamper. Knalldag.
