onsdagsfilmen
I går var dagen for absurde velkomster. I god onsdagsfilm-ånd (Oldboy og Lady Vengeance allerede i boks) var det duket for Ronja Rövardotter, og siden jeg var ferdig med forelesninger klokken fire, skulle jeg bare innom tre butikker, vaske stuegulvet, skifte vann på fiskene, rydde klesvask og lage middag før gjestene kom. Med andre ord var det massevis av plass i tidsskjemaet for vannlekkasje på kjøkkenet, så mens Margrethe kuttet kålrabi i biter satt jeg barskt under vasken og skrudde og mekket og prøvde å finne feilen. Ja, vi må skifte pakning. Nei, vi har ikke pakninger liggende. Ja, hvor ironisk er det ikke at straks vi kan drikke vannet vårt, kan vi ikke helle det ut igjen.
Derfor stod jeg på badet og vasket opp da Sigurd og Thomas kom traskende. Heldigvis ble de ikke stående og måpe altfor lenge, det gikk kun minutter før møblene i stuen var ryddet vekk og Sigurd hadde feiet gulvet, slik at da Ole kom, var nevnte gutter allerede i god gang med å danse tango. Med hverandre.
Deretter gikk det slag i slag. Jeg kokte poteter, Margrethe laget både hvit og brun saus i flott Ingrid Espelid Hovig-stil, jeg knuste kålrabi og sved fiskekarbonadene bare litt i kantene. For å avgjøre hvem av guttene som skulle få den trekvarte porsjonen som var til overs, brukte vi badevekten, og bare litt næring senere kunne vi sette på filmen og jeg kunne late som jeg aldri hadde tatt i mot gjester på noen annen måte enn i totalt kaos og med skurefiller og dopapir i krøller på kjøkkengulvet.
Dette var da jeg, for å toppe husmorgenet som plutselig har sagt hello! i just arrived... satte meg til og strikket lue. Strikketøyet måtte jeg legge fra meg da filmen var ferdig, og vi tok frem gitaren og sang oss inn i de små timer. I serien «Gjengen radbrekker kjente og kjære klassikere» tok vi denne gangen for oss On My Own og I Know Him So Well, og serverte noen helt usannsynlige tonekombinasjoner og rytmeforslag. Julesangene begynner vi derimot å få grep om, så det er bare å glede seg til desember…
