suse over byen
Jeg er tilbake i en hverdag som krever samarbeid med moleskinen min, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg har de siste fem ukene levd i en Kiel-Arendalsboble som effektivt parkerte ringende sjefer og dårlig samvittighet for venner i Oslo jeg burde truffet. Jeg har vært susende lykkelig, som da jeg stod barbeint i vannkanten i natt med kjekk ung mann og diskuterte filmmanus hvor jeg skal være prinsesse, og jeg har møtt veggen, som da jeg satt på en benk i Kiel og lot som jeg ikke fantes, fordi jeg ikke orket å gå på snørrfylla med folk jeg ikke kjente når alle de jeg elsket var hjemme uten meg. Jeg har spist mye ferdigmat, vibrert av for mye kaffe, vunnet gruble-runder og hilst på foreldre og søsken. Jeg har som sagt mange bilder, de kommer imorgen etter ellevill feiring av knøtterust som blir fjortis imorgen.
Jeg må strukturere hverdagen min på nytt. Det er så mange jeg skal ringe, så mye jeg skal rydde og så mye penger jeg må tjene før høsten begynner og innen den tid skal jeg ha skrevet en tyskoppgave jeg får litt noien av.
Men det skal mer til for å trekke en storrust ned på jorden. Jeg har en ny sang å øve inn på ukulelen og 550 450 sider igjen av Harry Potter etter at jeg først fikk tak i ham i kveld.
