ich bin ein kieler
Mein Gott, jeg er blind! tenkte jeg da jeg vaknet i dag tidlig. Det viste seg a ikke väre tilfelle, men jeg hadde faktisk klart aa ta ut linsene og plassere dem forsvarlig i linseväsken för jeg snublet i seng. Og siden mitt gamle motto «When in Rome…» ogsa gjelder Kieler Woche, er det et större mirakel enn man skulle tro. Seilregattaen Kieler Woche er Europas störste, og naturlig nok bare en unnskyldning for tyskerne til a drikke seg kanakkas syv dager i uken. Förste kvelden observerte vi Party Band, som serverte et karaokeaktig show med alt fra Highway to Hell til Christina Aguilera (og I Will Survive, selvfölgelig, og litt ABBA). De avsluttet med 99 Luftballons, og alle de bartebefengte nordtyskerne fikk svingt seg selv og seidler.
Men for all del, det er ikke bare fyll her nede. Det er ogsa «sjarmerende boforhold», noe som har fört til pinelange sytinger fra enkelte av oss, mens de av oss som har bodd pa Kringsja eller Sogn klager urovekkende lite.
Og det er pinekaldt og sidelengs regnvär, forresten. Av apenbare grunner (juni, for pokker) har jeg bare pakket sommerkjoler og tynne gensere, sa garsdagen gikk med til shopping av tykkere klär, noe jeg ogsa lyktes med. Euroen flyr fortere enn jeg egentlig har godt av.
Og slik skal jeg holde pa med en maned til. Det blir ti interessante studiepoeng, ingen tvil derom, og jeg er spent pa undervisningen som begynner i morgen. Livet kan ikke väre bare en dans pa lidl-vin og pappknekkebröd med nutella.
